Historie
Det amerikanske presidentvalget 1912
I 1912 var USA på god vei til å bli den gigantiske supermakten vi kjenner det som i dag.
I 1912 var USA styrt av en republikansk president, William Howard Taft som hadde brukt mye av sin tid som president til å kjempe mot de gigantiske selskapene i landet.
I tillegg hadde han distansert seg kraftig fra sin forgjenger, Theodore Roosevelt. En splittelse hos Republikanerne førte til en meget spennende amerikansk valgkamp.
Ikke med to kandidater, eller en tredje utfordrer, men fire svært så forskjellige kandidater som alle gjorde det veldig bra.
Splittelsen av det republikanske partiet
Taft som president hadde tatt mange skritt vekk fra sin forgjenger Roosevelt, og det republikanske partiet ble splittet.
Den mer progressive delen med Roosevelt og den mer konservative med Taft. De store politiske sakene som om barn kunne arbeide, toll på utenlandske varer og forholdet til arbeidstakerorganisasjoner skapte en dyp splittelse midt i partiet. Republikanerne hadde styrt siden 1896, noe som også gjorde partiet relativt maktarrogante.
Theodore Roosevelt mente at partiet måtte gjennomføre større sosiale reformer, reformer som senere ble delvis gjennomført av Franklin D. Roosevelt. Blant annet pensjonsordninger og mulighet for støtte til helse fra det offentlige. De to var, ikke overraskende, i familie.
Partisplittelsen skjedde samtidig som man innførte nominasjonsvalgrunder, delvis slik vi kjenner det i dag. Tolv stater holdt primærvalg for tre kandidater hos Republikanerne.
De tre kandidatene var den sittende presidenten William Howard Taft (Ohio), den tidligere presidenten Theodore Roosevelt (New York) og senatoren Robert M. La Follette (Wisconsin).
I de tolv statene som holdt valg om delegater til landsmøtet til republikanerne vant Roosevelt ni, La Follette vant to og Taft kun en.
Taft hadde likevel samlet støtte i partiet lenge blant partiets mektige menn, og da det ble avstemning på landsmøtet endte det med 413 stemmer til Roosevelt og 391 til Taft. La Follette fikk 19.
Partiet var totalt splittet, og da Roosevelt følte seg fornærmet etter tre dager forlot han og alle hans supportere landsmøtet.
Taft ble nominert av de gjenværende delegatene.
Det nye partiet
Roosevelt tok med sine delegater til et nytt lokale, og startet sitt eget parti – det progressive partiet. Et parti som ble finansiert av avismannen Frank Munsey, som var imot Taft etter at han innført ekstra toll på blant annet avispapir sammen med George Walbridge Perkins fra banken J.P. Morgan.
Plattformen til partiet var i sterk kontrast til den sittende presidenten, og selv om det kanskje virker som noe overraskende i dag var ett av de store diskusjonspunktene miljøvern. Nærmere bestemt nasjonalparker og bevaring av friområder.
Splittelsen, og det nye partiet som kom ut av splittelsen, medførte en utvikling av det republikanske partiet mot det moderne som man kjente fra etterkrigstiden. Partiet ble et konservativt parti, og mange av de mer progressive delene – eller mer liberale om man vil – gikk over til Demokratene.
Demokratenes mange ansikter
Det var en stor mengde med kandidater hos demokratene, og partiet hadde heller ikke gjennomført primærvalg. Favoritten var Speaker of the House, Champ Clark fra Missouri. Mange trodde også på guvernøren i Ohio, Judson Harmon og majoritetslederen fra kongressen – Oscar Underwood fra Alabama var mulige seierherrer. Slik ble det ikke.
Det tok hele 46 avstemninger før man hadde en vinner. I de første rundene ledert Champ Clark klart, men etter 28 runder hadde guvernøren i New Jersey, Woodrow Wilson, flertallet.
