187 franske frihetskjempere ventet på sine bødler da de britiske Mosquitoene gikk til aksjon

Det snødde tett en ­februarmorgen i 1944 da jeg gikk til briefingrommet på flyplassen, noen kilometer nord for London. Jeg var sjef for 464. skvadron i Royal Australian Air Force, som var satt opp som en del av det taktiske luftforsvar under sluttfasen av krigen. Vinden pep med kalde byger og filleristet skyene som hang lavt over hangarene. Jeg likte ikke dette været; sikten var praktisk talt null og gjorde oppgaven vi hadde foran oss uhyre vanskelig.

Det nærmet seg daggry; i tidligste laget å bli briefet om en aksjon som først skulle starte ved middagstider. Men det var en vrien og innviklet oppgave som ventet oss – kanskje den vanskeligste Mosquito-bomberne hadde vært med på.

Noe var i gjære

Selv hadde jeg fått et innblikk i detaljene, men de fleste av de 38 unge flygere og navigatører som var samlet, visste ennå ingenting. De besto av mine egne gutter fra 464., pluss karer fra en New Zealand-skvadron og en RAF-skvadron; håndplukkede folk, alle sammen. De stirret nysgjerrig, spent og tankefullt på meg da jeg trådte inn i rommet; de gjettet at noe særlig var i gjære.

Så kikket de stjålent bort på den digre esken som sto på bordet til gruppesjefen. Den var nesten to meter i kvadrat. Hva skjulte den, tro? Jeg visste det, men det var kaptein P. C. F. Pickard som skulle føre ordet. 26 år gammel, tungt dekorert og allerede en av flyvåpnets dyktigste og mest erfarne flygere. Da Pickard kom, var han i følge med Air Chief Marshal Sir Basil Embry, mannen som hadde bestemt at bombeekspertene i Mosquito-skvadronen var de rette til å slå hull i fengselsmurene. Ja, dét var oppgaven vår – å presisjonsbombe et fengsel i Amiens i Frankrike for å befri noen Maquis-ledere som satt fanget der. 187 medlemmer av den franske motstandsbevegelsen var blitt omringet av Gestapo og sikkerhetspolitiet. Om én dag eller to skulle de henrettes. De fleste av dem kunne kanskje ofres. Men ikke alle. Særlig var fem av lederne betydelige menn, som ville få en viktig rolle når invasjonen i Europa satte inn. Franskmennene var klare over dette. Vi også. Men hvordan skulle vi få dem ut av fengselet? Når selv motstandsfolkene i Frankrike ikke hadde noen tro på at det nyttet å gå løs på murene med makt, hvordan skulle det da la seg gjøre fra England?

Veddemål med døden

Basyl Embry kom med svaret og innviet oss i sin dristige plan. Jeg husker tydelig hvordan Pickard stilte seg opp bak bordet med hendene på den mystiske esken. Han hadde vært med på mange krevende flyginger, og alltid kommet fra dem med livet i behold. Som han sto der og lot blikket gli over oss, var det ingen som tenkte at skjebnen om få timer skulle innhente ham – selv om vi alle sammen var vant til å leve med døden som nærmeste nabo. Hvert eneste tokt kunne bli det som du aldri vendte hjem fra.

– Ali right, karer, sa Pickard. – Dere har alltid ønsket et ærefullt oppdrag. Nå har dere chansen til å inngå et veddemål med døden! Dermed løftet han lokket av esken og begynte å forklare med den rolige Yorkshire-dialekten sin.

Hvitmalte lastebiler

Alle bøyde seg frem og stirret på modellen av en treetasjes høy bygning; formet som et skjevt, liggende kors og omgitt av en høy mur. Det var en kopi av fengselet i Amiens; vi skulle studere den til vi husket alle detaljene. Langsomt og omhyggelig gjorde Pickard rede for planen. Den var farlig og ytterst vanskelig å utføre. Den kunne bety døden for oss alle – ja, kanskje også for dem som vi håpet å befri!

