Mannen med nærmere 4000 liv på samvittigheten

Klokken har så vidt passert ti over syv morgenen 27. november i 1989, da Avianca flight 203 letter fra El Dorado internasjonale flyplass utenfor den colombianske hovedstaden Bogotá. Flyet skal frakte de 107 passasjerene fra hovedstaden til Cali, sørvest i landet. I tillegg til vanlige passasjerer, ryktes det at den meget populære presidentkandidaten Cèsar Gaviria befinner seg om bord.

Gaviria hadde egentlig aldri planlagt å stille til valg i 1990. Opprinnelig hadde han vært den 45 år gamle presidentkandidat Luis Carlos Galáns høyre hånd i hans kampanje for sjefsjobben. Men da Galán ble drept i et regn av kuler fra en Uzi signert en sicario - en leiemorder - tre måneder tidligere, hadde den karismatiske Gaviria blitt utpekt som etterfølgeren hans.

Felles for begge kandidatene var at de var uhyre populære, ubestikkelige og hadde sverget å stoppe voldsbølgen og lovløsheten som hadde preget Colombia i over et tiår. Alt dette var dårlig nytt for landets ledende narkobaroner, mennene og kvinnene som var ansvarlige for mesteparten av volden.

Fem minutter etter at flight 203 har lettet fra flyplassen og ligger på 13.000 fot, eksploderer en bombe plassert i nærheten av drivstofftanken. Eksplosjonen river flyet i fillebiter. Flyets bakdel går ned, fortsatt i flammer, mens fremste del lander et sted i området Soacha. Alle de 107 passasjerene og mannskapet mister livet, samt tre personer på bakken som blir truffet av brennende vrakdeler.

Bomben tar livet av alle om bord, men ikke Cèsar Gaviria. Etter en rekke dødstrusler, har presidentkandidatens sikkerhetsansvarlige kommet frem til at det ikke er ansvarlig å sette han på et sivilt fly.

Selv om ingen kan bevise noe, er det en dårlig skjult hemmelighet at det er den største narkobaronen av dem alle, Pablo Escobar, som står bak attentatet. 40-åringen har tjent seg styrtrik på kokain, noe som blant annet har puttet han på magasinet Forbes liste over verdens rikeste personer. Han har drept, bestukket og truet seg til posisjonen som en av verdens mest beryktede kriminelle. De siste årene har Escobar gjort som han vil i hjemlandet, og han har vært en ustoppelig mørk kraft som har sendt det søramerikanske landet til toppen av volds - og drapsstatistikken.

Han har vært hevet over loven, ustoppelig for både politi og militæret. Helt til nå.

Det mislykkede attentatforsøket på frelseren Gaviria skal vise seg å være starten på slutten for en av historiens mest berømte kriminelle.

Biltyv

Historien om Pablo Emilio Escobar Gaviria starter 1. desember i 1949, da han blir født som nummer tre i en søskenflokk på syv. Faren Abel er bonde, mens moren Hermilda er lærerinne. Til tross for at Escobar i etterkant skal hevde å ha kommet fra en fattig familie, er ikke dette virkeligheten. Farens driver oppdrett av kyr og selger kjøtt til større markeder. Moren er en respektert og ressurssterk kvinne som i tillegg til å være lærer, også er med på å starte opp flere skoler i området.

Familiens hus har ikke strøm, men de har innlagt vann, en luksusvare på landsbygden i Colombia på 1950-tallet.

Pablo gjør det bra på skolen, blir beskrevet som høflig og velkledd. Han elsker å spille fotball og er godt likt av klassekameratene. Men bak fasaden ligger en ambisjon som skolen og "A4"-livet ikke kan leve opp til.

- Jeg vil bli noe stort, sier han ofte til moren.

17 år gammel gir Pablo opp skolelivet, bare måneder før han kan fullføre med avgangspapirer. Sammen med kameraten Oscar Bernal Aguirre begynner de to heller på livets skole, i gatene i storbyen Medellín.

Lommetyveri, salg av falske lottokuponger og tyvegods er inngangsbilletten for den ambisiøse Escobar, men den fremtidige narkobaronen vil ha mer. Da 17-åringen entrer den kriminelle verden i Medellín, er byen allerede godt kjent for å være et samlepunkt for illegale varer og smugling. Det tar ikke lang tid før de to kameratene beveger seg over til større saker.

