krigen i norge
Mens generaler og oberster overga seg, laget den standhaftige fenriken Thor Olav sitt eget kompani
Rundt den aldrende fenrik Thor Olav Hannevig overga generaler og oberster seg i fleng til den tyske okkupasjonsmakten. Hannevigs svar var å opprette en egen armé av frivillige. Hæravdelingen var den som holdt ut lengst i Sør-Norge i 1940.
De fire røde depotbygningene sto lett tilgjengelige i kaoset som rådet i militærleiren Heistadmoen ved Kongsberg. Da nattemørket hadde lagt seg den fjerde krigsdagen i april 1940, gikk en rasende fenrik Thor Olav Hannevig målrettet mot rekken av depotbygninger.
Den aldrende underoffiseren hadde truffet sin beslutning.
Mens full forvirring rådet på Heistadmoen og i Norge for øvrig, plyndret Hannevig militærleirens depot. I full fart samlet han en håndfull likesinnede, stjal to lastebiler, fylte dem med våpen, ammunisjon, klær og mat fra depotet.
Nå fikk det være nok ubesluttsomhet og lefling med fienden.
Ville ikke den norske hæren slåss mot tyskerne, fikk han lage sin egen hær.
Kapitulerte i flokk
Norske soldater er i dag trent for å slåss i undertall. Lavt antall stridende kompenseres med opplæring og spissteknologi. Erfaringene de bygger på ble gjort at langt dårligere forberedte, men likevel knallharde norske krigere. Slike som fenrik Thor Olav Hannevig.
Da Thor Olav Hannevig møtte til mobilisering den 9. april 1940, var han 49 år gammel. Hans militære bakgrunn var et åtte måneders befalskurs fra Terningmoen helt tilbake i 1915. Han hadde riktig nok tjenestegjort som kaptein i mange år.
Men det var til sjøs.
I handelsflåten.
Angrepet på Norge hadde han fått med seg over radio hjemme på Raufoss. Den barnløse mannen var klar for å slåss. Men da han omsider kom frem til Oslo, var det for sent.
Tyskerne var allerede i byen.
Nærmeste mobiliseringsenhet var Heistadmoen, så Hannevig satte kursen dit. På Heistadmoen hadde øverstkommanderende oberst Steen ingen klare ordre å forholde seg til. Konge og regjering var på vill flukt, og forsvarsledelsen var i villrede.
Etter å ha rådført seg med sine nærmeste offiserer, besluttet derfor oberst Steen den 13. april å kapitulere.
Ingen spurte senior-soldat Hannevig hva han syntes. Men fenriken sa fra selv til oberst Steen: Hannevig aktet ikke å motta noen kapitulasjonsordre fra en landsforræder.
Med det som utgangspunkt lastet 49-åringen opp med det mest nødvendige for å kunne utruste en egen liten hær før han satte kursen mot Telemark i nesten samme øyeblikk som tyskerne inntok Kongsberg.
Hær uten soldater
I Setesdal nord i Agder sto generalmajor Einar Liljedahl, øverstkommanderende for styrkene på Sørlandet. Han hadde målrettet trukket seg bort fra kysten og inn i landet uten å løsne et skudd − for å «unngå å irritere fienden». Over telefon ga han Hannevig ordre om å opprette standkvarter i Vinjesvingen, like nord for hans egen base.
Bygda i Vinje var strategisk viktig: Her møttes veiene fra sør i Telemark, fra Agder, fra Østlandet og Vestlandet. Kunne man stagge tyskerne her, ville de norske styrkene kunne vente på allierte forsterkninger vestfra.
I løpet av søndag 14. april rekvirerte Hannevig innlosjering til sine menn. De opprettet en telefonlinje og sikret stillingen. Men allerede neste dag kapitulerte generalmajor Liljedahl. Fenrik Hannevig hadde 25 mann til å stanse tysk fremrykning fra både Østlandet og Sørlandet.
Hannevigs svar på utfordringen var å etablere Telemark infanteriregiment. Nå manglet bare soldater.
