Hva er egentlig sant i legenden om Kong Arthur?

I tusener av år har vi latt oss fascinere av legender og myter som kanskje eller kanskje ikke har sannhet i seg. Hvor kommer slike historier fra? Hvorfor fortsetter vi å elske dem?

I fortellingene fra fordums tider kunne guder og konger vandre side om side, midt oppe i virkelige, historiske hendelser og steder. Troverdige heltedåder blandes med magi og mytiske skikkelser. Mange fortellinger var basert på muntlige tradisjoner som kunne bli mer fantastiske for hvert nye ledd, som en episk hviskelek.

Ett av de beste eksemplene er historien om Kong Arthur.

Noe som flere av våre mest fengslende legender har til felles, er at de er knyttet opp mot den virkelige historien – at de bygger på steder og situasjoner som vi kjenner. Sagnene om Kong Arthur er del av det bildet vi har av middelalderen, om det så er oppspinn eller ei.

Noe av fascinasjonen rundt sagnene er at man ikke kan si sikkert om han levde, eller om han i så fall var konge. Det hele er sløret i mysterier.

Den tradisjonen som holder Arthur som en historisk figur, mener at han var en leder for romersk-britiske folk i møte med den saksiske invasjonen, og levde på slutten av 400-tallet eller ved inngangen av det påfølgende århundret.

Et av deres fremste «bevis» er historieverket « Historia Brittonum», skrevet fra omkring år 830 av en viss Nennius, der Arthur omtales som en «krigsleder» som kjempet «side om side med britenes konger» i kampen mot invasjonen.

Her hører man også om Arthurs rolle i slaget ved Mons Badonicus, som stod en gang mellom år 496 og 516. Her ble invasjonsstyrken slått tilbake og De britiske øyer reddet – inntil videre. Slaget virker å være historisk, men Arthur er overhodet ikke nevnt av den fremste historiske kilden man har for perioden, presten og historikeren Gildas (ca. 500 – 570), som levde mye nærmere de faktiske hendelsene.

En mer sannsynlig hærfører i det avgjørende slaget kan ha vært den romersk-britiske Ambrosius Aurelanius, som noen senere forfattere har tilskrevet et slektskap med sagnkongen. Men andre beviser tyder på at slaget kan ha skjedd noe senere enn Ambrosius’ tid, og vi vil neppe noensinne kunne si med sikkerhet hvem som var ansvarlig for seieren.

Det er i alle tilfeller sådd tvil rundt påliteligheten til «Historia Brittonum». Den er satt sammen av en rekke ulike kilder, og nedskrevet flere hundre år etter de aktuelle hendelsene. Og når dette verket lister de tolv slag som Arthur skal ha kjempet, da begynner det å spøke. Tolv slag var mer enn én mann ville oppleve i en slik krig, og dette er snarere tegn på en allerede voksende mytologi rundt ham.

Det var i Geoffrey av Monmouth sin berømte « Historia Regum Britanniae» (Historien om kongene av Britannia), skrevet på 1130-tallet, at vi først fikk presentert hele sagnkongens liv, og møtte legendariske skikkelser som Merlin og Guinevere.

Og det var akkurat da, når disse historiene hadde vind i seilene, at E leonore av Aquitaine(1122 – 1204) kom inn i bildet.

Denne mektige kvinnen var gift med to konger, først kongen av Frankrike og så overhodet i England, og hun var mor til Rikard Løvehjerte. Hos henne møttes den franske og engelske diktning, og ved hennes hoff ble historien om Arthur til en ridderlig romanse.

Det var her, ikke minst, at vi først ble introdusert for den hellige gral. At denne oppstod i diktningen flere hundre år etter at Arthur kanskje eller kanskje ikke hadde levd, har ikke stoppet de mange menneskene som har gått på leting etter dette sagnomsuste objektet på ramme alvor.

Skålen har hatt en slik tiltrekning at selv beskrivelsene av hvordan den skinner har vært nok til så å si å blende leserne. Den har overhodet ikke noe historisk grunnlag.

Enda en stund senere så var det Thomas Malory som skrev ned sagnene slik vi kjenner dem. Hans « Le Morte d’Arthur» utkom så sent som i 1485, 1000 år etter Arthur skal ha levd. Det var like fjern fortid for ham som vikingene i dag er for deg og meg.

På denne tiden var det for lengst blitt uklart – kanskje også irrelevant – hva som virkelig skjedde.

Når bevisene for Arthurs liv og virke er så uklart, hvor kommer da legenden fra? Hvorfor har han da vært så viktig? Aller tyngst veier kanskje hans symbolverdi. Han gir Storbritannia sin egen mytologi, og et bilde av hvem og hvor de egentlig kommer av, i en historie som ellers er turbulent og grumsete.

Om han levde eller ikke, har ikke noe å si for hvordan Arthur-legendene har inspirert og fjetret titalls generasjoner.

Artikkelen er først publisert på natgeobloggen.no. Les også:

Denne lille prikken er vårt hjem. Nå fyller tidenes mest berømte rombilde 25 år

Stephen Hawking er en vitenskapelig rockestjerne. Men hva er han egentlig kjent for? Her er hans historie

Vi har utforsket Mars i 40 år. Her er de beste bildene fra den røde planeten

Her finnes oksygen, flytende vann – og kanskje liv?