Nazi-våpnene som kunne forandret verden
Dersom disse prosjektene hadde lykkes, kunne utfallet av andre verdenskrig blitt veldig annerledes.
Under andre verdenskrig satset Nazi-Tyskland mye tid og ressurser på å utvikle nye våpen som ville hjelpe de i kampen mot de allierte.
Enkelte av prosjektene hadde lite for seg, mens andre hadde potensiale til å påvirke krigens utfall. Noen av disse prosjektene har også hatt innvirkning på dagens teknologi, spesielt innenfor luftfart og romfart.
Det er selvfølgelig likevel ingen tvil om at innvirkningen på verdenssamfunnet ville blitt mye større, og negativ, dersom tyskerne hadde fått overtaket mot de allierte.
Nedenfor ser vi nærmere på noen prototyper som skiller seg ut - på godt og vondt.
Døden fra dypet
Tyskerne hadde planer om en fryktinngytende ubåt utstyrt med V2-raketter.
Ubåten ble utviklet på Peenemünde, det militære forskningssenteret hvor den tyske hæren og flyvåpenet utviklet en rekke våpen, farkoster og kjøretøy. Senteret, som ble grunnlagt i 1937, regnes blant annet som fødestedet for moderne raketteknologi og romfart.
På Peenemünde utviklet tyskerne en rekke missiler, blant annet den fryktede V2-raketten. I tillegg jobbet de med å utvikle missiler med ekstremt lang rekkevidde, som skulle kunne sendes mot USA.
Dersom arbeidet med disse missilene ikke lykkes, hadde tyskerne en parallell plan ble utviklet for å kunne ramme USA: Den såkalte rakett-ubåten, som skulle frakte og avfyre V2-missiler. Dersom dette lykkes ville store amerikanske byer som New York være særdeles utsatt: Ubåtene ville kunne smyge seg innen rekkevidde med liten fare for å bli oppdaget, og avfyre rakettene under vann.
Verdens første
V-2 var verdens første ballistiske missil, og også det første menneskeskapte objektet som nådde verdensrommet. Raketten var lastet med ett tonn Amatol, en høyeksplosiv blanding av TNT og ammoniumnitrat. Dersom tyskerne hadde lykkes med å kombinere ubåtenes ”usynlighet” med V-2s sprengkraft og rekkevidde, ville konsekvensene vært katastrofale for de allierte.
De første testene fant sted i 1941, da med Nebelwerfer-raketter montert på dekket av en U-511. Forsøkene på å avfyre fra overflaten var vellykket, og avfyringer fra ned til 12 meter under overflaten var også vellykkede. Planen var opprinnelig å bruke dette våpenet mot konvoier, men uten noe styringssystem var det bortimot ubrukelig.
I 1943 ble det igjen interesse for prosjektet, med inntoget av V-1. Denne gang strandet imidlertid prosjektet grunnet rivalisering mellom våpengrenene: V-1 var Luftwaffes prosjekt, mens det naturlig nok var marinen som forsøkte å utvikle ubåter utstyrt med raketter.
Ubemannet
Den tyske marinen ga imidlertid ikke opp, og samme år flyttet man fokus til den nyutviklede V-2. Siden det ikke fantes noen stor nok ubåt til å montere det massive, nye våpenet, gikk man i gang med å designe en helt ny type farkost. Ubåten skulle være ubemannet og uten egen mulighet for fremdrift, altså en ren utskytningsrampe under vann. Denne skulle taues av en konvensjonell ubåt til den var innen rekkevidde for målet, hvor den så ble klargjort for utskytning.
Tre slike farkoster ble bestilt sent i 1944, men bare én ble faktisk bygget, og man kom aldri så langt som å teste systemet.
De alliertes etterretning fikk imidlertid snusen i planene, og mottiltak ble iverksatt under navnet ”Operation Teardrop”. Da en gruppe tyske ubåter ble oppdaget på vei mot USAs østkyst tidlig i 1945, satte de allierte i gang et massivt angrep, og de fleste ubåtene ble uskadeliggjort før de fikk krysset Atlanterhavet. Det viste seg senere at disse ubåtene ikke var en del av planene om avfyring av V-2 fra under vann.