Etter nye 28 runder vant Wilson. Det som snudde valget var at den liberale delen av partiet vendte seg mot Clark som man mente var i lommen på Wall Street, altså bankene.
Historisk sett har dette blitt sett på begynnelsen på dannelsen av det moderne Demokratene. Fram til denne tiden hadde partiet vært preget av hvite maktmennesker fra Sørstatene (de tidligere statene i Konføderasjonen), men etter 1912 begynte partiet å utvikle seg mot det mer moderate partiet man i dag finner i det amerikanske politiske landskapet.
Sosialisten
Spesielt tyske og finske immigranter til USA var grunnlaget for det sosialistiske partiet, som var spesielt sterkt i industribyene. I 1912 hadde partiet over tusen valgte politikere i USA, og var på sterk framvekst.
Kandidaten til partiet, Eugene V. Debs, hadde også stilt til valg i 1900, 1904 og 1908, men hadde denne gangen mange flere støttespillere og en mer profesjonell organisasjon.
Historikere har analysert valget i 1912 som valget hvor USA kunne være på vei mot den sosialdemokratiske modellen vi kjenner fra Skandinavia. Wilson beveget seg mot venstre, i hvert fall sammenlignet med det USA var vant til og Debs var med på å dra politikken i samme retning. Kanskje ikke helt mot den sosialismen som var på fremvekst i Russland, Frankrike og Tyskland, men mange hakk mot venstre.
Valgkampen
Hvis du hadde en oppfatning at skitne valgkamper var et moderne fenomen så levde du ikke i 1912, noe du vel sannsynligvis uansett ikke gjorde.
Det hele startet da Roosevelt, som i 1908 hadde støttet sin nære venn Taft som etterfølger som president, kom tilbake fra Europa. Han var sterkt uenig i valgene Taft hadde gjort som president, og var ikke redd for å si ifra. Noe han også gjorde, direkte til folket.
En nyhet i dette valget var at kandidatene drev med aktiv kampanjevirksomhet. Der presidentkandidatene tidligere hadde stort sett holdt seg til intervjuer i aviser eller å gi ut bøker så begynte kandidatene denne gangen med det vi kjenner i dag som kampanjer.
Den mest aktive var Roosevelt. Han reiste til 34 stater, noe som i 1912 krevde svært mye (det første passasjerflyet i USA fløy i 1913). Hans kampanje fokuserte på minimumlønn, miljøvern, kvinners rettigheter og et angrep på monopoler. Før ett av hans valgkampmøter ble han til og med skutt, men fortsatte å holde tale i 1,5 time med en kule i brystet.
Dette stod de for
Taft (Republikanerne)
For toll for å beskytte amerikanske bedrifter
Fagforeningene ødelegger amerikansk økonomi
USA burde ikke bry seg om hva som skjer i resten av verden
Kvinner burde ikke ha stemmerett
Wilson (Demokratene)
Toll og moms kun for inntekter til staten
Fagforeninger er en styrke for arbeidslivet
USA burde ikke bry seg om hva som skjer i resten av verden
De amerikanske statene kan gi kvinner stemmerett
Roosevelt (Progressive)
Toll og moms for å beskytte amerikanske arbeidsplasser
Fagforeninger er en styrke for arbeidslivet
USA må delta aktivt i verdenssamfunnet
Kvinner bør ha full stemmerett
Debs (Sosialist)
Toll bør ikke være en del av en fri arbeiderstyrt verden
Organisert arbeid er essensielt for arbeidslivet
USA må være svært aktive internasjonalt
Kvinner skal ha full stemmerett
Dette var visepresidentkandidatene
Kandidaten for Demokratene var Thomas R. Marshall, som da var guvernør i Indiana. Marshall ble valgt fordi man regnet Indiana som en av statene som ville avgjøre valget. Litt av problemet med valget var at Wilson og Marshall var noe uenige om relativt mye.