Innen Escobar har fylt 20 år, er han en av byens mest fryktede biltyver. Sammen med Aguirre, har den smålubne 20-åringen startet en egen gjeng av tyver og forvandlet det til en egen industri. Gjengen vil ofte ikke ta seg bryet med å stjele biler i ly av mørket, men heller bare angripe og dra sjåførene ut av bilene midt på lyse dagen. Bilen kjøres så til et verksted hvor den blir demontert og delene solgt. Dermed forsvant bilene som i løse luften,  og ingen spor av Escobar eller gjengen var å oppdrive.

20-åringens rykte som biltyv vokste, og etter hvert begynte potensielle ofre å betale Escobar og hans menn for ikke å stjele bilene deres. På denne måten tjente biltyven dobbelt opp: Beskyttelsespenger i den ene hånden, penger for stjålne biler i den andre.

Kidnappinger

Utover 70-tallet har Escobar utvidet gjengens aktiviteter. I tillegg til biltyveriene, fungerer den kommende narkobaronen som lånehai og torpedo. Det er i denne perioden at Escobar oppdager verdien av et fryktet rykte.

Når folk skylder den unge gjenglederen penger og ikke betaler er det viktig, å gjennomføre trusler om vold. Escobar begynner å kidnappe personer som skylder han penger, for så å få familiemedlemmene til å hoste opp løsepengesummen. Selv om løsepengene ble betalt, var det ikke alltid offeret ble sluppet løs i live. Escobar skjønte at et rykte for å gjøre alvor av trusler, bidro til at folk betalte raskt.

I en verden der kun de sterkeste overlever, var det viktig at folk visste hvem som var den aller sterkeste.

Etter hvert ble kidnapping en del av gjengens hovedgeskjeft, og de utvidet operasjonen til å ramme velstående personer i millionbyen. Også her var resultatet ofte at offeret ikke ble sluppet løs i live, selv om løsepengene ble betalt.

Kidnapping skulle i de senere årene bli et varemerke for Medellín-kartellet.

Det er i 1975 at Escobar skal starte karrieren innen det som skal gjøre han til en av historiens mest famøse kriminelle.

- Nå jobber dere for Pablo Escobar

I 1975 blir den lokale gangsteren Fabio Restrepo funnet drept. Hvem som drepte Restrepo er det ingen som vet, men noen dager etter at liket ble funnet får mennene hans klar beskjed:

- Dere jobber nå for Pablo Escobar.

Etter dette tid peker alt bare én vei - oppover. Marijuana - og den psykedeliske dopbølgen i USA på 60-tallet har blitt erstattet med det hvite pulveret kokain. "Alle" tar det høyst avhengighetsskapende dopet - fra rockestjerner til den gjengse mann og dame i gata som vil ha noe ekstra til helgen.

Escobar og hans menn starter storeksport av dopet til USA. De kjøper rå kokamasse billig fra Ecuador, Peru og Bolivia, som de omgjør til kokain i laboratorier i Medellín. Herfra blir stoffet pakket og smuglet inn i USA. I begynnelsen ved hjelp av småfly som lander på mindre flyplasser, men etter hvert i større skala.

Gjengen smugler inn dop til Miami med spesialbygde ubåter, lastefly og fraktskip. De går blant annet til innkjøp av en Boeing-727, river ut alle passasjersetene og fyller den med flere hundre kilo narkotika. På det meste anslår man at det ankom rundt 70 til 80 tonn med kokain til junaiten kun fra Colombia. Selv om Escobars gjeng "kun" sto for rundt 80 prosent av all dopen som havnet nordover, var han involvert i det meste. Skulle du være en narcotraficante, måtte du betale din del av kaka til Escobar. Nektet du, signerte du din egen dødsdom. Slik ble Escobar sjef for det etter hvert fryktede Medellín-kartellet.

I et ekstremt tilfelle sendte smuglerne en fiskebåt nordover. Gjemt i fiskelasten var 23.000 kilo kokain. Men det var ikke bare til USA dop fra Medellín ble eksportert. Det hvite pulveret skal ha blitt sendt til Europa og Asia også.

