Oberstløytnantens plan var ren galskap

Den australske spesialenheten Z Special Unit fikk en kort levetid, men har satt tydelige avtrykk etter seg i militærhistorien. Ikke minst grunnet sitt originale syn på militærøvelser.

Kjært barn ...

Den allierte militære etterretningsavdelingen Inter-Allied Services Department (IASD) ble opprettet i 1942, het en stund Special Operations Australia (SOA), før man året etter landet på Services Reconnaissance Department (SRD).

Avdelingen var hjertebarnet til den australske generalen Thomas Blamey, øverstkommanderende for de allierte styrkene i den sørvestlige delen av Stillehavet, og ble bygget opp etter modell fra britenes Special Operations Executive.

Dette var et felles initiativ blant de allierte under andre verdenskrig; Storbritannia, Nederland, New Zealand, Timor og Indonesia. Hovedfokuset lå på rekogonoserings- og sabotasjeaksjoner bak de japanske linjene i Sørøst-Asia.

Z Special Unit

I juni 1942 opprettet man en egen stormtropp eller kommandoenhet innen SRD, som fikk navnet Z Special Unit. I løpet av sin relativt korte levetid utviklet enheten teknikker som brukes av spesialtropper den dag i dag.

En av de viktigste lærdommene er at dersom man skal bruke en hel by som øvelsesområde, i krigstid, er det greit å informere de rette instansene om at det faktisk er en øvelse som pågår.

Knallhard trening

De utvalgte spesialsoldatene gikk inn i trening på diverse steder i Australia, blant annet leiren med det mystiske navnet Z Experimental Station (med det like mystiske kallenavnet ”House on the Hill”), ved Cairns, nord i Australia. En annen treningsleir ble opprettet på Fraser Island, og som en del av treningen padlet en gruppe blivende kommandosoldater mellom Cairns og Fraser Island, en strekning på drøye svimlende 120 mil.

Spesialenheten ville ofte måtte benytte seg av kanoer for å komme seg inn i strengt bevoktede havner uten å bli oppdaget. Padleferdighetene ville derfor være livsviktig, selv om det sjeldent involverte så lange strekninger som den mellom Cairns og Fraser Island.

En øvelse for historiebøkene

Z Special Unit opplevde både suksesser og tragedier i løpet av andre verdenskrig. En av de mest bemerkelsesverdige hendelsene i enhetens levetid skjedde imidlertid på australsk jord, som en del av treningen i forkant av aksjonene.

Øverstkommanderende i SRD, oberstløytnant G. Egerton Mott, foreslo at Z Special Unit skulle øve seg på en australsk by. Dette var i seg selv ikke noe nytt, men Mott og Ivan Lyon hadde et dristig forslag: For å gjøre øvelsen så realistisk som mulig, skulle det hele skje i hemmelighet. De allierte troppene skulle altså ikke informeres på forhånd.

Hemmelighetskremmeriet strakk seg så langt at alle ordrer ble gitt muntlig, ingenting ble satt ned på papiret. Dette skulle vise seg å bli et problematisk valg.

Særdeles dristig

Valget av åsted for øvelsen var like dristig: De bestemte seg for å gjennomføre et "angrep" på Townsville nord-øst i Australia. Byen huset mer enn 50.000 amerikanske og australske tropper, og var et viktig utgangspunkt for allierte operasjoner i det sørvestlige Stillehav.

Havnen var en yrende maurtue av marinefartøy, handelsskip og troppetransporter, og den konstante trusselen fra japanske fly og ubåter gjorde at sikkerheten var satt på høyest mulig nivå.

Et simulert angrep på havnen kunne derfor virke som ren galskap, men Mott og Lyon så på det som den ultimate ildprøven for Z Special Unit, som ville gi dem nyttig og potensielt livsviktig lærdom.

I slutten av mars måned i 1943 var øvelsen planlagt, og klar til å iverksettes. En tropp på ni mann, ledet av løytnant Samuel Warren Carey, var samlet på Magnetic Island et stykke fra Townsville. Ved midnatt satte de av gårde i lette, sammenleggbare kajakker, og en tid senere manøvrerte de seg inn i havnen.

Farlig farvann

Havnen var naturlig nok minelagt, og patruljebåter bevoktet munningen til havnen. Carey og hans menn kom seg likevel uskadet frem i mørket. Vel inne i havnen festet de falske sprengladninger til ti skip, blant disse to destroyere.

Deretter tok de seg ut av havnen, mellom minene, og gikk i land et stykke unna. Der demonterte de kajakkene, før de faktisk dro inn igjen til Townsville til fots, for å finne et sted å overnatte.

Til tross for sitt nattlige eventyr, fikk ikke Carey og hans menn ligge og dra seg til langt på dag. Klokken ti neste morgen ble ”sprengladningene” oppdaget, og det ble slått full alarm. I kaoset som oppsto ble løytnant Carey arrestert.