Roosevelt valgte Hiram Johnson, som var guvernør i California. Effekten ble at Roosevelt vant California. Johnson ble senator fra California fra 1917 til han døde i 1945.
Visepresidentkandidaten for Taft var sittende visepresident James S. Sherman. Da han døde uventet i oktober 1912 måtte Taft finne en ny kandidat, som ble rektor/president ved Columbia University – Nicholas Murray Butler.
For sosialistene var Emil Seidel visepresidentkandidat. Han var ordfører i Milwaukee, den første sosialistiske ordføreren i USA noensinne.
Slik endte det
I 1912 var USA, partimessig, svært annerledes enn det var i dag. Demokratene hadde kontrollen på sørstatene mens det var republikanerne som var sterkest i det som kalles New England. I parentes resultatet fra 1908, med prosentandel til største parti. (Enkelte stater ble delt).
- Alabama 69,9% D (70.8% D)
- Arizona 43.5% D (var med i valget for første gang)
I Arizona klarte sosialistene å få 13.3 prosent av stemmene. Det var mer enn Republikanerne.
- Arkansas 55.1% D (57.3% D)
- California 41.8% P (55.4 % R)
I California fikk Taft og republikanerne kun 0,6 prosent av stemmene. Demokratene hadde 41.81 prosent, mens de progressive hadde 41.83 prosent. Det skilte kun 174 stemmer. Sosialistene endte med 11.7 prosent i staten.
- Colorado 42.8% D (48.0 % D)
- Connecticut 39.1% D (59.4% R)
- Delaware 46.4% D (52.1% R)
Dette var en av mange stater hvor splittelsen hos Republikanerne førte til seier for Demokratene. Til sammen fikk de to kandidatene Taft og Roosevelt 51 prosent.
- Florida 69.5% D (63.0% D)
- Georgia 76.6% D (54.6% D)
- Idaho 32.1% D (54% R)
Under hver tredje velger stemte på Demokratene, men de stakk likevel av med seieren i staten. Det var både på grunn av en høy oppslutning for sosialistene (11,3 prosent) og splittelsen hos Republikanerne (Taft og Roosevelt fikk til sammen 55 prosent)
- Illinois 35.3% D (54.5% R)
En av statene hvor et klart flertall stemte mot Demokratene, men som Demokratene likevel vant.
- Indiana 43.1% D (48.4% R)
- Iowa 37.6% D (55.5% R)
- Kansas 39.3% D (52.5% R)
- Kentucky 48.4% D(49.7% D)
- Louisana 76.8% D(84.6% D)
- Maine 39.4% D (63% R)
- Maryland 48.6% D (48,9% R, 48.6% D, staten delt)
- Massachusetts 35.5% D (58.2% R)
For første gang i historien vant en kandidat fra Demokratene i staten, til tross for at det var i Massachuttes den sittende presidenten fikk høyest oppslutning. Taft fikk 32 prosent av stemmene, og sammen med Roosevelt stemte nesten 300 000 av de 488 000 som stemte på kandidater som tilhørte Republikanerne.
- Michigan 38.9% P (61.9% R)
En av statene som Roosevelt vant, og det også med ganske god margin. Her kom faktisk Demokratene på en tredjeplass siden Taft fikk 152 244 stemmer mot 150 751 for Wilson.
- Minnesota 37.7% P (59.1% R)
Roosevelt vant også denne staten, hvor også sosialistene gjorde det bra med 8,2 prosent.
- Mississippi 88.9% D (90.1% D)
- Missouri 47.4% D (48.5% R, 48.4% D, staten delt)
- Montana 35% D (46.9% R, 42.6% D, staten delt)
- Nebraska 43.7% D (49.1% D)
- Nevada 39.7% D (45.7% D)
Dette var staten hvor Debs gjorde det aller best med 16.47 prosent av stemmene. Med det slo han den sittende presidenten (15.9 %).
