Kunst-svindelen som er for genial til å være sann?
Det er enten tidenes svindel eller oppspinn fra breikjeftet journalist.
"Mona Lisa" kan med rette hevdes å være verdens mest berømte maleri. Hun er det eneste bildet i Louvre som har sin egen postkasse og kjærlighetserklæringene strømmer inn. En mann har tatt sitt eget liv foran henne, angivelig i bunnløs kjærlighetssorg.
På sett og vis er det dermed rimelig at en mann skulle stikke av med henne. Og det var tyveriet i august 1911 som gjorde henne til verdensstjerne. Før det var hun strengt tatt "bare" et kunstverk.
Men som med så mye annet knyttet til både Leonardo da Vinci og "Mona Lisa" selv, har også tyveriet dratt på seg et mysterium. Det kan spores tilbake til den amerikanske journalisten Karl Decker og en artikkel som stod på trykk i avisen Saturday Evening Post i 1932.
Men før vi kommer dit, dette er hva en mener er harde fakta:
Spaserte ut av Louvre
I 1911 gjennomførte Vincenzo Peruggia hva som har blitt beskrevet som det største kunsttyveriet på 1900-tallet. Peruggia hadde tidligere jobbet ved Louvre i Paris, blant annet med å snekre kassen "Mona Lisa" hang i, og kjente museet godt.
Søndagen den 20. august skjulte han seg i museet vel vitende om at museet ville være stengt dagen etter. Mandag morgen kom han fram fra sitt skjulested, ikledd en av de hvite frakkene museets ansatte tidvis benyttet, og kunne derfor passere som en vanlig ansatt.
Da Salon Carré hvor Mona Lisa hang var tom for mennesker, løftet han maleriet ned fra veggen og tok det med til et trappehus i nærheten. Der fjernet han bildet fra sin beskyttende kasse og ramme, og skjulte maleriet under frakken.
Dermed spaserte han rett ut av Louvre, passerte en vaktstasjon som hadde blitt etterlatt ubevoktet av en vakt som hadde gått for å hendte seg ei bøtte med vann - og gikk i skjul i sin leilighet i Paris.
Tyveriet ble ikke en gang oppdaget før dagen etter. Vakter som så at bildet var borte, antok at det var tatt ned for å bli fotografert. Da museet endelig innså hva som hadde skjedd, ble museet umiddelbart lukket og låst, Frankrikes grenser ble stengt og skip og tog ble gjennomsøkt. Da Louvre åpnet igjen ni dager senere, var kunsttyveriet på forsiden i aviser over hele verden - og da Vincis maleri hadde aldri vært mer populært. Tusenvis av mennesker stod i kø bare for å se på den nakne flekken hvor bildet hadde hengt.
Politiet i Paris ble oversvømt av tips, det meste bare sludder og tullball, men etter en drøy uke dukket det opp en mann i lokalene til avisen Paris-Journal med en interessant historie. Avisen utlovet en dusør for informasjon om tyveriet, og mannen dukket opp med en liten statue han hevdet var en av flere han hadde rappet fra Louvre. Den mystiske tyven viste seg å være en svindler ved navn Honoré Joseph Géry Pieret.
Hemmelig forbryterring?
Pieret hadde imidlertid bånd til den ihuga kunst- og litteraturforsvareren Guillaume Apollinaire, mest kjent for å støtte Pablo Picasso i alt han fant på. Pieret var ikke sen om å involvere Apollinaire i kunsttyveriene. Da politiet arresterte Apollinaire innrømmet han å ha kjøpt de stjålne statuene, og solgt dem videre til ingen ringere enn Picasso.
Politiet trodde nå at de hadde fått ferten av kunst-forbryterring det ikke var utenkelig kunne stå bak "Mona Lisa"-tyveriet, og hentet Picasso inn til forhør.
Picasso var på den tiden 29 år og på god vei fra bohem til anerkjent kunstner. Han ble livredd. Ikke bare var han en utlending i Frankrike, beskyldningene var sanne. Selv om han nektet for det i retten, visste han antagelig utmerket godt at statuene (som faktisk er inspirasjonen bak det berømte maleriet "Pikene fra Avignon") var stjålet.
Påtalemyndigheten klarte imidlertid ikke å bevise at verken Picasso eller Apollinaire hadde stjålet statuene - eller "Mona Lisa" for den saks skyld - og måtte slippe dem fri.