Samtidig som etterspørselen etter det hvite dopet økte, økte også bankkontoen til Escobar. I 1989, på høyden av karrieren, er det estimert at kartellet tjente rundt 60 millioner dollar hver eneste dag. Narkobaronens personlige formue ble anslått til å være på rundt 25 milliarder dollar, 207 milliarder norske kroner etter dagens kurs.

Escobar eide flere titalls eiendommer i området rundt Medellín, i Miami og i Karibia. Pengene ble dyttet inn i hemmelige bankkontoer i skatteparadiser og Panama. Broren Roberto, som var kartellets regnskapsfører og det eneste familiemedlemmet Pablo lot delta i kriminelle handlinger, har i etterkant fortalt at de brukte rundt 20.000 kroner i måneden bare på gummistrikker til å sette pengebuntene sammen. Ettersom det er begrenset hvor mye penger man kan hvitvaske før myndighetene begynner å stille spørsmål, ble også store stabler med kontakter oppbevart i gamle lager og hus. Andre steder ble penger gravd ned til dårlige tider.

Kronen på verket i Escobars imperium var hans massive herregård Hacienda Nápoles, som lå utenfor Medellín. Herregården hadde egen dyrepark, fotballbane, privat flystripe, badebassenger og en go cart-bane. Her holdt Escobar ekstravagante fester med idrettspersonligheter, politikere og andre kjendiser.

Narkobaronen skal ha brukt millioner av dollar på å importere eksotiske dyr fra hele verden. Blant annet kan Colombia takke den tidligere narkobaronen for at det eksisterer flodhester i landets regnskog den dag i dag. Selv om Hacienda Nápoles var Escobars private lekeplass, tillot han nysgjerrige å ta turen for å besøke dyreparken.

Småflyet kartellet brukte for å smugle sin første last med narkotika til USA pryder hovedinngangen til herregården.

Fryktet

I tillegg til å være på rett sted til rett tid i forhold til eksplosjonen av populariteten til kokain, hadde Escobar en annen veldig stor fordel andre konkurrenter ikke hadde: Han hadde ingen skrupler.

Der andre nølte, trakk Escobar i avtrekkeren. For å komme seg på toppen og holde seg der,måtte narkobaronen bestikke og true det som fantes av tjenestemenn i Colombia. Den tidligere biltyven innførte etter hvert dilemmaet "plata o plomo" (bokstavelig talt "sølv eller bly") overfor "vanskelige" politipersonell, politikere, dommere eller andre som kunne stikke kjepper i hjulene for han. De to alternativene var enkle - enten kunne du motta bestikkelse, eller så kunne du ende dine dager med pistolkuler.

De aller fleste valgte "plata", men mange valgte å stå for det de trodde var rett. Dette førte til at flere hundre offentlige tjenestemenn ble drept i løpet av Escobars år med terror. Der folk valgte å motta bestikkelser, bidro de bare til at narkobaronen og hans menn kunne gjøre som de ville, både i Medellín og resten av Colombia. Dette var med på å sende det søramerikanske landet på topp over drapsstatistikken på verdensbasis.

Men det var ikke bare politikerne Escobar hadde i lommen. Som i mange andre søramerikanske land er gapet mellom fattig og rik stort, noe narkobaronen så sitt snitt til å utnytte. I slummen i Medellín donerte han millioner til bygging av skoler, boliger og aktivitetssenter til innbyggerne. Han sponset fotballag og bygde fotballbaner til barna. Historien skal også ha det til at han ofte kjørte rundt i åpen bil og kastet penger til folket. I et land der dårlig infrastruktur og korrupsjon er utbredt, ble Escobar sett på som en mann som ga fattige det staten ikke klarte. Han ble raskt en moderne Robin Hood, og innbyggerne i slummen trykket Escobar til sitt bryst. Da politiet trappet opp jakten på han, var det ofte her narkobaronen skjulte seg, beskyttet blant sine trofaste tilhengere.

Pablo Escobar virket ustoppelig. Narkobaronen forsøkte til og med å satse på en politisk karriere, men ble kastet ut av The New Liberal Party da det ble satt fokus på hvordan han egentlig tjente til livets opphold.