Fra bygdene
Noen kom fra Setesdal og generalmajor Liljedahls tropper. Blant dem var Adolf Arntsen. I Vinje ble han tatt imot med åpne armer, våpen og uniform, og gjort klar for å møte fienden han så langt bare hadde trukket seg unna.
− Han gikk aldri i detalj om hva han opplevde. Vi barna fikk bare bruddstykker, forteller Asbjørn, Karin og Harald Arntsen idag.
Hannevig mobiliserte frivillige fra bygdene rundt. Lokale lensmenn sendte ut mobiliseringsordre, og snart møtte menn opp i Vinjesvingen. De som ikke ønsket å slåss, ble sendt hjem. Hannevig ville bare ha motiverte frivillige menn.
På det meste talte avdelingen hans opp mot 300 soldater. Blant disse var det også ti lotter og en feltprest.
Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på
Broket forsamling
Mange av mennene i Vinjesvingen hadde aldri fått militær opplæring. Med litt flaks ville Hannevig ha noen dager til å forberede troppene før møtet med verdens fremste krigsmakt.
Mens generaler og oberster hadde overgitt store avdelinger uten kamp, forberedte Hannevig seg på å gå i krig. Han arrangerte intense øvelser for å få mennene stridsklare og i stand til å bruke alle våpnene avdelingen rådde over.
Én av dem som hadde meldt seg frivillig til mini-armeen var ingeniør P. Dahll. Han kunne bruke dynamitt, og fikk ansvar for en egen sprengingsavdeling som begynte å minere broer og overhengende steinformasjoner som med et brak kunne sinke fremrykkende tyskere.
Samtidig bygget fenrik Hannevig opp et eget etterretningsvesen på rekordtid. Det besto av kvinner som jobbet i Televerket. Damene på sentralene kjente til alt som rørte seg i bygdene og hjalp Hannevig med å holde styr på hvor tyskerne til enhver tid befant seg.
Lørdag 27. april ble oppringningene til Vinjesvingen hyppigere og hyppigere. Tyskerne nærmet seg Vinje raskt.
Les også: (+) Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren viet resten av livet til å ta hevn
Tysk panikk
Tiden for forberedelser var over. Krigen var på vei til Vinje og til Thor Olav Hannevigs lille armé.
Men først måtte tyskerne krysse Galthylelva over Aamodt bro. Hannevig hadde opprettet både mitraljøse- og maskingeværstillinger i skogen ovenfor broa. Derfra kunne de se okkupasjonsstyrker fordelt på to personbiler og to lastebiler nærme seg.
− Ilden ble åpnet av mitraljøsene da den første bilen kjørte av broa. Den siste av bilene hadde da akkurat kommet til begynnelsen på broa på motsatt side. Det oppsto panikk og forvirring, de skrek og viftet med hvite flagg, skrev menig Weidemann senere.
Les også: (+) Tyskernes siste udåd på norsk jord var brutal og grufull
Kampen varte bare noen minutter. Da tyskerne overga seg, hadde de mistet fem mann. Tre var skadet, en av dem døde påfølgende natt. De resterende 21 tyskerne ble tatt som fanger, og ført til Vinjesvingen.
Ingen av nordmennene ble skadet. Men basen i Vinje var avslørt.
Allerede under oppstillingen neste morgen fikk den improviserte armeen stifte bekjentskap med en ny fiende: Luftwaffe. Flyet slapp bomber og skjøt mot nordmennene, men uten å gjøre skade.
Overmakt på vei
Mørke utsikter gikk mot helsvart:
1. mai mottok Hannevig beskjed om at avdelingene i Odda i vest hadde overgitt seg. Dermed lå Vinjesvingen med ett åpen for angrep både fra sør, øst og vest.
2. mai fikk Hannevig melding om at 180 tyske kjøretøyer var på vei nordover mot hans 150 soldater. Deretter stoppet alle tips fra telefonsentralene i sør. Hannevig innså at tyskerne hadde tatt sentralene, og at han fra nå av måtte skaffe etterretningen selv.
