Operasjon Dynamo
Mirakelet ved Dunkerque
I 1940 kjemper 400.000 allierte soldater for livet ved den nordfranske byen Dunkerque. Omringet på tre sider av tyske panserdivisjoner og med ryggen mot havet, er situasjonen håpløs. Men redningen kommer fra vest, da den britiske marinen iverksetter historiens største evakueringsoperasjon.
“Jeg hørte et Stuka-fly som kom i loddrett stup rett ned mot meg. Jeg var nærmest bedøvet etter timevis med eksplosjoner og det var blitt likegyldig for meg om jeg levde eller døde. Jeg tenkte på min kone Margaret. Det ga meg fred i sjelen. Plutselig lød et brak. Alt ble svart, og hauger av sand kom veltende over meg”.
Slik beskrev en britisk løytnant situasjonen ved den nordfranske havnebyen Dunkerque 28. mai 1940. Sammen med tusenvis av britiske og franske soldater lå løytnanten sammenkrøpet bak utbombede bilvrak i et desperat forsøk på å finne le for tyske artillerigranater og Luftwaffes maskingevær.
Les også: U-864 var Hitlers siste hemmelighet
Atten dager tidligere hadde tyske styrker angrepet Frankrike og i en lynmanøver sperret den nordlige delen av de alliertes hær inne på et smalt område ut mot Den engelske kanal. Nesten 400.000 britiske og franske soldater sto nå overfor utslettelse på strendene ved Dunkerque.
For Storbritannia var situasjonen katastrofal. De 270.000 innesperrede britiske soldatene tilhørte imperiets stolthet – The British Expeditionary Force.
Den 26. mai 1940 godkjente Storbritannias nye statsminister Winston Churchill derfor Operasjon Dynamo – evakueringen fra Dunkerque. Målet var å redde flest mulig av de britiske soldatene ut fra lommen i Nord-Frankrike og tilbake til De britiske øyer. Her skulle de beskytte England mot en kommende tysk invasjon.
Les også: Nazistene nye krigstaktikk tvang Europa i kne
Bare 45.000 soldater
Operasjon Dynamo ble fra begynnelsen et bemerkelsesverdig samarbeid mellom den britiske marinen og sivilbefolkningen i Storbritannia.
Marinen rådde over 38 destroyere, som straks begynte turene over kanalen for å redde soldater. Marinekommandoen anslo at den bare ville rekke å evakuere 45.000 mann før tyskerne brøt gjennom.
Men straks operasjonen ble kjent, tok britene i fellesskap grep for å hjelpe sine innesperrede landsmenn. Ferjeselskaper og rederier skaffet øyeblikkelig 250 større fartøyer som kunne delta i evakueringen. Samtidig meldte patriotiske sivile seg til militæroperasjonen.
Les også: Her blir Hitlers siste håp kvalt til døde
Med sine mer enn 550 lystbåter og fiskefartøyer sto de klar 27. mai til å yte sitt ytterste i Operasjon Dynamo. De små ubevæpnede båtene skulle utføre den farligste oppgaven. Den gikk ut på å krysse Den engelske kanal i konvoier og sørge for å transportere soldatene fra de grunne farvannene ved strendene ut til større, bevæpnede destroyere lenger ute i kanalen.
Hitler stanset troppene sine få kilometer fra Dunkerque
Uvisst av hvilken grunn stoppet Hitler de tyske troppene utenfor Dunkerque. Beslutningen ga de allierte tid til å evakuere 300.000 soldater.
I mai 1940 rullet tyske panserdivisjoner gjennom Nord-Frankrike med kurs i retning Den engelske kanal. Målet var å sperre inne britenes hær i Belgia og det nordlige Frankrike – den såkalte British Expeditionary Force. Da de tyske troppene kom frem til kanalen den 20. mai 1940, var målet nådd.
Uvisst av hvilken grunn utnyttet ikke tyskerne muligheten til å knuse størstedelen av den britiske hæren. I stedet ga Hitler personlig ordre om at panserdivisjonene skulle stoppe fremmarsjen noen få kilometer fra Dunkerque. Feltmarskalk Gerd von Rundstedt kalte senere beslutningen for et av tyskernes største feilgrep under krigen.
Enkelte historikere mener at Hitler følte seg overbevist om at britenes
hærledelse hadde innsett tyskernes overmakt og at de ville være klar for å forhandle fred.