Mens sporet nå gikk kaldt, var det hett på ryktebørsen. Hvor var "Mona Lisa"? Ymse rapporter hevdet hun var sendt til Sveits eller Sør-Amerika. Hun skulle befinne seg i en leilighet i Bronx i New York, hos en privat samler i St. Petersburg og i et hemmelig rom i villaen til J.P. Morgan.
I virkeligheten hadde hun aldri forlatt Paris. Hun lå i en koffert hjemme hos Peruggia. Det skulle ta over to år før verdens nå mest berømte maleri dukket opp igjen.
Endelig hjemme
Ifølge Time-skribenten Richard Lacayo finnes det bevis for Peruggia uten hell forsøkte å selge "Mona Lisa" er rekke ganger. Til slutt reiste han til Italia hvor han kontaktet Alfredo Geri, eieren av et kunstgalleri i Firenze. Geri ante fort hva han hadde fått i hendene, spilte med og koblet også inn Giovanni Poggi, direktøren for Uffizigalleriet.
Poggi bekreftet maleriets ekthet. Deretter kontaktet de politiet som arresterte Peruggia på hans hotell.
Peruggia hevdet at han hadde stjålet "Mona Lisa" av patriotiske grunner. Han ønsket å føre maleriet tilbake til Italia etter at det hadde blitt stjålet av Napoléon Bonaparte. Peruggia var med andre ord ikke kjent med at det var Leonardo da Vinci selv som tok med seg maleriet som en gave til kong Frans I av Frankrike da han flyttet til Frankrike for å bli kunstner ved franskekongens hoff.
Tyven ble i utgangspunktet dømt til fengsel i ett år, men ble sluppet ut etter få måneder og hyllet som en helt i Italia for å ha bragt "Mona Lisa" hjem. Etter en triumfturné Italia rundt vendte "Mona Lisa" tilbake til Louvre i 1913.
Den geniale svindelen
Og der kunne historien om hvordan "Mona Lisa" ble verdens mest berømte maleri ha sluttet - om det ikke var for journalisten Karl Decker. I 1932 skriver han en fabelaktig artikkel i den amerikanske avisen Saturday Evening Post om den virkelige historien bak tyveriet.
Ifølge Decker var Peruggia bare en brikke i et mye større spill, en svindeloperasjon som grenser til geniale. Sannheten bak tyveriet skal ha blitt avslørt for journalisten av svindleren Marqués Eduardo de Valfierno allerede i 1914, men Decker lovet å holde tett inntil de Valfierno var død.
Decker skriver at han møtte de Valfierno i Marokko hvor han fortalte at det var han som var den virkelige arkitekten bak hele operasjonen.
Mens politet søkte forgjeves etter tyven skal de Valfierno ha hyret inn maleren og kunstforfalskeren Yves Chaudron til å produsere seks kopier av "Mona Lisa". Disse kopiene solgte de Valfierno så til styrtrike og godtroende kunstsamlere som trodde de kjøpte den virkelige "Mona Lisa". Det kunne selvsagt ingen av millionærene fortelle om til andre, i så fall ville de risikere å bli avslørt som kunsttyver selv. Decker skriver at Marqués Eduardo de Valfierno hevdet å ha sopt inn flerfoldige millioner på svindelen.
Selv om historien er gjenfortalt i en rekke bøker om det berømte tyveriet, er artikkelen til Karl Decker den eneste kilden til denne historien, og det finnes nok av hull i den til å undre seg på om den ikke er for god.
Times Richard Lacayo legger ikke skjul på at han mener det hele bare er sludder og tullball fra en breikjefta journalist. Ifølge Decker skal Vincenzo Peruggia ha fått klekkelig betalt for å ha smuglet "Mona Lisa" ut av Louvre, men fikk samtidig lov til å beholde originalmaleriet for å forsøke å selge det.
Det virker usannsynlig at mesterhjernen bak en så intrikat svindel skulle tillate en slik løs tråd flagrende, som potensielt kunne velte hele operasjonen.
Det er over hundre år siden "Mona Lisa" ble funnet og returnert til museet, men likevel har ingen av de seks påståtte forfalskingene så langt dukket opp. Og eksisterte i hele tatt denne Marqués Eduardo de Valfierno?
En ting er i alle fall sikkert. Tyveriet av "Mona Lisa" sørget for å gjøre henne til verdens mest berømte maleri, og geniale, uløselige svindelgåter gjør henne ikke mindre spennende ...
Kilder: Time Magazine, New York Times,Wikipedia, Discovery, Store norske leksikon.