Det amerikanske presidentvalget 1924

Da Coolidge tok over for Harding i 1922 overtok han også hans popularitet, og en økonomi på vei opp. Korrupsjonskandalene hans forgjenger hadde vært direkte eller indirekte involvert i var ikke hans.

Ved valget i 1924 hadde USA en utrolig økonomisk periode, hvor IBM ble grunnlagt i februar for å bli en industrigigant. I mai ble J. Edgar Hoover sjef for et FBI som skulle ta seg av kriminalitet på tvers av stater, og radio  ble en del av hverdagslivet til folk flest.

Kunne noen slå den sittende presidenten?

Ved valget i 1922 hadde Demokratene gjort det mye bedre enn ved valget i 1920. Håpet var også, for Demokratene, at skandalene skulle hjelpe dem.

Den meget populære William Gibbs McAdoo var favoritten. Han hadde også vært aktuell fire år tidligere, og hadde sterk støtte i arbeiderklassen. Likevel ble hans kandidatur sterkt svekket av at han indirekte var involvert i korrupsjonsskandalene under Harding. Den andre sannsynlige kandidaten var Al Smith, guvernøren i New York.

Da konvensjonen startet var det vidåpent hvem som kunne bli Demokratenes kandidat, og selve møtet ble en skandale av dimensjoner. Ku Klux Klan, som hadde blitt populært igjen etter filmen A Birth of a Nation, hadde stor makt og ville ikke ha den katolske Smith som sin kandidat.

Enkelte elementer av Demokratene ønsket at deres politiske plattform skulle inkludere en motstand mot Ku Klux Klan, men det ble ikke flertall for forslaget. Under debatten tydde flere deltagere på landsmøtet til vold, og da ingen av de to kandidatene på hver sin side av Klan-spørsmålet fikk flertall valgte man et kompromiss: Den relativt ukjente tidligere ambassadøren i England - John Davis, etter 103 avstemninger.

For Republikanerne var det sittende Coolidge som var den nominerte, sammen med Charles G. Dawes som visepresident.

Kandidaten til venstre

Siden både Coolidge og Davis var konservative politikere ble det en splittelse hos Demokratene. I tillegg var det mange hos Republikanerne som ønsket en politikk nærmere Roosevelts presidentskap. Det betydde at det progressive partiet stod opp igjen, og nominerte senatoren fra Wisconsin: Robert M. La Follette.

I motsetning til sine motstandere ønsket han større forandringer i USA.

Valgkampen som aldri var

Med økonomien på full fres, og full splittelse hos Demokratene var det aldri tvil om at Coolidge ville vinne. Hans slagord - Keep Cool with Coolidge - slo an, og det var begrenset med valgkampanjevirksomhet fra John Davis. Follette på sin side, for Progressive, førte en hard kampanje for sitt syn på at USA møtte forandre seg for å klare seg i årene som kom.

Coolidge hadde også en stor fordel i og med at han som sittende president hadde muligheten til å bruke radio i stor grad. Det eneste virkelige massemediet i 1924. Hans kampanje ble likevel svært preget av at han mistet sin yngste sønn i kampanjen, og han unnlot å omtale noen av sine kandidater direkte. Mange har kalt kampanjen den mest siviliserte som har vært i USA.

Follette ønsket at det skulle bli ulovlig for barn å arbeide, ville gjøre kraftselskapene og togbanene statseide samt innføre en overordnet politikk for bevaring av naturen. Hans radikale ideer ble brukt som skremselspropaganda fra Republikanerne, og det ble hevdet at man måtte sikre seg økonomisk ved å stemme republikansk.

Selv om Davis prøvde, og tildels klarte, å kvitte seg med den overhengende skyggen fra Ku Klux Klan så ble han aldri noen sterk kandidat. Til det skilte hans politikk seg for lite fra Coolidge.

Coolidge or Chaos ble det sagt.

Og det ble Coolidge.

Valgresultatet

Dette var det første valget hvor indianerne i USA hadde stemmerett (!), men det påvirket ikke valgresultatet direkte.

Demokratene gjorde et forferdelig valg, og fikk kun 28,8 prosent av stemmene. Det progressive partiet fikk 16,6 prosent - som er ett av de sterkeste resultatene til ett tredje parti noensinne.

Den klare vinneren var likevel Republikanerne. Calvin Coolidge fikk 382 av totalt 531 valgmannsstemmer, og ble en svært så klar vinner.

Hva førte valget til?

Coolidge ble valgt på en bølge av optimisme, og med fokus på minst mulig innblanding fra staten. I den økonomiske veksten som USA var inne i begynte forskjellene på fattige og rike å bli særdeles store.

Makten til det sentraliserte USA ble mindre, og Coolidge prøvde å statsstyre minst mulig. Han satte ned skattene, og ville ikke støtte landbruket med direkte overføringer.

I 1924 hadde Coolidge gitt indianerne i USA fullt amerikansk borgerskap, og han kjempet også for svartes rettigheter.

Den økonomiske politikken som Coolidge førte har mange hevdet at var skritt på veien til den store depresjonen, mens andre igjen har hevdet at hans måte å styre på uten at staten skulle stå i veien har vært forbilledlig.

Coolidge er generelt rangert blant de svakere presidentene i USA, ikke minst fordi man mener at han var med på å skape et svakere land både internt og i verdenssamfunnet ettersom han ikke mente USA hadde noe særlig å gjøre på den internasjonale arenaen.