Landskampen mellom England og Norge i Jotunheimen: Galskap, sjalusi og en tragisk ulykke
Før vi nordmenn helt hadde skjønt dette med fjellklatring, rakk en engelskmann å komme først opp på mange av Jotunheimens tinder. Det ble det bråk, fornærmelser og drapsanklager av.
I disse tider vil ekstra mange av oss søke til fjellene for å finne sjelefred. Kanskje vil du skue ut over landet fra en topp i ville, vakre Jotunheimen. De færreste blir kranglete av slikt utsyn.
Men det var faktisk slik fjellsportens historie startet: Med en norsk-engelsk duell i klatring og ærekrenkelser.
Konkurrentene var klatrepionerene William Cecil Slingsby og Johannes Heftye. For rundt 140 år siden gikk de elegant løs på tindene, og, mindre elegant, på hverandre i avisene etterpå.
Urørte topper
Slingsbys bestigning av Store Skagastølstind i 1876 regnes bokstavelig talt som høydepunktet i det som er blitt stående som den klassiske epoken i norsk tindesport, da den ene etter den andre av landets høyeste fjelltopper ble beseiret. Slingsby sto selv først på toppen av rundt 50 av dem.
Han kom til Norge for første gang i 1872, og var etter eget utsagn fortapt fra det øyeblikket han ble rodd over Bolstadfjorden av ei lyshåret jente i grønn kjole med røde ermer.
Enda sterkere inntrykk gjorde synet av de forrevne Hurrungane, vest i Jotunheimen, senere på rundturen. Store Skagastølstind; «Storen», ruvet opp fra en rygg i det fjerne, som «et norsk Matterhorn».
– Den stolteste og herligste tind jeg har sett, sa Slingsby.
Av de lokale fikk han vite at mange fortsatt mente det var Norges høyeste fjell, selv om vitenskapen sa noe annet. Og at det var regnet som ubestigelig.
– Opp dit kommer ingen, sa fjellbøndene.
– Opp dit skal jeg, sa Slingsby.
En åpenbar grunn til at Storen og andre tinder mot slutten av 1800-tallet fortsatt sto jomfruelige og urørte, var at ingen hadde sett vitsen med å stå på toppen. Der var det ikke noe å hente for bønder og jegere. Fjellene var mest i veien.
Gårdbruker Steinar Sulheim fra Lom var riktignok førstemann på Galdhøpiggen i 1850, men det var etter sigende ikke av lyst. Han hadde hørt at det skulle være «bra å gå i motbakker når man hadde vondt i bringa».
Les også: (+) «Fjellkongene» Knut og Jakob var svorne fiender – plutselig var den ene som sunket i jorda
Klatrer og gentleman
Fjellturismen slik vi kan dra kjensel på den i dag, kom med nasjonalromantikken. Asbjørnsen og Moe, Ibsen, Vinje og Grieg tok folk med på vandring, og nordmenn begynte å lengte etter «hei og vang og blaa tinder». Men for å nå helt opp på de blaa tindene, trengtes litt drahjelp. Den britiske overklassen hadde tid og penger til reising og fornøyelser, og oppdaget klatringens gleder i Alpene. Snart sto Norge for tur.
– Der var det overraskende få amatørklatrere, fastslo Cecil Slingsby. «Den gale engelskmannen» som han gjerne ble kalt, var den fremste representanten for et helt nytt innslag i den norske fjellverdenen:
Menneskene som klatret opp fjell og satte livet på spill for fornøyelsens og sportens skyld. En proff tindebestiger, opptatt av de tekniske utfordringene. Med hampetau, isøks og støvler med spiker, og uten frykt.
Etter sitt første norgesbesøk vendte Slingsby tilbake nesten hvert år. Han var på Galdhøpiggen i 1874 og Glittertind året etter, men tankene var på Storen, Norges tredje høyeste fjell − som i motsetning til de to andre har utfordrende klatrepartier. Og som altså var utilnærmelig, etter det folk sa.
For å motbevise det, la 27-åringen ut på en sagnomsust ekspedisjon i Jotunheimen.
Med på turen var nordmannen Emanuel Mohn som han hadde møtt to år tidligere, og reinjegeren Knut Lykken som kjentmann. Fire dager på rad tok følget seg til toppen av fjell ingen hadde besteget tidligere: Torfinnstind (2120 moh.), Galdebergtind (2075 moh.), Uranostind (2157 moh.) og luftige Gjertvasstind (2351 moh.) – hvor de kastet stener fra toppen og fant ut at det tok 9,5 sekunder før de traff noe.