Døde flyter i vannkanten
Det ble for alvor fart på evakueringen i løpet av 28. mai, da hundrevis av skip innledet seilturene over kanalen.
Synet som møtte sivilistene ved Dunkerque var rystende. Den tette røyken fra brennende oljetanker lå tungt over et virvar av småbåter, ventende soldater og kraftige eksplosjoner på havet utenfor havnebyen. De britiske soldatene hadde selv antent mange av brannene i oljeraffineriene i et forsøk på å ødelegge sikten for flyene fra Luftwaffe.
I vannkanten fløt det døde og sårede, mens lyden fra tyskernes endeløse bombardement trommet i ørene. Soldater i hundrevis ventet i kanalens 12-13 grader kalde vann.
“Menn sto i vann til halsen og ristet av kulde når vi halte dem om bord i robåten vår”, fortalte en av fritidsfiskerne som hadde krysset Den engelske kanal for å hjelpe marinen.
Les også: Hitlers visjoner står ennå
Småbåter henter soldatene
Colin Dick – en av de frivillige – kom til Dunkerque i en konvoi av mindre båter 29. mai, omtrent midt på dagen. Hans første ordre var å kjøre motorbåten sin, Advance, mot stranden for å hente britiske soldater ut til en destroyer i nærheten.
Seilasen viste seg helt fra starten å være livsfarlig. I luften over Dunkerque vrimlet det med tyske Stuka- og Messerschmittfly, som sendte et konstant kuleregn mot evakueringsfartøyene.
“Vi hadde knapt nådd Dunkerque før Advance ble beskutt av lavtgående fly. Et av flyene krysset så lavt at det rev av antennemasten på båten,” skrev offiseren som overvåket Dick.
Les også: Han lurte nazistene trill rundt
Likevel tøffet Advance med en flåte på slep gjennom brennende olje og forvridde skipsskrog mot de ventende køene av soldater. Hver gang flåten var fylt til bristepunktet med utmattede soldater, satte Colin Dick kursen tilbake mot destroyeren.
Fly fylte luften
Etter å ha avlevert den levende lasten sin, opplevde han på nært hold hvordan tyske fly satte inn et aggressivt angrep mot destroyeren. I et forsøk på en unnamanøver beordret kapteinen på destroyeren full fart på propellene. Kort etter satte krigsskipet seg i bevegelse med et kraftig rykk.
Fra båten sin så Colin Dick hvordan soldater som nettopp hadde forlatt flåten hans og holdt på å klatre oppover nettene på siden av destroyeren, falt i havet. Tre eller fire ble straks knust mellom Advance og destroyeren, mens de andre forsvant under havoverflaten og ble aldri sett igjen.
Les også: Syv ting du ikke visste om nazistene
Tappert fortsatte han turene sine mot stranden hele ettermiddagen – ofte forgjeves, forklarte Colin Dick:
“Vi så våre landsmenn bli sprengt i småbiter etter at vi trodde vi hadde brakt dem i sikkerhet. Like etter ble vi selv angrepet av et fly som hadde bommet på destroyeren. Styrbord side ble revet opp av skuddhull – heldigvis ble ingen av oss truffet”.
Colin Dick fortsatte med å evakuere i alt 450 menn, før Advance med vannet sivende inn i skroget kjempet seg tilbake over kanalen. Motorbåten hadde fått så store skader at den ikke deltok i den siste delen av Operasjon Dynamo.
Les også: - KZ-traumer ødela barns gener
Sank med menn om bord
I motsetning til Advance var det ikke alle skip som klarte turen tilbake over kanalen. Utenfor kysten av Nord-Frankrike ble hundrevis av sjømenn kvestet eller drept i eksplosjoner. Destroyeren HMS Grenade, som 29. mai la til ved Dunkerques eneste farbare molo, ble straks angrepet av tyske fly. Den 19-årige matrosen Bob Bloom befant seg i destroyerens maskinrom da en Stuka-bomber fikk inn en fulltreffer:
“En bombe eksploderte nede i skorsteinen. Jeg ble slynget opp i luften og traff taket. Da varmen traff meg, holdt jeg hendene foran ansiktet for å beskytte øynene. Det føltes som om jeg var truffet fem-seks ganger over ansiktet med en pisk. Smertene var så voldsomme at jeg ba til Gud om å dø”.