Sommerfugl med brodd
I tillegg til den tekniske betegnelsen, ble Henschel Hs 117 kalt ”Schmetterling”, altså ”sommerfugl” på tysk. Men denne bakke-til-luft missilen var atskillig mer fryktinngytende enn det uskyldige tilnavnet vitnet om.
Professor Herbert A. Wagner hadde tidligere utviklet Henschel Hs 293-raketten, en radiostyrt glidebombe utstyrt med en rakettmotor, beregnet på bruk mot skip.
I 1941 utviklet han ”Schmetterling”, en radiostyrt bakke-til-luft versjon lastet med høyeksplosivt sprengstoff. Dersom sommerfuglen virket som planlagt, ville den være et formidabelt våpen mot allierte fly, men planene fikk en lunken mottakelse hos Reichsluftfahrtministerium. De mente det ikke var behov for mer antiluftskyts enn det de allerede hadde tilgjengelig.
(artikkelen fortsetter under bildet)
To år senere, etter massiv alliert bombing av Tyskland, hadde pipen fått en annen lyd. Henschel fikk i oppdrag å finpusse designet av Hs 117, og starte masseproduksjon av våpenet. Professor Wagner ledet arbeidet, og i løpet av 1943 gjennomførte man 59 testutskytninger. Hele 34 av disse var mislykkede.
Masseproduksjon tross feil
Testingen fortsatte i 1944, med 59 nye utskytninger. Enkelte av disse ble avfyrt fra et Heinkel He 111-fly. Over halvparten av testene ble regnet som mislykkede, men det ble likevel bestemt at man skulle sette i gang med masseproduksjon av ”sommerfuglen”.
I januar 1945 sa man seg fornøyd med prototypen, og planla å produsere rundt 3000 ”Schmetterling” i måneden. Fem års kriging hadde imidlertid tæret hardt på Nazi-Tysklands ressurser, og den 6. februar samme år ble hele prosjektet skrinlagt.
”Schmetterling” var bare et av mange forsøk på å lage et bakke-til-luft våpen som kunne stoppe de alliertes bombing av tysk territorie. Luftwaffe hadde lenge en total dominans over luftrommet over Tyskland, men i løpet av 1943 ble denne dominansen stadig oftere truet.
I tillegg til Schmetterling var blant annet Reintochter R-1 og Ruhrstahl Ru 344 X-4 eksperimentelle bakke-til-luft raketter som i utgangspunktet virket lovende, men ikke kom lenger enn til teststadiet.
Flyvende slange
Felles for de fleste prototypene var problemer med styringen og målsøkingen. Med Bachem Ba 349 trodde tyskerne at de hadde en mulig løsning på problemene.
Ba 349, med kallenavnet Natter (”slangen”), skulle riktignok styres via autopilot på vei mot målet, men var en bemannet farkost. Når den nærmet seg målet, i hovedsak allierte bombefly, skulle ”piloten” sikte seg inn på målet, og avfyre Ba 349s raketter. Opprinnelig var planen å utstyre den med 19 R4M-raketter, men senere økte man antallet til 28. Man vurderte også å bytte ut R4M-rakettene med Henschel Hs 297 Föhn-raketter.
Etter at rakettene var avfyrt, skulle piloten og flyskroget komme trygt ned igjen på landjorden ved hjelp av hver sin fallskjerm. Skroget skulle kunne brukes om igjen, noe som ville begrense kostnadene ved produksjonen.
En annen fordel med Ba 349 som forsvar mot allierte fly, var at den ble avfyrt i vertikal stilling. I motsetning til for eksempel jagerfly, trengte den dermed ikke noen rullebane.
Støtte fra Himmler
Prosjektet fanget interessen til Heinrich Himmler, som ga sin fulle støtte til utviklingen av Ba 349. I desember 1944 tok SS og Hans Kammler kontroll over prosjektet, noe som sies å være den eneste gangen SS blandet seg direkte inn i design og utvikling av en flyvende enhet.