På den femte dagen ventet Storen (2405 moh.). «Kongen», som Slingsby kalte den.
Les også: (+) Solveig våknet stadig av at mannen lå og skrek. Til slutt måtte hun ta sitt livs tøffeste avgjørelse
Solo på Storen
Grytidlig om morgenen fredag 21. juli 1876 sparket Slingsby av seg saueskinnet og rullet ut av sitt skotskrutete pledd. Han befant seg på Vormeli, en i dag for lengst fraflyttet husmannsplass i Utladalen.
Lokalkjente vil skjønne at han hadde valgt en tungvint og lite kopiert rute, over Maradalsryggen og opp «en ujevn og barsk isbre som var den naturlige veien mot toppen». Sent på ettermiddagen sto trioen i et skar under toppen og kikket opp. En 160 meter høy, truende fjellvegg gjensto.
– Jeg risikerer ikke livet der, sa Lykken.
Mohn var også for sliten til å fortsette. Han ble igjen i det som nå er kjent som Mohns skar, mens Slingsby gikk solo på «den massive tårnfestningen, brystningen av blanke sva».
– Jeg skrapte vekk isen fra de smale avsatsene og klorte meg fast. Jeg vil unngå for mange detaljer, fordi jeg bare vil bli anklaget for overdrivelser eller dumdristighet, skrev Slingsby senere. Han la likevel til at han et sted hadde en halv håndsbredd fotfeste, med berget overfor lutende ut og to loddrette stup på hver side.
Slingsby klatret tårnet på en halvtime.
På toppen spiste han brød med geitost, drakk kald te og «nøt den stille stunden der gamle Norge ser som villest ut». Han bygde en liten varde, la igjen et lommetørkle og begynte nedstigningen.
Til Vormeli – og til legendestatus. Det er en allment akseptert oppfatning at klatring som edel sport i Norge ble født den dagen.
Les også: (+) «Thomas» (18) fra Mysen er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
Heftig irritasjon
Johannes Heftye var uenig. Året før hadde juristen og friluftsmannen som førstemann stått på toppen av Knutsholstinden i Gjendealpene. En majestetisk pyramide som ruver så voldsomt at mange nektet å tro at det ikke var landets høyeste, selv da geografiske oppmålinger viste at det manglet godt over 100 meter.
En rekke engelskmenn hadde visstnok snudd i forsøket på å nå toppen, og Heftye ble hyllet i avisene for sin prestasjon. Norske vinnere var elsket den gangen, også.
I manges øyne, ikke minst hans egne, var bestigningen av Knutsholstinden et karstykke som ikke kunne overgås. Men året etter sto Slingsby på Storen.
Emanuel Mohn holdt foredrag og skrev en lang og begeistret beretning i årboken til Den norske turistforeningen, som var dannet noen år tidligere. Da enkelte patriotiske røster ga uttrykk for at Mohn hadde vært feig som ikke hadde fulgt Slingsby, og dermed overlatt hele æren til en engelskmann, var han ærlig.
– Det lå over min evne. Norske fjellturister er ikke modne for den slags bedrifter, sa Mohn.
Hallo, tenkte Johannes Heftye. Har dere glemt meg allerede?
– Han var åpenbart irritert over oppmerksomheten Slingsby fikk etter Storen, sier Karsten Alnæs. Han har skrevet bok om Johannes' far, Thomas Heftye, grunnleggeren av DNT.
Les også: En hel familie ble funnet drept på gården – mange år senere dukket et mystisk bilde opp …
Dro tilbake
Johannes dro tilbake til Jotunheimen. Ikke for å klatre nye topper, men for å klatre der Slingsby hadde klatret. For å vise hvor lett det var. Uten at det egentlig var hensikten, fant han en annen rute opp Storen, den som i dag er normalruten for klatrere. I 1880 skrev han et langt avisinnlegg som fikk mye oppmerksomhet, og som han til og med utga i et eget hefte.
– Jeg har ennå ikke kommet meg over forundringen over hvor lett jeg fant bestigningen av Store Skagastølstind. Tidligere beskrivelser er overdrevne. Beretningen om hvor meget fare og vanskelighet det var forbundet med å komme opp, er merkelig, skrev Heftye.
Selv hadde han nådd toppen uten isøks og brodder, bare med «tau og stokker». Han signerte innlegget «Store Knutsholstindens Bestiger».