Les også: Hitler kjempet mot Nazi-Tyskland
Matrosen Bob Bloom overlevde angrepet. Det gjorde ikke HMS Grenade.
Krigsskipet var en av de i alt seks britiske og tre franske destroyerne tyskerne senket i løpet av de ti dagene Operasjon Dynamo varte. 26 andre hadde fått så hard medfart at de ble erklært ubrukelige. Ni ferjer sank, sammen med et ukjent antall småbåter.
De synkende skipene fikk havet til å flyte med døde og sårede, mens overlevende klamret seg til vrakgods. Kaoset var totalt, og ofte hoppet soldatene over bord fra et synkende skip, bare for å bli plukket opp av et annet som så ble truffet.
Fiskere og lystseilere reddet soldatene hjem
Tusenvis av sivile satte livet på spill under evakueringen fra Dunkerque. I synkeferdige fartøy reddet de den britiske hæren fra utslettelse.
Operasjon Dynamo – evakueringen fra Dunkerque – var planlagt av den britiske marinen. Men det var sivile briter, alt fra bønder til leger, som krysset Den engelske kanal for å hente sine omringede landsmenn hjem. I små, private lystbåter kjørte de sikksakk gjennom minefelt, mens de ba om at de måtte unngå ilden fra tyskernes jagerfly.
“Noen av båtene var velholdte og velutstyrte. Andre var store robåter som eierne hadde bygd om til lystbåter. De billige fartøyene var flikket
sammen på eiernes fritid. Men alle var stolte av båtene sine”, skrev en sjøoffiser som sto for rekrutteringen av
sivilister til redningsaksjonen.
Særlig fiskere og sjøfolk satte livet på spill under redningsaksjonen – i alle slags fartøy. Den minste båten som krysset kanalen var den 4,5 meter lange Tamzine.
Tamzine er senere blitt symbolet på “The Dunkirk Spirit” – ånden fra Dunkerque. Begrepet har blitt brukt for å beskrive britenes evne til å stå skulder ved skulder i harde tider. I dag er den vesle fiskebåten utstilt på Imperial War Museum i London.
Trafikkaos forsinker
Mens alt var kaos på havet, hersket en viss form for orden inne på land. De britiske offiserene forsøkte med jernhard disiplin å holde på organiseringen, slik at ikke alle soldatene stormet mot unnsetningsskipene samtidig.
Les også: Nazistene ville drepe Churchill med sjokolade
Samme morgen som Colin Dick førte motorbåten sin i sikksakk over kanalen, fikk en av de britiske soldatene, løytnant James Elliman, ordre om å bringe troppen sin på 40 mann til evakueringssonen på den østlige stranden. Til tross for hærens klare evakueringsordrer krydde det av britiske og franske soldater langs de små grusveiene rundt Dunkerque.
Soldatene forsøkte i tusenvis å bane seg vei gjennom trafikkaoset til havnen ved Dunkerque. Soldatenes eneste håp om redning var å komme seg om bord i en av de små fiskebåtene før tyskerne erobret det smale stykket land som fremdeles var på allierte hender.
Flere tusen soldater på veiene stanset all trafikk og tvang Elliman til å etterlate sin tretonns lastebil utenfor Dunkerque. For at den ikke skulle falle i tyskernes hender ble Ellimans lastebil satt fyr på, sammen med hundrevis av andre kjøretøy. Luften over den franske havnebyen var tykk av røyk som bidro til å ødelegge sikten for tyskerne.
Les også: Tysk general blir bortført
I det grå dagslyset fortsatte løytnant Ellimans soldater til fots mot den siste broen over en av Dunkerques kanaler:
“Plutselig hørte jeg den hvislende lyden fra en granat. En sky av røyk og jord skjøt høyt opp i luften til venstre for broen. Jeg så soldater ta seg ned skrenten langs kanalen, men bestemte at min tropp skulle forsøke å komme oss over broen. Så vi kastet ryggsekkene våre og løp. Vi stoppet ikke før vi var inne på de våte markene på den andre siden. Da lød det et brak bak oss. Fienden hadde truffet broen med en fulltreffer. Den siste av mennene mine hadde såvidt nådd over. Det var et lykketreff at han klarte det”, fortalte Elliman.
