Han ble forlatt i helvetet - en mann fikk ham hjem igjen

Charles Klusmann er den første amerikanske piloten til å bli tatt til fange under Vietnam-krigen.

HELDIG: Charles Klusmann var den første amerikanske piloten til å bli tatt til fange under Vietnam-krigen. Takket være en medfange klarte han å rømme fangeleiren.
Publisert

6. juni 1964, Sørkinahavet: Tidlig om morgenen setter den amerikanske piloten Charles Klusmann seg bak spakene på et jagerfly av typen F-8 Crusader. Piloten er en del av mannskapet på det amerikanske krigsskipet USS Kitty Hawk som ligger utenfor kysten av Vietnam. USA har vært en del av den væpnede konflikten mellom NOrd - og Sør-Vietnam siden 1963. Selve konflikten har pågått siden midten av 1950-tallet.

Jagerflypilot Klusmann er blitt sendt ut på et rutineoppdrag: Han skal fly innlands og fotografere fiendtlige områder i Laos. Vietcong i Vietnam samarbeider nemlig med Laos kommunistiske styrker, Pathet Lao, og bruker ofte nabolandet som depot for våpen, utstyr og rasjoner. Den mektige Mekong-elven som renner igjennom begge landene gjør Laos til et strategisk viktig punkt for frakt av viktig utstyr. Denne ruten vil senere bli kjent som Ho Chi Minh-stien. I tillegg trener Vietcong soldater i landet. Det er et rent rekognoseringsoppdrag. Piloten vil være tilbake på hangarskipet om noen timer.

En gruppe soldater fra den kommunistiske bevegelsen Pathet Laos. Pathet samarbeidet med Vietcong i Vietnam om trening, våpen og utstyr. Bildet er tatt en gang på 1950-tallet.

- Målet var cirka 140-160 kilometer bak fiendens linjer. Området var under kontroll av Pathet-Lao, en gruppe kommunistiske geriljasoldater. De var på vakt og visste at vi overvåket området, sier Klausmann i dokumentaren "No Man Left Behind" som går på National Geographic Channel.

Halvveis mot målet, hører piloten et stort smell. Det rister i flyet før alle  systemer begynner å ule. F-8 Crusader er blitt truffet. Klusmann har ikke et annet valg en å skyte seg ut av jagerflyet.

- Jeg siktet meg inn på en åpning blant den tette skogen. Det var ett tre midt på sletta. Bang - jeg klarte selvfølgelig å styrte rett inn i treet, humrer piloten.

Da Klusmann endelig kommer til seg selv, er han dypt inne i fiendens territorium. Han har også slått det ene benet kraftig og klarer bare å halte rundt. Soldaten anslår at han er rundt 160 kilometer fra kysten og USS Kitty Hawk. Klusmanns eneste håp er at hans medsoldater vil komme han til unnsetning, og det før Pathet Laos-soldater finner han.

SKUTT NED: Charles Klusmann var bak spakene på et jagerfly av typen F-8 Crusader da han ble skutt ned over fiendens område i Laos.

Til unnsetning

Heldigvis for Klusmann, har CIA en operativ stasjon ikke langt unna. Nyheten om at en amerikansk pilot er skutt ned skurrer over radioen - både til amerikanerne og pathet laos. Nå er det bare et spørsmål om hvem som vil nå frem til soldaten først.

CIA-agent Terry Burke får med seg en pilot og styrter ut døren. Snart er de i luften med retning mot Klusmann.

- Vi visste at området vi skulle inn i var farlig. Det var under Pathet Laos totale kontroll. De var kanskje bare en gjeng utrente pøbler med våpen, men de hadde ingen hemninger når det kom til å skade fienden, forklarer Burke.

Mer enn femti år etter CIA-agenten Terry Burke først forsøkte å redde Charles Klusmann, møtes de to igjen.

På bakken begynner Klusmann å bli nervøs. Han vet at jo lenger han oppholder seg på den åpne sletten, jo større er sjansen for å bli oppdaget. Men piloten har ikke noe valg. Dette er den eneste muligheten til å bli funnet av redningsaksjonen som han håper og tror kommer. Jungelen er Pathet Laos bakgård og med et amerikansk jagerfly som er skutt ned, vet  Klusmann at det bare er et spørsmål om tid før geriljahæren er på plass.

Med ett hører piloten lyden av et fly. Det er CIAs Burke. Klusmann bruker sitt lommespeil for å signalisere sin posisjon.

- Jeg tenkte at jeg ville være tilbake på skipet innen solnedgang. Så feil kan man ta, forteller Klusmann.

