Meldte seg frivillig − sloss for livet
Kvinnekrigerne på Sørøya
Kvinnene nektet å følge tyskernes ordre. I stedet meldte Petra Olsen og en håndfull andre kvinner seg som frivillige geriljasoldater på Sørøya i Finnmark. For tyskerne skulle de bli mer enn en håndfull.
i Finnmark. Foto: Ole Friele Backer
Petra Olsen (97) fra Hammerfest ler godt.
– Om vi var redde? Nei, vi var unge og hadde ikke vett til å være redde.
Hun er den siste gjenlevende av de 10 unge kvinnene som vinteren 1944–45 vervet seg som lotter på Sørøya, og som endte opp med å slåss mot de tyske okkupasjonsstyrkene som forsøkte å bremse sovjetrussernes fremrykking.
Heller kamp enn storm
Tyskerne iverksatte «den brente jords taktikk» i Finnmark. Befolkningen skulle tvangsevakueres. Alt som kunne ødelegges skulle brennes eller sprenges i stykker. Men bortimot en tredel av Finnmarks 75 000 innbyggere gjemte seg bort for å unngå å bli sendt sørover av tyskerne. De trodde frigjøringen av landsdelen bare var uker unna, og laget seg midlertidige bosteder der de kunne finne ly, i fjellhuler, jordgammer, plankeskur eller under hvelvede båter.
Petra Olsen var én av dem. Sammen med ni andre ungdommer hadde hun søkt tilflukt i en hule på Stjernøya, sør for Sørøya. Etter tre måneder i skjul gikk de tomme for mat og bestemte seg for å ro østover mot den frigjorte delen av Finnmark. Det var et halsbrekkende prosjekt. Været ble dårlig, bølgene sto inn over robåten og ungdommene øste for livet med en bøtte som de heldigvis hadde liggende om bord. De klarte seg over til naboøya, Seiland, og der traff de folk med nyheter som endret planene deres, forteller Petra.
– Vi fikk høre at på andre siden av sundet, på Sørøya, var det norske militære styrker, og vi bestemte oss for å ro dit og melde oss som frivillige.
Dermed ble de norske styrkene på Sørøya forsterket med en god håndfull unge finnmarkinger, inkludert Petra, tre av brødrene hennes og kusinen Anna.
– Men vi var der jo bare 14 dager, de andre hadde vært der lenge allerede, sier Petra, og synes nesten ikke at det er verdt å nevne oppholdet selv om de i løpet av disse to ukene sloss mot godt trente tyske styrker som hadde både fly og marinefartøyer.
Prekært
Petra har rett i at dramaet på Sørøya allerede var godt i gang da ungdommene trakk robåten sin opp i fjæresteinene der. Sørøya er Norges fjerde største øy, og i krigens siste måneder hadde drøyt 1000 mennesker – kvinner og menn, unger og oldinger – gjemt seg i viker og fjordbunner for å unnslippe tvangsevakueringen. Som Petra og flokken hennes, hadde de trodd at det ikke ville ta mer enn et par uker før de allierte styrkene kom.
Men nå hadde de holdt ut i tre vinterkalde måneder, hele tiden i frykt for å bli oppdaget av tyske patruljebåter. Matmangel og sykdom begynte å slite på huleboerne, og ved juletider 1944 gikk et knippe sjarker østover mot Kirkenes. Der skulle det være norske styrker, hadde Sørøya-folket hørt fra radioapparater noen hadde klart å lure unna nazistene.
Nektet å gå ombord
I Kirkenes fikk de gitt beskjed om hvordan det sto til med sambygdingene, og planene for en redningsaksjon ble satt i gang. I slutten av januar kom tre skøyter til Sørøya. Om bord var norske offiserer som ved hjelp av frivillige på øya skulle opprette en militærbase.
200 mennesker fikk bli med båtene tilbake til Kirkenes, men tre av de unge kvinnene som ble bedt om å gå om bord, nektet. De ville bli igjen for å bistå soldatene som lotter. Eva Johannessen (senere gift Bjørknes), Kjellaug Krane (gift Johannessen) og Randi Møgster (gift Floer) var de tre første kvinnene som sluttet seg til den norske styrken på Sørøya.
Ble ikke sinte på tyskerne
Gro Nilssen fra Breivikbotn på Sørøya er etterkommer av to av dem: Kjellaug var moren hennes, Eva var tante. Som liten syntes Gro alltid det var spennende å høre de voksne fortelle om krigsopplevelsene sine.
– Når familien møttes, var det om å gjøre å gjøre seg usynlig så man fikk sitte og høre på, forteller Gro. Hun minnes ikke at historiene var preget av sinne eller bitterhet.
– Jeg spurte mamma en gang: «Ble dere ikke sinte på tyskerne?» «Hva skulle det hjulpet? Vi hadde jo bare blitt stilt opp mot en vegg og skutt», sa mamma da. Slik jeg oppfattet det, følte de nok et hat mot okkupasjonsmakten, men jeg tror de også mente at mange av de tyske soldatene bare gjorde det de var nødt til å gjøre, for ikke selv å bli straffet.
