Kvinnene og politiet jaktet om kapp på mestertyven og storsjarmøren Elias
Han var skapsprengerpioner og førstemann som lakenklatret seg ut av Oslo kretsfengsel. Kvinnene gikk med bilder av ham i brystnålene sine. Men i dag er det bare gulnede avisutklipp igjen etter Elias Tønnesen.
Det nylig avholdte, og for høyresiden, katastrofale kommunevalget måtte vike plass for enda større nyheter i pressen den tredje dagen i desember 1913:
Elias Tønnesen hadde i løpet av den iskalde natten rømt fra cellen sin i hovedstadens kretsfengsel i Møllergata 19, og da fikk det gå som det ville med politikken, syntes folk. Å rømme derfra hadde nemlig ingen klart før. Det var intet mindre enn en sensasjon. Tønnesen var borte vekk. Det eneste som var igjen etter ham, var noen lakenremser ut av et hull i murveggen.
− Nå er han i gang igjen, den frekke fyren. Han er slu som syv rever, sa folk, og humret og kastet seg over aviser som de neste dagene var fulle av specialtelegrammer fra utsendte medarbeidere som i likhet med politiet forsøkte å følge rømlingens spor.
Krim-kjendis
Elias Tønnesen var et kjent navn på folkemunne allerede før den spektakulære rømningen fra Kristiania kretsfengsel. Aftenposten omtaler ham i sin reportasje som den kjente stortyv og skapsprenger, men legger til at Tønnesen er enda mer kjent for sine fengselsflukter – og den alltid påfølgende jakten på ham.
Da han stakk av fra botsfengselet i Porsgrunn fire år tidligere, hadde han 300 mann i hælene i ukevis over skog og hei. Både politi, militære og journalister.
Sistnevnte yrkesgruppe hadde utvilsomt et noe annet syn på saken enn de to andre. Tonen var gjerne lett i sakene som ble formidlet til landets borgere. Det lå i tidsånden å sympatisere med dem som våget å harselere med politiet.
I hvert fall hvis de ikke var så brutale.
Og særlig hvis de var kjekke og sjarmerende, og det kunne følge med en og annen pikant kvinnehistorie på kjøpet.
Da kunne selv en tjuveradd som Elias Tønnesen bli folkehelt.
Arm bedårer
Kvinnebedåreren Elias Tønnesen ble født i daværende Nes kommune i Vest-Agder, i nærheten av Flekkefjord, i 1888. Familien flyttet senere til Stavanger, der han ble konfirmert. Han var femtemann i en søskenflokk på åtte.
Egentlig skulle Elias bli bøkker, som faren sin. Men, navnet til tross, gutten var ikke så opptatt av å lage tønner. Han ville heller feste og farte etter jentene. Som så mange andre både før og siden har oppdaget: Det er en dyr vane.
Smårusk fra lommetyverier ga ikke nok utbytte. Elias Tønnesen var bare 16 år da han brøt seg inn hos manufakturkjøpmann Graaby i Stavanger, dirket opp pengeskuffen og forsvant med drøyt hundre kroner og et silkeskjerf han fant i butikken.
– Det vil nok Oline like, tenkte unggutten.
Ifølge de nedtegnede beretningene – hvor sannheten går hånd i hånd med overdrivelsene, må det påpekes – var hotellpike Oline Pettersen den første jenta han begikk lovbrudd for. Den første av mange.
– Det smukke kjønn var ublu i sin beundring. Tønnesen var godt utrustet både legemlig og åndelig, forklarte kriminaloverbetjent Olav Kvaalen. Han publiserte sine erindringer i Vi Menn i 1953, da eldre folk fortsatt hadde friskt i erindring de bevegede dager i 1913 da Elias Tønnesens navn var på alles lepper, som han skriver.
Kvinner i kø
Tønnesen var altså tiltrekkende og skarp, og like begeistret for kvinner som de var for ham. I beretningene dukker de opp, den ene etter den andre. Syvbarnsmoren og enken Mari. Den smukke Gudveig på Egersundkanten. Den smukke Elvira i Kristiania. Gårdbrukerdatteren Dagny fra Gulskogen i Drammen. Sikkert smukk, hun også.
Disse romantiske eventyrene ble alltid av det kortvarige slaget. Fra 1904 og årene som fulgte, var Tønnesen mer ut og inn av fengsler enn kvinner. Den første dommen var på 120 dager for innbruddet hos kjøpmann Graaby. Hotellpike Oline ble sett i byens gater med et silkeskjerf som så altfor dyrt ut, og hun anga sin unge elsker.
Den første skapsprengeren
I en episode av Emil i Lønneberget samler sambygdingene inn penger slik at foreldrene kan sende gutten til Amerika så det kan bli stille i bygda. Det er mulig familien til Elias Tønnesen tenkte at den fortapte bøkkersvennen også hadde gjort nok hyss. I hvert fall ble det kjøpt amerikabillett til ham etter at han hadde sonet sin første straff i botsfengselet i Stavanger.