For i det redningsflyet skal lande, stormer en gruppe soldater fra Pahtet Laos ut av jungelen. De har lenge observert Klusmann på den åpne sletten, og kun brukt han som lokkedyr for en redningsaksjon de visste ville komme. Gerilja-soldatene åpner ild mot flyet.

- Vi suste over han. Vi kan ikke ha vært mer enn seks meter fra han, men vi hadde ingen mulighet til å lande trygt, forklarer Burke.

Under tung skyts fra bakken, har ikke CIA-agenten noe annet valg enn å avbryte redningsaksjonen. De er heldig som kommer seg unna med livet i behold. Klusmann på sin side er omringet.

- Før jeg visste ordet av det, hadde jeg 15 20 gevær rettet mot meg.

Pahtet Laos soldatene plasser et tau rundt halsen hans og binder fast hendene. Så kommanderer de han mot leiren. Det er begynnelsen på et flere måneder langt helvete.

Fanget i mørket

En gruppe Pathet Laos-soldater kjører gjennom hovedstaden i Vientiane i 1975.

Klusmann blir låst inne i en liten, mørk bambushytte. Veggene er dekket i gjørme for å holde solskinnet ute. I hytta er det plassert en trebenk som han bruker som seng. Han får to måltider servert hver dag, som oftest bestående av ris eller nepe. En sjelden gang er det litt kjøtt eller fisk som følger med. Amerikaneren har ingen interaksjon med andre fanger og dagene tilbringes i mørket i hytta.

- Jeg mistet grepet om tid og rom. Jeg forsøkte å holde humøret opp ved å tenke på hyggelige ting: Hva jeg kom til å gjøre den dagen jeg kom hjem og slike ting, mimrer soldaten.

Etter 26 dager i fangenskap, får Klausmann kraftig feber. Han begynner å kaste opp, får diaré og hallusinerer. Han er overbevist om at han kommer til å dø på det skitne jordgulvet.

- Én dag kommer det en soldat inn og gir meg noen tabletter. Han sier at han er medisinsk personell. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro.

Amerikaneren har ikke noe annet valg enn å stole på sin fangevokter, og svelger tablettene. Heldigvis viser de seg å være ekte vare. Noen dager senere er han bedre. På dette tidspunktet får han også beskjed om at han vil bli løslatt. Alt han må gjøre er å signere et dokument. I dokumentet erklærer han seg skyldig i å være en fiende av Laos og Pathets Laos kamp. Erklæring blir senere sendt over eteren, for både fiender og allierte å høre.

- Jeg tenkte at nå blir jeg sendt til våre allierte. Det viste seg ikke å stemme, sier Klusmann.

Men løslatt blir han ikke. I stedet blir amerikaneren ført til en større fangeleir dypere inn i jungelen.

Screen9v2

Klekker ut en rømningsplan

Den nye leiren er større og består av flere bygg. Her blir Klusmann plassert i en ny, mørk celle. Etter hvert som dagene går forsvinner sakte, men sikkert håpet til amerikaneren om at noen skal finne han. Han er dypt inne bak fiendens linjer i en fangeleir ingen av hans medsoldater vet eksisterer. Hans innser at hans eneste opp om overlevelse er å rømme.

Det ene beinet piloten skadet da han evakuerte flyet plager han fortsatt. For å i det hele tatt ha en sjanse for overlevelse i Laos jungel, må han få trent opp benet. Ifølge hans egne beregninger, er cellen rundt seks meter lang og tre meter bred. Hver dag og kveld går Klusmann frem og tilbake.

- Jeg regnet ut hvor mange skritt jeg måtte ta for å gå en mil. For hver mil, satte jeg en strek i veggen.

Klusmann regner med at han tilbake la rundt 400 kilometer i cellen i Laos' jungel.

Selv om trusler og juling er overhengende farer hver eneste dag, er det ikke bare elendighet i den nye fangeleiren. I motsetning til den lille fangeleiren, er ikke amerikaneren låst inne alene hele dagen. Piloten får sosialisere seg med andre fanger. Det tar ikke lang tid før han blir på talefot med en annen fange - Boun Mi. Eller, talefot er for å ta hardt i. Mi snakker ikke engelsk og Klusmann snakker ikke laotisk. Men gjennom fingerspråk og gestikulering kommer de frem til at de har samme mål: Å ømme.

FANGET: Selv om de ikke snakket samme språk, klarte Charles Klusmann og Boun Mi å klekke ut en rømningsplan.