Tante Eva fortalte for eksempel om en gang tyskerne gikk i land i nærheten av der de holdt seg skjult.
− Hun og en av de andre lottene sprang oppover lia og kastet seg til slutt ned i ly bak en stein. Men det var jo om vinteren, så det var bare for soldatene å følge sporene deres i snøen. En tysk soldat med hund nærmet seg. Men det virket ikke som om han hadde lyst til å finne noen. Til slutt ble han ropt tilbake av en av de tyske offiserene, men tante Eva mente alltid at han hadde vært så nær at han måtte ha sett dem, forteller Gro Nilssen.
i Yttre Reppan på Sørøya. Foto: Ole Friele Backer
Slapp å drepe
Tanten rakk også å bli intervjuet av NRK før hun døde. I intervjuet forteller hun om dager preget av god stemning og samhold, men også om angst for å bli oppdaget av tyskerne. Samtidig føltes det godt å ha fått uniform og våpen.
«Vi følte at vi var i stand til mer enn bare å løpe unna når tyskerne kom», sa hun.
På spørsmål fra NRK-reporteren om hun tror hun ville vært i stand til å skyte for å drepe, må Eva medgi at det vet hun ikke. Eva havnet nemlig aldri i kamp. I februar nådde fire britiske destroyere frem til Sørøya, og uten at tyskerne som hadde base på andre siden av øya oppdaget noe, ble omtrent 500 av befolkningen på Sørøya tatt om bord og fraktet til Murmansk, før ferden gikk videre til Skottland. Eva og Randi ble med. Kjellaug ble igjen, sammen med om lag 100 av sivilbefolkningen og drøyt 70 frivillige soldater.
Om vi var redde? Nei, vi var unge, og hadde ikke vett til å være redde.
De ble alle involvert i knallharde, blodige kamper.
i båt på sjøen. Foto: Allan Klo
Gerilja-kvinner
Dermed var åtte kvinnelige soldater igjen på Sørøya. De fleste var lokale. Andre – som Petra – hadde kommet fra øyene rundt. Som de fleste av de andre soldatene, var kvinnene uten særlig militær erfaring fra før. Nå var ordren deres å drive geriljakrig mot tyskerne.
De kvinnelige soldatene bemannet støttepunktene og stelte sårede, sydde kamuflasjedrakter og laget mat. Men flere av kvinnene kjempet side om side med mannlige soldater. Én av dem, Mary Hustad, ble i kamp-
rapportene beskrevet som troppens beste skytter, og hun var skyteinstruktør for de andre soldatene. Likevel måtte hun motvillig gi fra seg geværet sitt til en mannlig soldat da det ble mangel på våpen.
– Vi må ikke se på det med dagens øyne, jeg tror ikke det handlet om likestilling, sier Gro Nilsen.
– Slik jeg ser det, ble de kvinnelige soldatene i utgangspunktet behandlet som de mannlige. Men når de kunne, fulgte man nok det tradisjonelle synet om å beskytte kvinner og barn. Men det opplevdes nok like urettferdig for den 15 år gamle gutten som ble Norges yngste soldat på Sørøya, som for Mary, tror Gro.
Kamp og flukt
Tyske soldater gikk stadig i land på Sørøya på jakt etter folk som hadde stukket seg unna evakueringen, og på leting etter hus som ikke var blitt brent. I mars 1945 opplevde de plutselig å bli beskutt mens de skulle gjøre strandhugg. Lenge klarte den norske Sørøya-
styrken å hindre soldatene i å gå i land, og flere titalls tyskere ble drept. Men tyskernes marinefartøyer var livsfarlige, og etter hvert satte tyskerne inn store troppestyrker. Seks nordmenn ble drept i kampene, og flere – blant annet én av de kvinnelige soldatene – ble tatt til fange mens de trakk seg tilbake over fjellet med fienden i hælene.
– Vi ble skutt på fra fly, forteller Petra Olsen. Hun ble med i en av gruppene som nå skulle prøve å komme seg bort fra Sørøya. De fleste kom seg ned mot sjøen på østsiden av øya, og i ly av kveldsmørket klarte Petras gruppe å ro over til naboøya Seiland uten å bli oppdaget. Derfra tok de seg videre østover.
Etter en stopp i Båtsfjord, ble Petra stasjonert på Skoganvarre ved Porsangermoen som ansatt i kantinen. Da var det blitt fred, og de eneste tyskerne hun så var krigsfanger som ble satt til å rydde miner. Over 70 år senere sitter én ting igjen: Hun orker ikke være på sjøen i småbåt, uansett hvor fredelig været er. Og krigen? Den har hun lagt bak seg, sier hun til Vi Menn i dag.⇒n
De ble alle involvert i knallharde, blodige kamper.
Denne saken sto på trykk i Hjemmet i mai 2017.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 62 2021
Denne saken ble første gang publisert 02/01 2022.