Angrepet måtte skje klokken 12 presis. Da ville lastebiler stå klare i nærheten - hvitmalte fordi landskapet ved Amiens var dekket av snø – og straks bombene var falt, skulle bilene kjøre opp til fengslet for å bringe i sikkerhet de av fangene som klarte å komme seg ut.

Måtte gå lavt inn

Den første bølgen på seks Mosquitofly skulle sprenge de ytre murene. De måtte gå lavt inn; enda lavere enn murene som bare var seks meter høye, for å være helt sikre på at bombene traff dem og ikke skjente over og inn i fengselsgården. De 250 kilos bombene var innstilt på elleve sekunder. Det var den fristen karene hadde til å trekke flyene over muren, over fengselsbygningen og forsvinne.

Nøyaktig to minutter etter kom turen til den andre bølgen. Den skulle dele seg i to avdelinger, hver på tre maskiner.

– De første flyene soper langs denne bygningen. Pickard pekte på et bestemt sted. – Her holder fengselsvakten til. Klokken tolv sitter de og spiser, så det vil ikke være mange av dem ellers i bygningen. Et av flyene skal droppe bombene sine akkurat her.

De andre to skulle slippe bombene i nærheten for å åpne fengslet på den siden. Tre fly fikk i oppdrag å slå ut veggene i en av fløyene og skape mulighet for flukt den veien. Den tredje flybølgen måtte ligge klar i tilfelle de foran bommet på målet. Det var også sørget for et fotofly som skulle ta bilder til arkivet.

Kastet mynt og krone

Pickard forklarte at han selv ville ligge i bølge nummer to, og så henge i nærheten for å avgjøre om det var nødvendig å bruke de neste flyene. Slik avsluttet Pickard briefingen.

Karene kikket på hverandre; noen gliste for å skjule den spenningen de følte, andre lirte av seg en vits for å skjule sin uro. Mange av oss hadde vært med på presisjonsjobber før; sprengningen av Mohne-demningen, bombingen av Gestapo’s hovedkvarter i København, for eksempel – men ingen så hårfin som denne. Vi kastet mynt og krone om hvordan arbeidet skulle fordeles: Karene fra New Zealand fikk jobben med å bombe yttermurene, min australske skvadron skulle angripe selve fengselet.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Klokken var ikke mer enn 6.30. I fire timer studerte vi modellen til selv den minste detaljen satt som spikret i hjernen.

Mot målet

Vi tok av noen få minutter før elleve. Hvert fly førte fire bomber. Over England lå vi bare i hundre meters høyde, men likevel så vi verken bakken eller de andre flyene. Ved sørkysten la vi uværet bak oss. Og så dannet vi formasjon, med 24 Typhoon-jagere som eskorte på dødsferden.

Inn over franskekysten suste vi i seks meters høyde, hoppet over hustak, snodde oss mellom trær og kjørte i sikksakk hit og dit for å lure antiluftskytset og samtidig skjule vårt egentlige mål. Hver eneste kursforandring var nøye planlagt. Det gikk akkurat som beregnet; vi kom frem til et punkt 120 kilometer nord for Paris, hvorfra landeveien til Amiens løper kloss forbi fengselet. Den skittenhvite streken som snodde seg gjennom landskapet, var vår ledetråd under angrepet.

Helvete bryter løs

Vi lå klar bare fjorten sekunder over tolv. De tre første Mosquito’ene la seg i stup rett mot den høye muren, de skrapet nesten i snøen da de droppet bombene. Og så – opptrekket ... bygninger som reiser seg mot himmelen ... flyet som nesten barberer taket ... greier du det ... ?

Min egen skvadron gjorde en krapp sving for å komme på rett kurs. Og så bar det nedover. Det fantes ikke antiluftskyts; fengslet var ikke noe vanlig militært mål som måtte forsvares.

Men syv kilometer unna lå to skvadroner Me 109. De var nettopp blitt varslet, og flygerne ålte seg i dette øyeblikk inn i cockpitene.