Noen dager senere kommer Mi med et grovt tegnet kart over området. På det kan man se hvor Mekong-elven befinner seg. Ut ifra den kan de peile seg inn på Vientiane, Laos hovedstad og nøytral grunn.

De to begynner å planlegge flukten. Én gang i uken får alle fangene gå ned til en elv for å vaske klær. Klærne henges så opp på et piggtrådgjerdet som går rundt hele leiren. En dag oppdager Klusmann at piggtråden ikke er spesielt godt festet. Hver eneste gang han og Mi henger opp klær, sørger han for å ta litt hardt i. Noen dager våger de seg også bort til gjerdet for å løsne litt på piggtråden. Det tar ikke lang tid før spikeren som holder piggtråden oppe, begynner å gi etter.

Samtidig begynner Mi og Klusmann å observere vaktenes rutiner. De registrer blant annet at hver gang det regner, noe det ofte gjør i jungelen, samler alle fangevokterne seg under et bambusskur vendt vekk piggtrådgjerdet de henger opp klær på. De blir enige om at flukten må skje på en regnværsdag.

I den nye leiren fikk Charles Klusmann sosialisere med andre fanger. Bildet er hentet fra rekonstruksjonen i dokumentaren.

40 kilometer til fots

Etter å ha vært fanget i tre måneder, kommer kvelden de har ventet på.  Rundt klokken ni på kvelden begynner det å hølje ned. Som forventet samler vaktene seg under bambusskuret. Nå har de sjansen.

Mi og Klusmann sniker seg ut av cellene sine og bort til gjerdet. De gir det noen ekstra dytt. Plutselig løsner hele gjerdet. Det er bare å løpe så raskt bena klarer å ta dem. Men med et åpent hull i gjerdet, er ikke de to rømlingene de eneste som benytter sjansen til å stikke av. Klusmann forteller at fangene strømmer til det åpne hullet.

- Plutselig var det fanger overalt. Det var bare å komme seg unna så fort som mulig.

Med fanger løpende inn i jungelen, tar det ikke lang tid før kulene flyr rundt dem. Klusmann våger ikke å se bakover og løper så fort han klarer. Rett bak han kommer Mi og en annen fange. Til slutt er i de trygghet fra soldatene i leiren. Nå gjelder det å komme seg hjem.

De tre rømlingene starter en 40 kilometer lang mars gjennom rismarker, jungel og sump. Klusmann har rasjonert litt av risen til flukten, men de begynner å gå tom. Til slutt oppdager de en hytte i bunnen av en dal.

- Det var en liten bondegård. Det så stille og rolig ut, men vi kunne ikke vite det med sikkerhet.

Både Klusman og Mi indikerer at de skal gå videre, men tredjemann er villig til å gå ned og se om han finner noe mat. Han sniker seg gjennom gresset og inn i hytten. Sekunder senere kommer han ut igjen. Bak han kommer en gruppe geriljasoldater.

-  Det viser seg at han har spasert rett inn i en utkikkspost for Pathet Laos, sier Klusmann.

Før Klusmann eller Mi rekker å reagere, blir deres kompanjong henrettet på stedet. Soldatene løper så i retning av Klusmann og Mi. De to må igjen løpe samtidig som kulene flyr rundt dem.

- Vaktene løp i retningen vår venn kom fra. Jeg hørte maskingevær og plutselig flyr kulene rundt oss. Beinet mitt begynte også å verke kraftig, men ikke nok til å stoppe meg.

Etter fire dager på flukt, oppdager de en gruppe soldater rundt et leirbål. I teorien skal de nå befinne seg på trygt område, men de kan ikke være sikre på at soldatene rundt bålet tilhører Royal Lao Army - USAs allierte.

- Deres uniformer var ganske like som Pathet Laos på avstand. Vi kunne derfor ikke være helt sikre. Boun Mi indikerte at vi måtte ta sjansen. Jeg ristet på hodet, men til slutt gikk Mi ned til dem.

FRI: Bilde av Charles Klusmann og Boun Mi sammen med soldater fra Royal Laos Army etter de hadde klart å rømme fra fangenskap.

Heldigvis viser det seg at soldatene tilhører den riktige siden. Soldatene varsler basen som igjen gir beskjed til CIAs mann Terry Burke. Han hopper i flyet som denne gangen får mulighet til å lande trygt. Med seg har Burke noe han vet soldaten vil sette pris på - en iskald øl.

Etter tre måneder med helvete er Charles Klusmann endelig i sikkerhet.

Artikkelen er basert på dokumentarserien «No Man Left Behind». Se serien på National Geographic Channel mandager klokken 21.00.