Nordmann knekte 800 år gammel kode

Runekoden «jötunvillur» har fått forskere og runeeksperter til å klø seg i hodet i mange år. Ingen har klart å løse den spesielle koden - fram til nå.

Tidligere i februar kunne runolog K. Jonas Nordby meddele at han hadde knekt runekoden.

- Kodesystemet er egentlig veldig enkelt, men allikevel veldig avansert. Det er nemlig nesten umulig å dekode runebeskjedene så lenge man ikke har skrevet dem selv, forteller Nordby til Side3.

Gjennombruddet kom da runologen studerte en runekode risset inn på en pinne av to gutter eller menn med navn Sigurd og Lavrans.

Pinnen er fra 1200-tallet og bærer de to mennenes navn - både i vanlige runer og i jötunvillur-koden. Det var dette som hjalp Nordby å dekode jötunvillur.

Oppdaget nøkkelen

- Hver rune har et navn og alle runenavnene hadde en betydning. For eksempel het s-runen "sól" og i-runen "íss". I Jötunvillur-koden erstatter man de vanlige runene med sluttlyden i runens navn. Med andre ord, istedenfor å skrive s-runen, skriver man l-runen siden dette er siste lyd i "sól", og istedenfor i-runen skriver man s-runen siden navnet er "íss", forteller runologen.

Forskeren har så langt fått brukt oppdagelsen til å tolke to av ni kjente funn av jötunvillur-koden. Som oftest er disse runekodene risset inn på pinner eller dyrebein.

Men til tross for gjennombruddet har han også støtt på problemer. Flere runenavn har nemlig samme sluttlyd, noe som fører til utfordringer da man ikke vet hvilket av runenavnene som er ment.

- Dette gir altså mange tolkningsmuligheter, og koden er derfor bare lesbar for den personen som har skrevet beskjeden og som vet hva slags runenavn man har benyttet seg av. Dette gjør det vanskelig å dekode, men desto mer spennende. Hvorfor valgte de et slikt system? undrer Nordby.

Hans teori er at systemet ble utviklet for å lære seg runer og at dette var et pedagogisk instrument, og ikke et system for å sende hemmelige beskjeder.

- I middelalderen fantes det ikke noe skolesystem som stod for runeopplæring, og måten man lærte seg runer på var ved hjelp av en læremester eller venn. Jeg tror at dette med koden var for å huske og lære seg runenavnene. Hva er for eksempel noe av det første man gjør når man lærer seg å skrive? Det er å skrive sitt eget navn, nettopp slik Sigurd og Lavrans gjorde, forteller runeeksperten.

Lever sitt eget liv

Nyheten om Nordby og hans løsning på jötunvillur-koden har også skapt overskrifter utenfor Norges landegrenser. Blant annet er saken blitt omtalt i både Daily Mail og The Telegraph.

Selv sier runologen at det hele har tatt litt av, uten hans involvering.

- Denne nyheten lever litt sitt eget liv verden over. Jeg ser blant annet at flere utenlandske medier har dratt fram en runekode med kjærlighetsbeskjeden «kyss meg» som ble funnet i Sverige. Problemet er jo bare at den runekoden var skrevet med et helt annet kodesystem enn jötunvillur-koden, forteller han.

Én hemmelig beskjed

Men selv om kodene lenge har fascinert og forundret forskere, tror ikke eksperten at jötunvillur-koden ble brukt til å sende hemmelige beskjeder. Til dette var både runenavn og systemet altfor utbredt.

- Det må ha vært ganske vanlig å bruke forskjellige kodesystemer på den tiden og sende beskjeder til hverandre. Ofte sendte man så utfordringer til hverandre eller man skrøt av egen runekunnskap. Vi har blant annet funnet flere runekodeinnskrifter der det står «tolk dette». En innskrift er funnet i et gravkammer på Orkøyene. Etter dekoding kom vi fram til at det sto «Disse runene er skrevet av den mest runekyndige mannen vest for havet».

- Så ingen skjulte skattekart å spore?

- Hehe. Nei, dessverre. Vi har dog litt eventyr å komme med. Vi har funnet en hemmelig beskjed, men ikke i kode. I middelalderen benyttet prester seg av vokstavler og stylus for å skrive bokstavtekster. På en av disse tavlene har vi funnet et hemmelig forsøk på et forlik mellom to parter under borgerkrigstidens i Norge (1130-1240). Beskjeden var skåret med runer i bunnen av vokstavlen, og så blitt skjult med et lag smeltet voks over. Det viser jo at noen hadde noe å skjule, avslutter Nordby.