Passasjerflyet gikk tom for drivstoff midt i luften

23. juli 1983 startet som en helt vanlig dag for flykaptein Robert Pearson og annenpilot Maurice Quintal i det kanadiske flyselskapet Air Canada. De to pilotene skulle fly 61 passasjerer og 8 kabinansatte trygt fra Montreal til Ottawa, før de skulle så videre til Edmonton i delstaten Alberta med en Boeing 767.

Allerede før avgang på flight 143 i Montreal oppdaget de to i cockpiten at ikke alt var som det skulle være med drivstoffmåleren. Flyets drivstoffprogram Fuel Quantity Information System Processor (FQIS), som går igjennom hele prosessen av påfylling av drivstoff, hadde stoppet å fungere. Bakkemannskapet regnet derfor manuelt ut hvor mye drivstoff man trengte.

Metoden bakkemannskapet benyttet seg av for å regne ut hvor mye drivstoff de hadde og som trengtes, er kjent som «dipping». Enkelt forklart kan metoden sammenlignes med med hvordan man måler oljenivået på en bil med oljepeilpinnen.

Regnefeil

Da flyet ankom Ottawa for et raskt stopp, blant annet for å fylle mer drivstoff, bestemte krevde kaptein Pearson en ny «dipping»-sjekk, ettersom flyet fortsatt hadde 2800 kilometer til Edmonton.

Etter litt matte kom bakkemannskapet fram til at flyet hadde 11.430 liter med drivstoff. For å være helt sikker på at alt stemte, gjorde kapteinen og annenpilot Quintal selv den samme utregningen tre ganger. De to pilotene kom fram til at 20.400 liter med drivstoff var om bord flyet, noe som ville være mer enn nok for å komme seg til deres destinasjon.

Problemet var at det reelle antall liter med drivstoff om bord i flyet var bare 9144 liter.

For i prosessen med å fylle drivstoff hadde både bakkemannskapet og pilotene glemt at den nye flytypen til Air Canada benyttet seg av det metriske målesystemet og ikke det britiske målesystemet.

Derfor ble utregningen gjort med tallene 1.77 pund per liter da det skulle vært 0.8 kilo per liter.

Med andre ord hadde flyet nesten bare halvparten så mye drivstoff som det trengte for å kunne gjennomføre flyturen til Edmonton.

Trøbbel etter middag

Ifølge kaptein Pearson kom begynte den første varsellampen å lyse rett etter middag var blitt servert, ikke langt unna byen Winnipeg. 

Flyet lå da på en høyde på 41.000 fot (12.000 meter) med en fart på 241 kilometer i timen.

- På det tidspunktet regnet vi med at det bare var noe galt med drivstoffpumpen i den venstre vingen. Det var også muligheter for at det var et problem med flyets datamaskin, men vi det var ingen indikasjoner på at vi var tomme for drivstoff, har Pearson forklart i etterkant.

Minutter senere starter en annen varsellampe å blinke. Plutselig mister de venstre motor.

De to pilotene beholder roen. Ifølge instrumentene har de fortsatt nok drivstoff og det vil ikke være noe problem å fly på en motor, i hvert fall ikke den korte turen til en mulig nødlanding i Winnipeg.

Så langt vil de dog aldri komme.

To minutter senere hører de to i cockpiten en lyd de «aldri har hørt tidligere». Ulyden de to piloten får «gleden» av å høre for første gang er alarmen om at flyets andre motor også har stoppet.

«Å, faen» er kaptein Pearsons første respons.

Det over 130 tonn tunge tomotors-flyet er nå blitt et 130 tonn tung glidefly.

Utrolig nødlanding

De to pilotene må nå handle raskt. Deres første tanke om å nødlande på flyplassen i Winnipeg er bare å glemme. De ville aldri kunne nå flystripen uten motorkraft. At flyet hadde gått tom for drivstoff har også ført til at de har mistet en rekke vitale instrumenter.