Død og kvinnekamp
Salingsbys svar? En syrlig bemerkning om at Heftye hadde hatt med seg «to skarpklatrere fra Årdal, som dyttet og dro ham opp fjellet». Og så tok han en aldri så liten tur til toppen av Knutsholstinden, som Heftye skrøt slik av.
– Jeg fant to ruter til toppen gjennom teleskopet allerede i 1874, vestveggen var åpenbart en enkel klatrevegg. Men vi misforsto språket og trodde toppen var besteget, ellers hadde vi ganske sikkert tatt den enkle veien opp den gangen, skrev Slingsby.
I 1881 dro han dit for å klatre den tøffe ruten, via et isdekt hull i østveggen. Men så ville vertsjenta på Gjendebu, Marie, være med, og «dermed var selvsagt hullet utelukket». Slingsby fikk likevel inn noen klare stikk i retning Heftye.
– Marie trengte selvsagt litt hjelp her og der, men veggen kan klyves overalt. Vi brukte ikke tau. En fin tur for damer i fremtiden, oppsummerte Slingsby.
– Gud bevare oss for at våre landsmanninner i fullt alvor og alminnelighet skal bestige Knutsholstinden, svarte Heftye.
Den noe barnslige ordkrigen tok en mer alvorlig vending da en norsk fjellklatrer falt 600 meter i døden i dårlig vær på vei opp Storen. Slingsby bebreidet Heftye i en artikkel i den britiske Alpine Journal.
– Turistens (Heftye) pamflett er ene og alene hovedansvarlig for unge Henning Tønsbergs ulykke. Ved å redusere de vanskelighetene en klatrer stilles overfor ved Store Skagastølstind, forledet han mannen til den skjebnesvangre turen. Det er et større feilgrep å undervurdere faren enn å overvurdere den, sa Slingsby.
Sluttresultat
Heftye valgte å tie. Hans pionertid var over. Han kjøpte et gods i Trøndelag. Men temperamentet forble heftig. Mange år senere skjøt og drepte han en bygdekar som til hans store irritasjon brukte eiendommen som snarvei.
Slik sett var det kanskje greit at hans veier aldri krysset Slingsby sine, annet enn på kartet og i avisene.
William Cecil Slingsby forble en norgesvenn livet ut, besøkte landet 21 ganger og så alt fra Lyngsalpene til Nordmarka. I 1904 utga han boken «Den nordlige arena» om alle sine oppdagelsesferder her til lands. Det ble fenomenal norgesreklame og reneste bibelen for det unge,
norske klatremiljøet, og Slingsby er for alltid blitt stående som «Tindesportens Far».
Han avsluttet sin siste reise i Norge, i 1921, noen få meter over havet hos Kong Haakon på slottet i Oslo.
Resultatet av landskampen i Jotunheimen kan med andre ord virke opplagt. En kongevenn mot en drapsmann høres ut som feige lag. Men kanskje må vi lete etter svaret på Storen. Der finner vi i dag Slingsbybreen, den ujevne og barske breen som engelskmannen en gang slet seg opp. Lenger opp på fjellet bruker nesten alle som klatrer mot toppen i dag en passasje kjent som Heftyes renne.
Begge lever videre på Storen, på toppen av det Norge de var med på å erobre.
La oss kalle det uavgjort.
200 år siden oppdagelsen av Jotunheimen
Først i 1820 fikk nordmenn flest et innblikk i hva som faktisk skjulte seg i landets indre.
Da gjennomførte geologistudentene Balthazar Keilhau og Christian Boeck, ført av reinjegeren Ole Urdi, en ekspedisjon i det den gangen navnløse området. Selvsagt kjente bøndene i dalførene rundt, fangstfolk og en og annen tapper vandringsmann til fjellriket, men på kartene var det en stor hvit flekk. Det indre av Norge var den gang like uutforsket som det indre Afrika, fastslo en historiker mot slutten av århundret.
Keilhau og Boeck klatret opp på toppen av Falketind og den nordligste av Skagastølstindene, og så ut over en «fryktelig egn» de i sine avisrapporter døpte Jotunfjeldene – kjempenes fjell. En mannsalder senere skrev Aasmund Olavsson Vinje vakkert om Jotunheimen, og navnet festet seg.
Keilhau kunne vært enda mer berømt: I 1844 prøvde han å bli førstemann på Galdhøpiggen, som da var bekreftet som landets høyeste punkt etter oppmålinger av Nicolai Wergeland tre år tidligere. Han kom bare til det som i dag kalles «Keilhaus topp», noen hundre meter øst for Galdhøpiggen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 34 2020