Etter attentatet mot den høyt profilerte og populære politikeren Luis Carlos Galán i 1989, etterfulgt av det mislykkede attentatetforsøket på César Gaviria som kostet 110 mennesker, begynte Escobar imidlertid å miste kontrollen. To av passasjerene om bord på Avianca 203 var amerikanere, noe som førte til at narkobaronen nå var blitt en fiende av USA. En pågående feide med det konkurrerende Cali-kartellet hadde i tillegg sendt drapsstatistikken ennå høyere til værs.

Escobar måtte stoppes.

I eget fengsel

Pablo Escobar og de andre narkobaronene i Colombias største frykt var ikke å møte skjebnen foran pistolmunningen, men å bli utlevert til USA. De visste alle at det amerikanske rettsystemet var så og si ubestikkelig, og tanken på å havne bak lås og slå i nord fristet ikke.

USA mente at den eneste måten å stoppe den store flyten av kokain over grensen, var å stoppe problemet før det kom til landet. Amerikanerne begynte derfor å legge press på Colombia for å få utlevert Escobar og de andre narkobaronene, slik at de kunne stilles for retten i USA. Narkobaronen svarte med å øke blodbadet i colombianske byer. I Medellín lovet han 500 amerikanske dollar til alle som drepte en politimann, han plassert bilbomber i travle handlegater og kidnappet høystående personer. Dødstallet steg til 25.100 drap i 1991. Escobar, som visste at Colombia mottok store summer i økonomisk hjelp fra USA, tilbydde seg å slette hjemlandets utenlandsgjeld på flere milliarder mot at de droppet alle siktelser mot han.

Myndighetene ga seg ikke, og Escobar, som hadde mistet mye godvilje blant folket etter drapet på Galán, innså at han måtte overgi seg. Narkobaronen og myndighetene forhandlet, og i bytte mot å trappe ned volden skulle Escobar få redusert straff. Han fikk også lov til å bygge sitt eget fengsel og velge egne vakter.

I 1991 ble også grunnloven endret, slik at colombianske borgere ikke lenger kunne bli utlevert. Som om det aldri ble bevist, var det klart at Escobar hadde hatt stor innflytelse på endringen av loven.

I fengsel

"Fengselet" ble døpt La Catedral og lå på en bakketopp med utsikt over Medellín. Utvendig så det ut som en et fengsel, men på innsiden var situasjonen en helt annet.

Eget diskotek, fotballbane, storskjermer, en bar og andre luksusvarer var bare noe av det som skjulte seg bak murene. Pablo hadde også forhandlet frem en avtale som sa at offisielle myndigheter måtte gi beskjed dersom de skulle avlegge et besøk.

Det tok ikke lang tid før det ble klart at Escobar styrte imperiet sitt fra innsiden. Det ble arrangert elleville fester, og busslass med kvinner ble kjørt inn for å mette mennene som var valgt ut for å sone den fem år lange straffen Escobar hadde fått. Sjefen selv skal spesielt hatt sansen for unge kvinner, til tross for at var gift og tobarnsfar.

(Video fra innsiden av La Catedral)

Til tross for at han satt på innsiden, gikk bedriften strålende. Escobar var like nådeløs som før, og lot ikke det faktum at han satt i fengsel stoppe han. Det som skulle bety den endelige slutten på Escobars regime, var hans egen tørst for blod.

Med Escobar delvis ute av spill, lot narkobaronen familiene Galeanos og Moncadas styre deler av kokainimperiet. Da den da 42-år gamle Escobar fikk mistanke om at de to familiene forsynte seg av mer av kaka enn de hadde lov til, beordret han sine menn til å stjele 20 millioner dollar fra dem. Da de to familienes sjefsoverhoder dukket opp i La Catedral for å klage, ga Escobar dem en skjennepreken om disiplin og lojalitet, før han fikk dem begge drept. Dager senere hadde Escobars sicaros utenfor fengslet murer også tatt deres brødre av dage.

Da de resterende medlemmene av Galeanos og Moncadas fikk nyss om hva som hadde skjedd, lå det an til å bli en lang og blodig krig den colombianske underverden. President Gaviria måtte handle.

