I dag er det 50 år siden den første romvandringen
Slo USA med to og en halv måned.
På formiddagen den 18. mars 1965 ble den russiske kosmonauten Aleksej Leonov skutt opp i lav jordbane, om bord fartøyet Vokshod 2, sammen med kommandant Pavel Belyayev.
90 minutter senere, flere hundre kilometer over bakken, klatret Leonov ut igjen. Han ble den første personen i historien til å oppleve verdensrommet utenfor romfartøyet.
På 1950-tallet begynte romkappløpet. Sovjetunionen startet sterkt: Det var de som skjøt opp den første satellitten, og som sendte det første mennesket til rommet. I Aleksej Leonov fikk de også den første romvandreren.
En romvandring er det som på engelsk kalles extravehicular activity, forkortet EVA. Direkte oversatt betyr det «aktivitet utenfor fartøyet». Både for Sovjetunionen og USA lå det enormt med prestisje og propagandaverdi i å klare dette først.
Det gjorde at programmene fikk langt mer penger enn de sannsynligvis ville gjort i fredstid – samt at man tok større risikoer. De første romvandringene var langt ifra trygge.
Romdrakten til Leonov var primitiv etter dagens standarder, og var naturligvis aldri testet i rommet før. De tolv minuttene han var ute ble dramatiske.
Drakten begynte nemlig å svelle ut, til den ble stiv og ubevegelig. Ikke bare ble det vanskelig for Leonov å utføre oppgavene sine, nemlig å montere et kamera og ta bilder av seg selv og fartøyet, men han kom seg overhodet ikke inn i luftslusen igjen. Han løste det ved å slippe ut trykk fra drakten, forbi hva som var ansett som trygt.
På innsiden av kapselen ventet flere problemer. Leonov og Belyayev hadde problemer med å forsegle åpningen. Direktesendingene på russisk radio skal ha blitt stanset fordi man var redd for utfallet.
Som om ikke det var nok, kom Vokshod 2 ut av kurs på hjemreisen neste dag. De to kosmonautene landet i ødemarken, hundrevis av kilometer unna stedet der bakkemannskapene ventet.
Deres overnatting i villmarken før de kunne hentes ut, ledet til at senere sovjetiske romfarere hadde med seg en hagle kraftig nok til å felle en bjørn. Det kan du lese mer om her.
Amerikanerne var ikke langt etter. Bare få måneder senere, den 3. juni samme år, tilbragte Edward H. White, II (toppbildet) i overkant av 20 minutter i rommet bundet til en 7,6 meter lang line til kapselen Gemini 4. Han var mer mobil enn sin russiske motpart: White hadde med seg en håndholdt nitrogentank som lot ham bevege seg relativt til skipet ved å slippe ut trykk.
White fikk en bedre opplevelse enn russeren. Han skal ha kost seg så mye at han ikke kom inn igjen før han fikk en direkte ordre. Det kan vi godt forstå!
Men Gemini 4-oppdraget var heller ikke uten dramatikk. Også White og makkeren James McDivitt hadde problemer med luftslusen. Først ville den ikke åpne, men enda verre var det at de ikke klarte å forsegle den igjen. Det å treffe atmosfæren uten en forseglet luke ville være en dødsdom.
McDivitt fant heldigvis en løsning. Men historien har likevel ingen lykkelig slutt. Edward White var en av de tre astronautene som mistet livet da Apollo 1-kapselen tok fyr under en øvelse på bakken, den 27. januar 1967.
Mye har skjedd i romfarten siden 60-tallet. Begge parter i kappløpet tøyde grensene til det ytterste, hele tiden med livet som innsats. Noen, inkludert White, måtte betale denne prisen.
Det har blitt gjort en rekke romvandringer siden den gang. Dagens romdrakter er langt mer fleksible – og trygge. NASA har en helt ny generasjon med romdrakter på vei, som skal brukes på oppdragene til Mars.
Snaut 20 år etter Leonov og White, den 7. februar 1984, ble amerikaneren Bruce McCandless II den første til å forlate fartøyet uten noen form for line eller annen sikring til skipet.
Han hadde derimot en stor, nesten jetpack-lignende anretning på ryggen (en bemannet manøvreringsenhet, eller MMU), som slapp ut trykk for å skape fremdrift. En mindre versjon av denne, med det treffende akronymet SAFER, er fortsatt i bruk – men kun i nødstilfeller.
Det å sveve rundt med en slik enhet, fri fra alle tøyler, titalls mil over bakken og med en fart på flere tusen km/t relativt til jorda nedenfor – det skulle vi gitt mye for å oppleve. Det må være …himmelsk.
En kan kanskje forstå at romfarere er villig til å betale den ytterste pris. Vi ser frem til 50 nye år med astronaut-selfies og utenomjordiske eventyr.
Artikkelen er først publisert på natgeobloggen.no. Les også:
Verdens største fly skal bære raketter til rommet. Her er første glimt av giganten
Astronomer har funnet et av tidenes største sorte hull, en levning fra tidenes morgen
Bør vi egentlig prøve å få kontakt med utenomjordiske vesener?