Hvorfor er Storbritannia en union?

Verdens femte største økonomi har valgt å forlate EU i en folkeavstemning. En union av tre land og ett territorie eller provins.

Hvordan kan det ha seg at disse landene er en del av et større land, og hva er bakgrunnen?

Hva heter det egentlig?

Det offisielle navnet på landet som nå har hatt folkeavstemning for å forlate EU er United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland. Great Britain er navnet på den store øya med Skottland, Wales og England mens da Northern Ireland er den nordlige delen av Irland.

Det navnet oppstod i 1922 da Irland fikk selvstyre, med unntak av den nordlige delen.

Unionen av 1707

Dagens union har sin bakgrunn i Acts of Union som ble ratifisert av parlamentene i Skottland og England i 1707, med bakgrunn igjen i traktaten fra 1706.

For å skjønne bakgrunnen der igjen må vi gå enda lengre tilbake i historien.

England

England oppstod som land i 927. Den første kongen var Athelstan. Kongeriket oppstod etter at Æthelstan, som også han kalles, klarte å kaste ut de siste vikingene fra England. Selv om vikingene tok tilbake flere områder senere regnes han som den første engelske kongen.

I 1066 tok normannerne kontrollen over England da Harold II tapte mot Duke William av Normandie, som for øvrig stammet fra vikinger som hadde valgt å bosette seg nord i Frankrike.

Da det ikke var noen arving til tronen i England arvet den skotske kongen landet i 1603.

Skottland

Det eldste landet i unionen er Skottland, som oppstod rundt 843. Myten, eller historien alt ettersom, er at den første skotske kongen var Kenneth MacAplin (Kenneth I) var den første kongen av Skottland (eller Alba, som det het først). Kenneth I var pikter, og den første kongen kalt kongen av Alba var Donald II.

Etter at Margaret, dronningen av Skottland fra Norge, døde på vei hjem fra et besøk i Norge brøt det ut en skotsk borgerkrig som etterhvert ga House Stewart (senere Stuart) kontrollen over landet.

I 1603 arvet altså den skotske kongen også tronen i England (James VI).

Wales

Områdene som i dag kalles Wales var ikke samlet fullstendig under et helt rike før det ble en britisk koloni i 1283. Enkelte ledere hadde hatt kontroll over større områder, men en konge hadde ikke hatt full kontroll. Nærmest var Gruffydd Ap Llywelyn, som ble slått av Harold II (mannen som slo Harald Hårdråde). Harold giftet seg for øvrig med enken til Gruffyd for å etablere kontroll over landet.

Lange kriger mot normannerne (som hadde tatt over England i 1066) førte til slutt i 1283 til full britisk kontroll over hele området i det som må kalles et kolonistyre. Fra 1301 har alle arvingene til tronen i England hatt tittelen Prince of Wales, som koloniherre.

Dette ble formalisert i en union mellom Wales og England i 1536 hvor også grensene til Wales ble formalisert.

Irland (Nord-Irland)

Irland hadde mange småkonger som ble delvis samlet under engelsk styre i 1171 i det som kalles Lordship of Ireland. I 1542 ble kongeriket Irland etablert, som det som kalles en klientstat av England. Dette varte fram til 1800 etter at et irsk opprør førte til at Irland formelt ble tatt opp i en union med kongeriket Storbritannia (Skottland og England).

Dette varte fram til 1920 da Irland ble delt i to territorier: Nord-Irland og Irland. Året etter oppstod den frie irske staten (Irish Free State) i området kalt Irland, mens  Nord-Irland valgte å bli igjen i unionen. I 1998 ble det avgjort at Nord-Irland kan være en del av unionen så lenge det er flertall for at landet vil være det.

Hva så med unionen?

Etter at Skottland og England (England med Wales og Irland) hadde hatt felles monark i over hundre år ble parlamentene i de to landene enige om opprettelsen av Kongeriket Storbritannia i 1707. Det førte til ett britisk parlament som styrte alle områdene.

Unionen medførte en felles myntenhet, felles toll og felles utenrikspolitikk. I 1998 fikk Skottland igjen et eget parlament.