Tønnesen kom visstnok helt til Dublin før han brukte opp alle pengene. Og snudde. Her hjemme la han ut på den reneste tyveriturneen i småbyene på Sørlandet og i Rogaland. Han ble dømt for simple tyverier både i 1905 og 1907, og sonet flere måneder i botsfengselet i Stavanger.
Herfra rømte han også for første gang. Han kastet seg over en betjent, tok nøkler og uniform og låste seg ut. Ifølge myten møtte han politimesteren på torget. Tønnesen gjorde honnør. Politimesteren hilste tilbake.
Det var på denne tiden Tønnesen plukket opp et verdifullt tips fra en kjeltring. Denne hadde selv lagt brekkjernet på hylla, men han var mer enn gjerne læremester for den unge Elias.
− Dynamitt, sa kjeltringen, det er tingen.
– Tønnesen var den aller første som behersket skapsprengingens kunst. Han var en pioner på området, fastslo kriminaloverbetjent Kvaalen.
Tønnesens karriere skjøt nå fart. Det ble piker, svir og pang. Han etterlot seg sprengte pengeskap, brustne kvinnehjerter og en og annen andpusten politikonstabel.
Norge rundt
Han fikk også sett mye av Norge. Elias gjorde ikke forskjell på folk, og ranet like gjerne trøndere som sørlendinger. Han brøt seg inn hos kjøpmenn i Trondheim, både dampskipsselskapet og jernbanens kontorer i Bergen og en hel del andre på veien. Dynamitten var effektiv på pengeskapene, og Tønnesen fikk med seg betydelige summer, helt opp til tusen kroner om gangen.
Virkelig berømt ble Elias Tønnesen i løpet av noen maidager 1909. Da rømte han fra botsfengselet i Porsgrunn, hvor han skulle sone en straff på 3,5 år for de tidligere nevnte forhold. Nordmenn over hele landet fulgte med i de daglige specialtelegrammene i avisene, og moret seg over hver eneste detalj.
– Den dristige flukt har vært det store samtaleemnet på disse kanter i dag, skrev Aftenposten 10. mai.
I cellen i Porsgrunn var det en jernrist i taket foran luftventilen. Hver eneste natt i flere uker hadde Tønnesen hengt etter armene i denne risten, og brukt både akrobatikk, styrke og tålmodighet for å riste den sakte løs.
Til slutt ga den etter.
Angrep vokter
Ved hjelp av sprinklene brøt han opp matluken i døren og to hengelåser, og dermed var Tønnesen ute i gangen. Men for å komme videre, trengte han nøkler. Han måtte vente på en betjent. For å sikre seg et overtak, brøt han opp døra til sin medfange Otto Fjeld.
Da vakten tidlig om morgenen kom, ble han øieblikkelig angrepet av de to. Det ble et realt basketak. Etter ti minutters kamp og mye ståk og bråk, fikk de endelig tak i nøkkelknippet og låste seg ut gjennom en kjellerdør. Det var i siste liten: En politimann og en vaktmester bevæpnet med øks, kom plutselig halsende etter. Døren gikk i lås bak rømlingene og da forfølgerne endelig kom seg ut samme veien, var fuglene fløyet. Tønnesen og Fjeld hadde forsvunnet på strømpelesten ut i Grenlands skoger.
Slik startet en menneskejakt landet sjelden hadde sett maken til. Fire sogn med politi jaktet på stortyvene, meldte Aftenposten en uke senere. Dagen etter var dette nærmere tallfestet til 300 mann.
I løpet av uken hadde Tønnesen og Fjeld stjålet levnetsmidler fra landhandlere her og der og tatt seg helt øst til Smålenene i Østfold på vei til Sverige. Flere ganger var de innen jegernes synsvidde, men de smatt gjennom kjeden av menn.
– Elias Tønnesen leker med politiet, men hans sluhet og oppfinnsomhet blir sannelig satt på en hard prøve, fastslo Aftenposten like før nasjonaldagen.
Eventyret tok slutt i Sverige den sommeren, og Tønnesen ble buret inne i nesten fire nye år. Men han var blitt populær nok til at kriminalforfatter Rudolf Muus sporenstreks ga ut bok om mestertyvens bragder.
Gentlemanstyven
«Personlig gir Tønnesen et meget gunstig inntrykk. Han er snill, stillferdig og beskjeden, og han smiler nesten alltid».
Denne attesten fikk Elias Tønnesen av Hans Tostrup i Aftenposten 5. desember 1913. Tostrup fortsatte:
«Alle piker som har truffet ham er forgapt i ham, og deres beundring er nå gått så vidt at de bærer bilder av ham i brystnålene sine. Elias Tønnesen er som sagt på sitt vis snill, og jeg har aldri hørt at han har vært i trette eller slagsmål med sine bekjente. Han har aldri brukt kniv, han stanger ikke og han overfaller heller ikke folk.»
