Kostet Mata Hari 50.000 mennesker livet?
Fransk kontraspionasje pønsket ut en felle. Den eksotiske danseren gikk rett i.
Grytidlig den 15. oktober 1917 vekkes Margaretha Geertruida Zelle – bedre kjent som den eksotiske danseren Mata Hari – i sin celle i fengselet Saint-Lazare i Paris, og føres ut til en ventende bil.
Klokken er ennå ikke halv fem om morgenen.
Nederlandske Zelle kjøres til militæranlegget Caserne de Vincennes i utkanten av byen hvor en tolv mann sterk eksekusjonspelotong venter på henne. Bak dem står en underoffiser med sverdet trukket.
Zelle er kledt i en, for anledningen, grotesk utrustning: Svarte, gjennomsiktige silkestrømper, svarte hansker, høyhælte sko med silkebånd bundet over vristen, en mørk kappe i fløyel med pelskant over en silkekimono, og på hodet en svart filthatt, også den prydet med silkebånd.
Bilen stopper, og en liten gruppe mennesker trer ut. Zelle er sist. I følge med presten Arbaux, to nonner og advokaten Maitre Clunet, føres Zelle rett bort til henrettelsesstedet.
Mens Margaretha Zelle og Arbaux utveksler noen siste ord, kommer en soldat bort med et hvitt tørkle i hånden.
«Bind for øynene», sier han lavt.
«Må jeg ha på det?» spør Zelle, henvendt til advokaten sin.
Clunet rådfører med soldaten.
«Dersom Fruen ikke ønsker det, spiller det ingen rolle», svarte soldaten, og skyndte seg bort.
Margaretha Geertruida Zelle får ikke bind for øynene, heller ikke blir hun bundet. Mens advokaten, presten og de to nonnene forlater den berømte modellen, står hun rolig og ser rett på pelotongen.
En kommando lyder skarpt gjennom luften.
De tolv bevæpnende mennene løfter våpnene sine.
Dømt som spion
Ganske nøyaktig åtte måneder tidligere, den 13. februar, stormet fransk politi rommet til den berømte Mata Hari på Hotel Elysee Palace ved Champs Elysee i Paris.
Hun ble arrestert og siktet for å være en tysk spion.
I siktelsen ble det hevdet at hennes opplysninger hadde ført til at minst 50.000 soldater hadde mistet livet.
Bevisene som ble brukt, var blant annet forsvinningsblekk og hennes mange utenlandske forbindelser.
Mata Hari bedyret sin uskyld, og hevdet at hun brukte blekket som sminke i sine forestillinger.
«Mine internasjonale forbindelser beror på jobben min som danser, ingenting annet», skrev hun i et brev til nederlandske konsulen i Paris. «Jeg er virkelig ingen spion, det er grusomt at jeg ikke kan forsvare meg», fortsatte hun.
Verken franske eller britiske myndigheter klarte å hoste opp endelige bevis for at Mata Hari var en tysk spion, men retten fant indisiene sterke nok – og dømte henne til døden.
Tre måneder tidligere hadde nemlig fransk sikkerhetspolitiet klekket ut en felle, som Mata Hari angivelig gikk rett i.
En felle blir lagt
I desember 1916 lekker det franske krigsministeriet seks navn på belgiske agenter til Mata Hari.
Fem av dem var mistenkte for å arbeide for tyskerne og mate Frankrike med falsk informasjon. Den sjette var en antatt dobbeltagent som jobbet både for Tyskland og Frankrike.
To uker etter at Mata Hari forlot Paris og dro til Madrid, ble den antatte dobbeltagenten henrettet av tyskerne, mens de fem andre fortsatte som før.
Dette tolket sikkerhetspolitiet som bevis på at Mata Hari var den spionen de trodde hun var.
Mata Hari var på sin tid en berømt eksotisk danser. Se bildene fra hennes storhetstid:
Var hun uskyldig?
I tyske dokumenter som kom fram i lyset på 70-tallet, går det fram at Mata Hari var en spion for Tyskland. Ifølge dokumentene ble hun rekruttert høsten 1915 under et opphold i Köln, og skal ha rapportert til Kriegsnachrichtenstelle West i Düsseldorf.
Føringsoffiseren hennes skal ha vært den tyske kapteinen Hoffmann, som dessuten ga henne kodenavnet H21.
Det er imidlertid sådd tvil om disse opplysningene.
I biografien «Femme Fatale» hevder forfatteren Pat Shipman at Mata Hari ble ofret av franske myndigheter for å dekke over feilslåtte militæroperasjoner ved fronten. Shipman skal ha kommet til den konklusjonen etter å ha studert dokumenter som i nyere tid er frigitt av Frankrike.
Også den nederlandske forfatteren Tomas Ross hevder Mata Hari er uskyldig i boken « De Tranen van Mata Hari» («Mata Haris tårer») fra 2007.
Skuddene faller
Margaretha Geertruida Zelle løfter ikke blikket. Hun lar det aldri falle. Offiseren med sverdet roper nok en kommando, og løfter sverdet.
«Legg an!».
Tolv menn sikter på brystet til Mata Hari. Hun rører ikke en muskel.
Så senker offiseren sverdet i raskt tempo.
Blant de som er til stede ved henrettelsen, er journalisten Henry G. Wales. Han beskriver henrettelsen på denne måten i sin reportasje for International News Service 19. oktober 1917.
Solen – som nå hadde kommet opp – blinket i det blankslipte bladet. Samtidig smeller skuddsalven. Flammer og røyk står ut fra hver rifle. Mennene senket automatisk våpnene. Mata Hari døde ikke slik skuespillere og filmstjerner får oss til å tro. Hun kastet ikke hendene i været, eller ble kastet fremover eller bakover.
Han fortsetter:
Isteden virker det som om hun kollapser. Sakte og slapt synker hun ned på knærne, hodet holdes høyt og det er ikke den minste endring i ansiktsuttrykket. I brøkdelen av et sekund virket det som om hun vaklet, der på knærne, mens hun stirret på dem som hadde tatt livet hennes. Så falt hun bakover.
Reporteren beskriver så hvordan en underoffiser går bort til Zelle, presser en revolver mot tinningen hennes og trekker av.
Mata Hari er død.
Hvorvidt hun døde som spion eller en uskyldig dømt får vi muligens vite den 15. oktober 2017. På hundreårsdagen for henrettelsen frigjøres dokumentene fra rettssaken som endte i dødsdommen.
Kilder: Wikipedia, International News Service (INS), www.eyewitnesstohistory.com.