Blant annet har flyets transponder sluttet å fungere, noe som har ført til at flyet er borte fra radaren til flytårnet i Winnipeg. Personellet i flytårnet har derfor måtte ty til kart og papir for å kalkulere hvor raskt flyet beveget seg, samt hvor mye fart og høyde det mister i minuttet.

Flytårnet og de to guttene i cockpiten forsøkte febrilsk å komme opp med en plass de kan forsøke en nødlanding.

På dette tidspunktet mister flyet en høyde på cirka 600 meter i minuttet. Tiden begynte for alvor å renne ut, da det blir foreslått å forsøke en nødlanding på en nedlagt flyplass for det kanadiske luftforsvaret. Flyplassen i småbyen Gimli ligger cirka 19 kilometer unna flyets posisjon og er Air Canada flight 143s beste mulighet for en nødlanding.

Andrepilot Quintal har god kjennskap til flybasen, da han hadde vært stasjonert der under sin tjeneste i luftforsvaret mange år tidligere.

Ikke forlatt

Men den «forlatte» flybasen er langt fra forlatt. Ikke bare er det blitt bygget en drag racing-bane midt på den gamle rullebanen, 23. juli blir det også arrangert en rekke andre type billøp på flybasen. Blant annet er et go cart-løp godt i gang på den ene delen av rullebanen 32L, mens et kjørekurs blir arrangert på en annen del, da 767-en kom glidende inn for landing i flere hundre kilometer i timen.

Som det ikke var nok arrangerer Winnipegs sportsbil-klubb sin årlige familiedag på rullebanen, noe som betyr flere hundre mennesker og biler er til stedet på Gimli.

Noen kilometer unna Gimli ligger flyet fortsatt for høyt til å utføre en landing. I mangel på motorkraft og kontroll over instrumentene som trengs for å utføre en normal landing, må kaptein Pearson utføre en manøver som på flyspråket er kjent som «forward slip». Manøveren innebærer at man tar flyet sidelengs mot vinden samtidig som man presser flyets motsatte ror. Med andre ord går flyet rett fram, men ligger «sidelengs» i luften. Dette gjøres for å minske høyden uten å øke hastigheten. «Forward slip» er ikke en ukjent manøver å utføre med småfly, men for større flymaskiner er det ikke mange eksempler.

På den annen side er det ikke ofte de går tom for drivstoff heller.

I det flyet nærmer seg rullebanen begynner panikken å spre seg på bakken. Mens noen løper vekk, kaster andre seg i bilen og gir full gass. Andre er så lamslåtte at de står som saltstøtter på flystripen.

En av sporsbilklubbens medlemmer skal ikke ha oppdaget flyet før han kom spaserende ut på rullebanen med en kanne bensin i den ene hånden og kikket rett på 767-en som kom mot han i rasende fart.

Trygt nede

I det flyet glir ned og treffer bakken, drar Pearson så hardt han klarer i hjulbremsen.

- To hjul eksploderte og hele landingsutstyret kollapset i sammenstøtet med asfalten. Flyet traff bakken og gnistene sprutet flere titalls meter i været. Høyre motor traff også asfalten. Hele 767-en bare stoppet plutselig, cirka 30 meter fra tilskuere, griller og campingbiler, har Pearson fortalt i etterkant av ulykken.

Utrolig nok overlever alle de 61 passasjerene og 8 kabinansatte sammenstøtet. Ingen får heller alvorlige skader.

På auksjon

Flyet ble reparert på flystripen og fløy selv fra Gimli noen dager etter ulykken. Det forble i Air Canadas flåte frem til 2008.

Flyet ble senere lagt ut for salg på auksjon, men forble usolgt da ingen møtte listeprisen på 2.75 millioner kanadiske dollar.

(Kilder: Gizmodo, Hawaii.edu, Wikipedia, Store Norske Leksikon, Hangar.no, Youtube)