Flere medlemmer i troppen meldte seg, sa det hele hadde vært en øvelse og at sprengladningene på skipene ikke var ekte, men til ingen nytte. Naturlig nok, siden de ikke kunne vise til noen papirer som sa at opplysningene stemte. Carey og hans menn ble derfor holdt i varetekt, og fikk heller ikke fjerne de falske sprengladningene for å bevise sin uskyld.

Øverstkommanderende Mott i SRD måtte til slutt blande seg inn, og fikk etter hvert overbevist den australske marinen om at det hele hadde vært en øvelse. Marinen gikk til slutt med på å la Carey gå, men på én betingelse: At Carey fikk fyken fra Z Special Unit.

Z Special Unit kom fra hendelsen med en kraftig ripe i lakken, og mistet også løytnant Carey. Kort tid etter oppstyret i Townsville måtte en planlagt sabotasjeaksjon avlyses grunnet manglende ubåttransport, og man kan jo spekulere i om dette bunnet i motvilje hos den australske marinen.

Suksess og tragedie

I løpet av sin fire år lange levetid var Z Special Unit involvert i 81 hemmelige operasjoner. Troppene ble som regel sluppet i fallskjerm eller fraktet inn i fiendtlig territorium via ubåt, før de fortsatte i mindre farkoster, for eksempel kajakker. Vel fremme ved målet satte de i gang med å innhente informasjon, eller utføre sabotasjeaksjoner og geriljakrigføring.

Operasjonene med kodenavn Operation Jaywick og Operation Rimau, som begge involverte angrep på japanske skip som lå til kai i Singapore havn, er blant de best kjente.

Operation Jaywick innebar et angrep på skip ankret opp i havnen i Singapore, som var okkupert av japanerne. Planen ble utarbeidet i samarbeid med en sivil mann ved navn Bill Reynolds, som eide en japansk fiskeskøyte ved navn Kofuku Maru, som han hadde brukt til å evakuere sivile ut fra Singapore. Skøyta var godt egnet til å snike inn en enhet fra Z Special Unit.

Kofuku Maru ble døpt om til MV Krait, og ble ytterligere "forkledd" for ikke å vekke oppmerksomhet. Mannskapet, som besto av elleve australske og fire britiske soldater, iførte seg saronger og farget håret svart og huden brun, for å ligne på indonesiske fiskere.

I ly av mørket padlet seks av mennene inn i havnen, hvor de festet sprengladninger på en rekke japanske skip.

Fire japanske skip sank eller ble alvorlig skadet av sprengladningene, noe som ble regnet som en stor suksess. Soldatene fra Z Special Unit lå lavt til det verste oppstyret hadde lagt seg, før de vendte tilbake til fiskeskøyta, og satte kursen mot Australia igjen.

Tragedien inntreffer

Året etter bestemte man seg for å følge opp suksessen med en ny operasjon i Singapores havnebasseng. Denne gangen ble navnet Operation Rimau, og hovedtrekkene i planen var de samme som i Operation Jaywick. Fiskeskøyta ble imidlertid byttet ut med den britiske ubåten HMS Porpoise, og i tillegg skulle de benytte såkalte ”Sleeping Beauties”, eller Motorised Submersible Canoes – motoriserte undervannskanoer utviklet av britiske Special Operations Executive.

Den 11. september 1944 satte HMS Porpoise kursen mot øya Merapas utenfor kysten av Singapore, med troppfører Ivan Lyon og 22 spesialsoldater ombord. Ved Merapas kapret de en malaysisk junke, som skulle spille rollen MV Krait hadde hatt under Operation Jaywick.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Dessverre gikk ikke ting etter planen denne gang. På vei mot Singapores havn snublet de over en japansk patruljebåt, og det oppsto en skuddveksling. Tre av mannskapet på patruljebåten ble skutt og drept, men oppdraget måtte likevel avbrytes.

Etter å ha senket undervannskanoene og den malaysiske junken, sendte troppfører Ivan Lyon de fleste av mennene tilbake til Merapas. Selv tok han med seg seks menn og bestemte seg for likevel å gjøre et forsøk på å gjennomføre oppdraget, men i sammenleggbare kajakker og i mindre skala. Det Lyon og resten av enheten ikke visste, var at overlevende fra den japanske patruljebåten hadde greid å svømme i land, hvor de hadde slått alarm om hendelsen. I havnen var man derfor beredt på at et angrep ville komme.

Spesialenhetens ferdigheter gjorde at de likevel greide å snike seg ubemerket inn, og feste sprengladninger på noen skip. Sannsynligvis greide de å senke tre skip, men disse opplysningene har ikke blitt bekreftet med sikkerhet.

Denne gang greide de imidlertid ikke å komme seg velberget tilbake til Australia. Lyon og tolv andre ble drept i trefninger kort tid etter, mens de resterende ti spesialsoldatene ble tatt til fange, og senere henrettet ved halshogging.

Innovativ enhet

Z Special Unit ble oppløst etter andre verdenskrig, men mange av teknikkene og prosedyrene som ble utviklet av enheten er i bruk den dag i dag av forskjellige spesialenheter innen den australske hæren, og enheten regnes på enkelte felt som en modell for moderne geriljaoperasjoner.