Kilometerlange køer
Den sprengte broen delte de allierte troppene i to: de som kjempet mot tyskerne på den andre siden av kanalen, og de som var i midlertidig sikkerhet på den nordvestlige siden av elven.
Les også: Josef Mengele - dødsenglen fra Auschwitz
De heldige søkte mot strendene, som snart ble fulle av folk. Oppmarsjområdet var fylt til bristepunktet med allierte soldater som sto i kilometerlange køer i sanden og ut i bølgene. Ubeskyttet mot de tyske luftangrepene.
Da Elliman nådde stranden, følte han ingen lettelse – bare angst:
“Sandstranden var omtrent 100 meter bred. Midt på den sto en kø av menn i rekker på tre. Røyken fra de brennende oljedepotene drev mot øst over byen. Og så begynte det”, rapporterte Elliman:
“En formasjon av høytflygende bombefly slapp bombe etter bombe slik at de falt i rekker. Det første angrepet var skremmende. Man følte seg totalt forsvarsløs på stranden. En stund trykket vi oss sammen mot skroget av en kantret damper”.
Da angrepet stanset, beordret løytnanten straks soldatene sine tilbake i køen. Kampen om plassene var intens, for det strømmet hele tiden nye soldater ned fra sanddynene.
Les også: Nazi-offiserer opprettet hemmelig hær
Fly angriper på stranden
Bildet var det samme overalt. Soldater på marsj eller stående i sanden. De heldige krøp sammen i sanddynene, men de fleste måtte vente på strendene eller i bølgene mens tyske stupbombefly angrep dem. Heldigvis boret bombene seg ofte ned i sanden før de gikk av. Sanden tok av for det meste av eksplosjonen og metallsplintene.
Etter en halv dag i en av de lange køene, beordret evakueringsledelsen James Ellimans tropp til byens eneste gjenværende molo. Her lå marinens større skip klare til å evakuere de utmattede soldatene. Skuffet måtte Elliman konstatere at påkjenningene ikke var over for ham og hans menn. Altfor mange menn skulle ha plass på altfor få skip.
“Vi kom oss ingen vei. Bare de sårede ble båret frem. Bak oss strakte det seg en kø på tusenvis av menn. Time etter time ventet vi, mens håpet svant. Det var umulig å sove. Vi bare ventet, ventet og ventet”, fortalte Elliman. Først neste morgen – 30. mai – kom Ellimans tropp med et skip ut av Dunkerque.
Les også: Jødiske midler betalte Hitlers krig
Britisk destroyer senker fiskebåt
Selv de heldige som hadde fått plass på et av marinens skip, befant seg fremdeles i overhengende livsfare. 30 kilometer ute på Den engelske kanal inntraff tragedien tidlig om morgenen, mens James Ellimans soldater fremdeles ventet på Dunkerques nattmørke molo.
Orlogskapteinen på minesveiperen HMS Lydd fikk panikk etter at en tysk torpedobåt senket den britiske destroyeren HMS Wakeful. Kapteinen beordret alt lys på skipet slukket og bombarderte deretter i blinde det som mannskapet trodde var konturene av den tyske motortorpedobåten. Deretter braste Lydd for full kraft inn i siden på båten og delte den i to.
De paniske overlevende ble deretter beskutt med rifler og overlatt til drukningsdøden.
For sent oppdaget mannskapet på HMS Lydd sannheten.
Motortorpedobåten var det britiske fiskefartøyet Comfort, og de tyske soldatene var britiske sjømenn som hadde kjempet for livet. Ingen av sjømennene overlevde angrepet fra den britiske destroyeren.
Blodig strand
Etter hvert som fronten rykket nærmere ble situasjonen på den smale stranden mer og mer desperat.
1. juni ankom restene av britenes baktropp havneområdet for å bli evakuert. Major Colvin hadde, som en av de siste britiske offiserer, fått ordre om å forlate sin stilling i Dunkerque. Han rapporterte hvordan sanddynene og stranden var dekket med døde og hardt sårede soldater som ikke kunne finne ly for de tyske artillerigranatene.
Les også: Heroisk opprørsforsøk la Warszawa i ruiner
I over en time arbeidet Colvin og mennene hans på spreng for å få de hjelpeløse om bord i en av de mange småbåtene som gikk i skytteltrafikk inn mot stranden. Men tyskernes jagerfly gjorde til slutt redningsaksjonen så livsfarlig at Colvin måtte gi soldatene sine ordre om å trekke seg tilbake. I motsetning til noen dager tidligere, da hæren hadde prioritert evakueringen av sårede høyest, måtte de nå etterlates til tyskerne og tidevannet.