Det ingen − hverken i Aftenposten eller andre steder − visste, var at Tønnesen på denne tiden i skjul med å bane seg vei ut av Kristiania fengsel i Møllergata 19.
Ved juletider 1913 rømte Tønnesen for siste gang, fra det sikreste av alle fengsler, selveste Kristiania kretsfengsel. Det hadde rømt personer derfra før, men de hadde alltid løpt fra sine voktere på vei fra rettslokalet.
Dette var noe annet.
Tønnesen hadde tatt seg ut av cellen sin. Bare ved hjelp av en spiker.
− Sensasjonsnummer
– Det største sensasjonsnummer i fengselets historie, skrev Aftenposten, som vi igjen tyr til for detaljene. Avisens medarbeider fikk nemlig beretningen fra fengselsdirektør Segelke Thrap allerede morgenen etter rømningen. Tønnesen hadde brukt nettene til å skjære over en bred, firetoms gulvplanke med en spiker som ble brukt som kleskrok. Sårene i planken hadde han dekket med støv og brødsmuler så de ikke var synlige på dagtid. Om nettene hadde han jobbet ufortrødent videre.
– Et tålmodighetsarbeid, påpekte direktøren.
Under golvet gikk det varmerør, og kanalen var stor nok til at Tønnesen kunne åle seg frem til ytterveggen. Igjen klarte han seg med spikeren. Så fort en murstein først var pirket løs, var det enkelt å lage hullet stort nok. Tønnesen laget et rep av remser fra laken, tepper og skjorta si, bandt repet rundt varmerøret – og klatret ned.
– Han etterlot seg et enda lengre tau av samme type, rundt seks meter langt. Vi tror han hadde tenkt å bruke dette til å komme seg over yttermuren, han hadde nemlig laget en slags dregg av noen plankebiter og knyttet den i ene enden, forklarte fengselsdirektør Thrap.
Dette tauet trengte han ikke. Ettersom porten ut til Hospitalgata sto åpen, var det enklere å spasere ut den veien.
Innelåst for godt
Tønnesen forsvant i bare tynn bukse og ulltrøye i kulda, og avisene spekulerte i om Tønnesen kunne hatt en medhjelper som ventet.
En kvinne, antagelig.
Og helt sikkert smukk.
Direktør Thrap forsikret byens borgere om at «oppdagelsespolitiet straks hadde tatt energisk affære», men Tønnesen var som sunket i jorden de neste ukene.
– Vi er sikre på at han fortsatt er i byen fordi vi ikke har fått rapporter om tyverier ute på bygda, fortalte politiledelsen til avisene en uke etter flukten.
Mens politiet blant annet brukte energien på en storstilt, men akk så resultatløs razzia på Vaterland, komponerte revyforfattere, gatesangere og hobbypoeter sine hyllester til mannen som var slu som syv rever.
En morgen i romjulen 1913 tuslet Tønnesen ned til Østbanestasjonen, og gikk på utenlandstoget mot Göteborg. Han kom seg over grensen ved Kornsjø, men på svensk side tok hellet slutt.
En fjerdings vei syd for Ed stasjon ble han plutselig grepet av frykt. Kikket ikke togpersonalet rart på ham? Og hva hvisket de om? De måtte ha gjenkjent ham ut fra signalementet!
Tønnesen tok et skjebnesvangert valg. Han hoppet av toget i fart. Ikke bare skadet han beinet stygt, konduktøren la merke til den høyst ureglementerte avstigningen og varslet nærmeste banevokter.
Svenske politistyrker fant Tønnesen der han hadde landet. Han ble aldri en fri mann igjen. I motsetning til de andre mestertyvene Norge har hatt, forsvant Elias Tønnesen inn i glemselen. Gjest Baardsen fikk film, Ole Høiland fikk dikt, men Elias Tønnesen fikk bare en diagnose.
– Sinnssyk, fastslo legen som undersøkte ham i 1919.
Trolig var Tønnesen mest av alt dypt deprimert etter mange år bak lås og slå under kummerlige forhold, men det norske rettsvesenet visste bare om én måte å ta seg av sinnslidende og farlige personer. Han ble plassert på Kriminalasylet i Trondheim og, noen år senere, Dale sindssygehus i Sandnes. Elias Tønnesen døde der i 1950. Norges ukjente rømningskonge er gravlagt på kirkegården i Sandnes.
Kilder: Artiklene En politimanns erindringer (Vi Menn nr. 11-1953), Mestertyv og sjarmør (Vi Menn nr. 26-1960), Aftenpostens utgaver mai 1909 og desember 1913.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 12 2023
Denne saken ble første gang publisert 16/02 2023.