3. mai ringte telefonen i Hannevigs hovedkvarter i Vinjesvingen. En norsk stemme fra den tyskokkuperte telefonsentralen i Åmot kunngjorde:
− Vi kommer med fredelige hensikter.
− Det passer dårlig, for jeg har krigerske hensikter, kvitterte fenrik Hannevig.
− Kom ikke hit opp. Her kommer De rett opp i krigens gru.
Scenen ble gjort klar for ingeniør P. Dahll og hans dynamitt-krigere.
Sprengte
Langs Tokke-vassdraget mellom Dalen og Vinje reiser liene seg bratt på begge sider av elven. Fylkesvei 38 klamrer seg til vestsiden. Der dalen er som smalest ligger veikrysset som bare kalles Liosvingen. I april 1940 fremsto stedet som ypperlig egnet til å stanse fremrykkende tyskere på vei sørfra. Ingeniør Dahll hadde derfor forberedt et forsvarsverk her, rundt 25 kilometer før Vinjesvingen.
Akkurat som Dahll og Hannevig hadde forutsett, valgte en tysk kolonne denne veien. 3. mai ble Dahlls eksamen som militær minør.
I det tyskerne var på høyde med dynamitten, detonerte Dahll ladningene. Flere tyskere døde momentant, noen kom seg gjennom, blant annet to soldater på motorsykkel. De kjørte rett i Hannevig-troppenes neste felle: en tømmersperring, rett nedenfor deres egne stillinger.
Da tyskerne måtte stanse for tømmerstokkene, var de enkle mål for norske kuler. Nordmennene veltet så kampesteiner ned mot fienden. Det sendte de resterende tyskerne på flukt. 15 døde tyskere lå igjen.
Fenrik Hannevik hadde fått en hardt tiltrengt mulighet til å omgruppere og flytte basen to mil lenger vest, til Edland som var lettere å forsvare. Stadig nye meldinger om store, tyske tropper på vei både vestfra og sørfra nådde Hanneviks styrker. Som ikke det var nok, deserterte mange av hans menn.
Hannevig innså at han var tvunget til å vurdere kapitulasjon.
Les også: Det norske angrepet på tyskerne hadde stoppet helt opp. Da hørte soldatene et rop som endret alt
Bløffet hardt
5. mai klokka 22 møtte Hannevigs utsendinger de fremrykkende tyskernes sjef oberst Giehr i legeboligen på Åmot. Hannevig spilte høyt. Hans melding til tyskerne var at Telemark infanteriregiment hadde opprettet nye, sterke stillinger, men at de ønsket å skåne sivilbefolkningen for flere lidelser.
Til utsendingenes store forbløffelse ble Hannevigs betingelser godtatt. Men før Hannevig rakk å signere avtalen, ombestemte tyskerne seg.
Nå gjaldt kun betingelsesløs kapitulasjon. Stilt overfor 3000 tyske soldater med bare en håndfull menn og noen lotter tilbake på Edland, hadde ikke Hannevig noe valg. 6. mai ble fenrik Hannevig tatt til fange av tyskerne, sammen med tre soldater og seks lotter.
Hannevig ble sammen med to av sine telegrafister stilt for krigsrett i Berlin. For stridende uten uniform, såkalte franktirører, har ikke samme beskyttelse som soldater i krigens lover. Domstolen kom til at Hannevigs brokete forsamling av frivillige måtte ansees som en militær avdeling, og Hannevig følgelig måtte frifinnes for deltagelsen i kampene.
Etter krigen ble historien om Thor O. Hannevig løftet frem av daværende forsvarsminister Jens Chr. Hauge.
Fra Stortingets talerstol sa han ironisk:
− Hannevig var mannen som misforsto situasjonen. Han trodde det skulle slåss når det var krig!
Klikk Historie: Les flere saker om andre verdenskrig
Denne saken ble første gang publisert 22/03 2022, og sist oppdatert 25/03 2022.