Den britiske løytnant Julian Warde Alman beskrev hvordan stranden bokstavelig talt fløt med blod, og “hvordan de såredes skrik mens de grep om anklene våre, var hjerteskjærende. Ulykkeligvis kunne vi ingenting gjøre for dem, og de ble overlatt til sin skjebne”.
I løpet av 3. juni ble de siste britene reddet ut av Dunkerque. Rundt 60.000 franske soldater kjempet stadig for å forsvare havnebyen og kjøpe tid til å komme seg over kanalen.
Operasjon Dynamo ble Churchills svennestykke
10. mai 1940 overtok Winston Churchill som statsminister i Storbritannia. To uker senere sto han bak redningsaksjonen ved Dunkerque.
Få timer før Nazi-Tysklands invasjon av Frankrike i mai 1940 utnevnte det britiske parlamentet Winston Churchill til statsminister i Storbritannia. Den nye lederen hadde før krigen vært en av de hardeste motstanderne av Hitler-regimet, og han innledet sin embetsgjerning med å holde en av sine mest berømte taler, der han lovet britene blod, svette og tårer.
Churchill ga selv ordre om å iverksette Operasjon Dynamo og nølte ikke med å erklære evakueringen for et mirakel. Samtidig jublet sivilbefolkningen og den britiske pressen over at den truende katastrofen hadde endt med triumf. Marinens vellykkede unnsetning av de britiske og franske soldatene ved Dunkerque ble en opptur for britenes kampmoral, og sikret at imperiet fremdeles kunne forsvare seg mot tyskerne. Derfor fjernet evakueringen alle planer om muligheten for å forhandle fred med Nazi-Tyskland.
Flesteparten av de evakuerte soldatene ble straks satt inn i forsvaret av Storbritannia, der de hjalp til med å avskrekke tyskerne fra en invasjon.
Året etter overførte den britiske hærledelsen størstedelen av de kampklare troppene til Midtøsten. De neste to årene nedkjempet de – sammen med amerikanske soldater – Rommels beryktede Afrikakorps.
I 1944 dannet soldatene fra Dunkerque ryggraden i den britiske hæren som kjempet seg i land ved Normandie på D-dagen 6. juni.
Siste skip fra Dunkerque
Det neste døgnet skjøt evakueringen av franskmennene for alvor fart, og nesten 20.000 ble transportert til England. Men 4. juni sto tyskernes feltkanoner så nær havneområdet at risikoen for de anløpende skipene etter hvert ble for stor. Rundt 40.000 franske soldater ble overlatt til sin skjebne, mens de høytstående offiserene forlot slagmarken.
Den franske general Barthélemey rapporterte om scenene da det siste skipet forlot Dunkerque:
“1000 menn sto igjen på moloen og gjorde honnør. Omtrent 15 meter unna sto generalen og hans menn. Etter å ha hilst på soldatene, hvis ansikter var utydelige i det tidlige morgenlyset, og hvis hjelmer ble lyst opp av flammene inne fra Dunkerque, slo offiserene hælene sammen, vendte om og steg ned i båten. Vi forlot Dunkerque kl. 03.05”.
Båten tok dem ut til den franske destroyeren Shikari, som lå et par hundre meter fra kysten. Dekket på krigsskipet var fullt av franske soldater som tydelig kunne høre skuddvekslingen fra utkanten av byen mellom de etterlatte franske kameratene deres og tyskernes fremrykkende styrker.
I det grå morgenlyset klokken litt før fire om morgenen stakk destroyeren til sjøs. Shikari – det siste skipet som forlot Dunkerque – fikk til slutt antall evakuerte opp i 338.226 mann. 68.111 ble etterlatt, eller måtte bøte med livet under redningsaksjonen.
Denne artikkelen er publisert i samarbeid med magasinet Historie. Les også:
Her blir Hitlers siste håp kvalt til døde
Nazistene nye krigstaktikk tvang Europa i kne
Han lurte nazistene trill rundt
Syv ting du ikke visste om nazistene
U-864: Hitlers siste hemmelighet
Denne saken ble første gang publisert 14/08 2016, og sist oppdatert 05/06 2019.