Den eneste bemannede testflyvingen fant sted 1. mars 1945, og ble ingen suksess: Piloten Lothar Sieber ble det første mennesket som lettet i en rakettdrevet, vertikalt rettet farkost. Men han fikk liten glede av milepælen, siden han selv ble drept under oppskytingen.
Det skal ha blitt produsert 36 enheter innen krigens slutt, men Natter ble altså ikke tatt i bruk. Det finnes i dag flere reproduksjoner av Natter rundt omkring i verden, mens det eneste originale eksemplaret er lagret hos Paul E. Garber Preservation, Restoration and Storage Facility i Maryland, USA.
Selvmordsbomber
Japan hadde som kjent sine kamikaze-piloter under andre verdenskrig, men tyskerne hadde sin egen variant, i form av Leonidas-skvadronen. De som meldte seg til tjeneste her måtte skrive under på en erklæring om at de frivillig søkte opptak i en ”selvmordsgruppe”, og at et eventuelt oppdrag sannsynligvis ville medføre døden.
Piloter i Leonidas-skvadronen skulle føre en Fieseler Fi 103R, bedre kjent som ”V-1 flyvende bombe”. Man vurderte også å bruke et Messerschmitt Me 328 utstyrt med en bombe på 900 kilo, men siden Fieseler Fi103R ga piloten en minimal sjanse til å overleve ved å hoppe ut i fallskjerm, satset man heller på den ”flyvende bomben”, som var lastet med snaut 900 kilo av sprengstoffet Amatol-39.
Det ble gjennomført flere testflyvinger, og mange av de resulterte i døde piloter og ødelagte maskiner. Det var likevel ikke dette som var grunnen til at prosjektet til slutt ble kansellert. Flyverhelten Werner Baumbach tok over ansvaret for Kampfgeschwader 200, som Leonidas-skvadronen var underlagt, i oktober 1944. Han la prosjektet med bemannede V-1 på hylla, til fordel for Mistel-prosjektet (http://en.wikipedia.org/wiki/Mistel), som heller fokuserte på ubemannede farkoster.
I krigens siste år hadde Baumbach og Albert Speer et møte med Adolf Hitler, hvor de overbeviste han om at konseptet med selvmordspiloter stred mot tyske tradisjoner. Senere samme dag ble Leonidas-skvadronen oppløst, og prosjektet skrinlagt for godt.
Superkanonen
Tyskland gjorde flere forsøk med gigantiske kanoner under andre verdenskrig, blant annet de mer enn 1300 tonn tunge Schwerer Gustav og Dora, som ble transportert på jernbaneskinnene.
I tillegg hadde Tyskland planer om å montere såkalte ”superkanoner” på kysten av Frankrike, ved Pas-de-Calais. Kanonen, som gikk under betegnelsen V-3 (Vergeltungswaffe 3) skulle bombardere London og andre viktige mål i England, og slik bidra til å tvinge britene i kne.
Kanonene var konstruert for å ha en spesielt lang rekkevidde, ved at flere små sprengladninger i løpet skulle gi prosjektilet ekstra fart. Disse sprengladningene ble antent i det prosjektilet passerte dem, og konseptet ble først testet ut i USA på midten av 1800-tallet.
Nazi-Tysklands versjon av kanonen var konstruert for å kunne avfyre 300 stykker 150 milimeters granater i timen, men innen man fikk montert kanonene ble bunkerne bombet av de allierte, og planen måtte oppgis. To lignende kanoner ble imidlertid benyttet i bombardementet av Luxembourg fra desember 1944 til februar 1945.
Potensielt stor innflytelse
Hver for seg ville nok ikke disse våpnene vunnet krigen for nazistene. Men dersom de hadde lykkes i å begrense bombingen av Tyskland, og samtidig vært i stand til å gjennomføre omfattende bombardement av England og USA, ville dette selvfølgelig hatt stor innflytelse på krigsbildet.
Slik gikk det heldigvis altså ikke.
(Kilder: phlairline.com, wikipedia, gizmodo.com, San Diego Air and Space Museum)