Iditarod: Fra gullrush til hunderush 

Torsdag 13. mars 2003 ankom Robert Sørlie fra Hurdal Nome i Alaska. Han var førstemann over målstreken i det beryktede Iditarod-løpet. Han hadde brukt ni dager, 15 timer, 47 minutter og 36 sekunder på den 1804 kilometer lange ruta fra Anchorage i sørøst til Nome i nordvest. Sørlie var den første nordmannen, og den andre ikke-amerikanske deltageren, til å vinne Iditarod. To år senere vant han igjen.

Kappløp mot tiden

Iditarod-leden er oppkalt etter Iditarod, som var en gammel landsby sørvest i Alaska. Iditarod ble et senter for gullrushet på begynnelsen av 1900-tallet etter funn av gull ved Otter Creek i 1908. Iditarod ble etablert som et handels- og forsyningssenter siden stedet lå ved elvebredden.

Forsyningene kom med dampbåter fra Fairbanks. Ifølge avisen Juenau Empire var Iditarod på sitt mest hektiske i 1910 da det var hjem til 2500 mennesker. I perioder kan så mange som 10 000 mennesker ha oppholdt seg i Iditarod, som på det meste hadde seks hoteller, like mange klesforretninger og advokater, tre møbelforretninger, to banker og telefonservice.

Flystripe i Flat

Nedgangen begynte da Guggenheim-­eide Yukon Gold Company kjøpte store landområder i Flat, sør for Iditarod, hvor det ble etablert et handelssentrum. Mye av gullgraverarbeidet som var gjort med muskelkraft ble erstattet med store maskiner som ble fraktet til Flat fra Klondike.

At Flat også fikk flystripe på midten av 1920-­tallet, gjorde ikke situasjonen bedre for forretningene i Iditarod. Dessuten hadde gullgraverne selv bidratt til å forsegle Iditarods skjebne. Det ble dumpet så mye løsmasse i Iditarod-­eleven fra gravingen at det oppsto et stort mudderbelte mellom Iditarod og selve elven, som fant nytt leie.

Iditarod ble etter hvert en spøkelsesby og i dag står det bare noen ruiner igjen. Restene av The Mitchell Hotel og hvelvet til Miners and Merchants Bank er blant få ting som står igjen som et minne om landsbyen.

Ble funnet gull

Deler av Iditarod-leden, fra Anchorage til Nome, ble brukt av Alaskas innfødte i mange hundre år før russiske pelsjegere inntok området på begynnelsen av 1800-tallet. Særlig brukt ble leden fra slutten av 1890 og fram til midten av 1920-tallet, da det ble funnet gull i området rundt Nome.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

De håpe­fulle gullgraverne trengte post, mat, utstyr og medisiner, og siden vannveien var blokkert av ugjennomtrengelig is mesteparten av året, ble dette levert med hundesleder. Langs veien poppet det opp små gjestehus hvor de reisende kunne hvile og få seg en matbit.

Heltedåd

I januar 1925 var det i ferd med å bryte ut en difteriepidemi i Nome, og den lokale legen hadde ikke nok medisiner til å håndtere situasjonen. På Anchorage Railroad Hospital hadde de imidlertid et lite lager med vaksine, og løsningen ble å frakte disse med tog til Nenana.

Derfra skulle serumet fraktes med hundeslede 1085 kilometer vestover til Nome, hvor de smittede stadig ble flere og dødsraten tiltok. Det var et kappløp med tiden, og en jobb for kun de beste.

Blant de beste var nordmennene Leonhard Isaksen Seppala og Gunnar Kaasen. Seppala var født i Skibotn, var av kvensk avstamning og hadde kommet til Alaska for å grave gull i år 1900. Han var også en av tidenes beste hundekjørere og hadde vunnet flere av de lokale hundesledeløpene. Kaasen kom fra Burfjorddalen og emigrerte til USA i 1903.

Serumsløpet

Leonhard Isaksen Seppala overtok serumet på veien mellom Shaktoolik og Ungalik, og lederhunden Togo brakte spannet 135 km til Isaac`s Point og videre til Golovin der Charlie Olsen ventet. Han brakte serumet til Bluff, hvor Gunnar Kaasen sto klar. Han kjørte natten igjennom, og lederhunden hans, Balto, drev spannet framover i særdeles dårlig sikt. Såpass lite så Kaasen at han kjørte forbi et av de planlagte stoppestedene, og fortsatte rake veien mot vertshuset i Point Safety.