Slutten

22. juli i 1992 dukker flere hundre soldater fra den colombianske hæren opp ved La Catedral. Planen var å hente ut Escobar og eskortere han til et vanlig fengsel.

Escobar, fortsatt med gode kontakter innad i myndighetene, hadde fått nyss om planen og var forberedt. Da en styrke på rundt 600 mann stormet La Catedral, forsvant Escobar i alt kaoset via en allerede planlagt fluktrute. Narkobaronens egne menn ble igjen, og endte i skytekamp med soldatene. Flere ble skadet i skuddvekslingene, mens sjefen selv forsvant uskadd.

Nok en gang hadde Colombias store verkebyll sluppet unna, men denne gangen skulle det ikke vare lenge. Foruten colombianske myndigheter med god hjelp av amerikanske spesialstyrker, var også konkurrerende karteller på jakt etter verdens syvende rikeste mann.

Pablo visste selv at nettet begynte å snøre seg rundt han. Narkosjefen sov sjeldent i samme seng to netter på rad, og holdt seg konstant i bevegelse for å unngå å vekke mistanke hos folk som kunne tipse om hans tilholdssted.

Katt og mus leken kunne dog ikke vare evig. Etter å ha telefonavlyttet Escobars families hustelefon, klarte politiet, med amerikansk hjelp, å spore ned den ettersøkte narkobaronen til et hus i et middelklassestrøk i Medellín.

Spesialstryker stormet huset i et forsøk på å anholde Escobar, men narkobaronen ville heller dø enn å overgi seg på ny. 44-åringen og hans livvakt Alvaro de Jesus Agudelo avfyrte flere skudd, som ble besvart av politiet. Til slutt ble de to rømlingene jaget opp på hustaket, hvor de forsøkte å stikke av. Dessverre for Escobar kom han ikke langt før han ble skutt i overkroppen og beinet. Det siste, dødelige skuddet ble satt bak øret.

Til tross for at man anslår at Escobar var ansvarlig for at rundt 4000 mennesker mistet livet i løpet av hans 15 års terrorregimet, er han fortsatt en helt i deler av Medellín. Da han skulle begraves, dukket det opp 25.000 mennesker i gravfølget.

Etterspill

Selv om Escobar var ute av spill, betydde ikke det at kokaineksporten forsvant over natten. Cali-kartellet, Medillín-kartellets største konkurrent, kom raskt inn og fylte tomrommet 44-åringen etterlot seg. Selv om også Cali til slutt måtte gi etter for myndighetene på slutten av 90-tallet, er sporet etter Pablo Escobar fortsatt til stede i Colombia.

Utallige bøker, filmer og dokumentarer er laget om emnet, og i Medellín er det fullt mulig å ta en "Pablo Escobar"-guidet tur. Her får du blant annet prate og møte Pablos bror Roberto, som har valgt et lovlydig liv etter han slapp ut fra fengsel.

I disse dager lanserer også Netflix en ny serie, "Narcos", med fokus på Pablo Escobar og den amerikanske agenten Steven Murphy, som bidrog til å finne han. Serien skal visstnok følge fakta, og ikke være kun en glorifisert Hollywood-versjon av den brutale virkeligheten. Skaperen er "Trope de Elite"-regissør José Padilha.

Colombia sliter fortsatt med etterfølgene av Escobar. Mateo Munera, født og oppvokst i Bogotá og med utdannelse i statsvitenskap, forteller til Side3 at Colombia sannsynligvis aldri bli kvitt stemplet narkobaronen ga dem.

- Pablo Escobar vil forbli den mest forhatte personen i Colombia blant store deler av landet. Han var en kriminell karakter som presenterte det colombianske samfunnet for hvor langt vold og lettjente penger kan føre deg, noe store deler av samfunnet higer fortsatt etter i dag. Stempelet Escobar ga Colombia er noe vi fortsatt sliter med, og arbeider mot å forandre hver eneste dag, skriver Munera i en epost.

(Kilder: "Killing Pablo: The hunt for the world's greatest outlaw" av Mark Bowden, The Guardian, Wikipedia, Latin American History, GQ, Biography.com, Youtube)