Hvem vil vel kjøpe Hitler-bilen?

I april 1945 ble den svært utbombede bilfabrikkene i KdF-Stadt okkupert av amerikanerne, og senere overgitt til britene. De store fabrikkene skulle egentlig bli ødelagt, og britene kunne ta restene hjem som krigserstatning.

Majoren som tok kontrollen over området hadde likevel andre planer. Britene manglet biler, og disse fabrikkene kunne tross alt produsere billige biler raskt. Istedenfor at fabrikkene ble ødelagt bestilte britene 20.000 biler.

KdF-Stadt skiftet navn til Wolfsburg, og bilene som ble kalt Kraft durch Freude (KdF) fikk et nytt navn - Volkswagen. Britene prøvde så å få både Ford og Rootes Motors (overtatt av Chrysler i 1968) til å styre selskapet, men ingen trodde på disse folkebilene.  Ford fikk tilbud om å ta over hele selskapet gratis, men takket nei.

Det ble istedenfor et fond, styrt av tyske myndigheter, som hadde kontrollen over Volkswagen.

PR-problem

PR-messig var det også en gigantisk utfordring å selge en bil fra Tyskland. Dette var tross alt bilen Hitler hadde bestilt av Ferdinand Porsche.

Den gangen klarte man å snu det negative til positive (i presseomtaler som den vi har gjengitt her så omtaler man at motoren er den samme som Rommels Afrika Korps brukte).

Det som kunne vært svært negativt - Hitlers folkebil - ble snudd til noe positivt. Dette var en bil for folk flest, med tysk ingeniørkunst og tysk kvalitet. Noe som tålte det aller meste.

I 1970 solgte Volkswagen - Hitlers folkebil - 569.696 biler i USA. Da hadde bilmerket 7 prosent av alt bilsalg i USA, og over 1000 forhandlere. I 2014 solgte Volkswagen 366.980 biler. Den mestselgende bilen i USA er Jetta Sedan.

Volkswagen er fortsatt delvis statseid, Niedersachsen har 12,7 prosent av aksjene i selskapet.