- New Hampshire 39.5% D (59.3% R)
- New Jersey 41.2% D (56.8% R)
Det hadde ikke vært flertall for Demokratene i New Jersey siden 1892 da Grover Cleveland vant. Det var også hjemstaten til Woodrow Wilson, men valget ble mye jevnere enn noen ville ha trodd før valget. Faktisk gjorde Wilson det gjennomsnittlig dårligere i sin hjemstat enn i resten av USA.
- New Mexico 41.4% D (ny stat i valget)
Det var første gang New Mexico deltok i et amerikansk valg etter at staten ble en del av USA 6.januar 1912. Dette var en av statene hvor Roosevelt gjorde det dårligst, og Taft – som hadde invitert staten inn som en del av USA – gjorde det best. Det ble likevel seier for Demokratene også her.
- New York 41.3% D (53.1% R)
New York hadde lenge også vært en republikansk stat, men på grunn av splittelsen mellom Roosevelt og Taft kunne Demokratene ta seieren.
- North Carolina 59.2% D (54.2% D)
- North Dakota 34.1% D (61.0 % R)
- Ohio 40.9% D (51.0 % R)
- Oklahoma 46.9% D (47.9% D)
Dette var en av to stater hvor sosialisten Debs gjorde det meget sterkt, her med 16.4 prosent av stemmene. Det var blant annet fordi dette var en stat hvor Roosevelt ikke stod på valgseddelen.
- Oregon 34.4% D (56.3% R)
- Pennsylvania 36.5% P (58.8% R)
Dette var en av statene som Theodore Roosevelt vant, og det gjorde han med det som til sammen var et overveldende republikansk flertall nesten helt likt fire år tidligere. Dette var dermed også en av statene hvor Taft gjorde det bedre.
- Rhode Island 39.1% D (60.8% R)
- South Carolina 95.5% D (93.9% D)
- South Dakota 42.7% P (58.8% R)
- Tennessee 52.8% D (52.7% D)
- Texas 72.6% D (73.9% D)
- Utah 37.5% R (56.2% R)
En av kun to stater som ble vunnet av Republikanerne. Med 32.6 prosent var Wilson ikke langt bak.
- Vermont 37.1% D (75.1% R)
Den andre staten hvor Taft vant. Roosevelt fikk 35.2%.
- Virginia 65.9% D (60.5% D)
- Washington 35.2% P (57.7% R)
- West Virginia 42.1% D (53.4% R)
- Wisconsin 41% D (54.5% R)
- Wyoming 36.2% D (55.3% R)
Det var også to andre kandidater som stilte ved valget i enkelte stater – Eugene W. Chafin fikk 1.4 prosent av stemmene for Prohibition-partiet (mot alkohol) mens Arthur E. Reimer fikk 0.2 prosent for Socialist Labor.
For øvrig var det valg i Norge samme år. Høyre fikk 33 prosent, Arbeiderpartiet 26,2 prosent, Venstre 40,2 prosent og Riksmålspartiet 0,2 prosent. Gunnar Knudsen fra Venstre ble statsminister.
Dette skjedde etter valget
Woodrow Wilson ble president i USA, og han vant også gjenvalg i 1916. Etter at han prøvde å starte League of Nations (en forgjenger til dagens FN) etter første verdenskrig tapte han mye popularitet hjemme. Han vant Nobels Fredspris i 1919, men i 1920 tapte han nominasjonskampen for Demokratene, som nominerte James M.Cox som ble knust i valget mot Warren G. Harding. Cox hadde for øvrig Franklin D. Roosevelt som sin visepresidentkandidat. Wilson regnes som en av de beste presidentene i USA noensinne.
Theodore Roosevelt ble lei av USA, frustrert over det han mente var feilaktig isolering fra resten av verden. Han dro på en nesten to år lang ekspedisjon til amazonas-jungelen, hvor han nesten døde av tropiske sykdommer. Under 1.verdenskrig ønsket han amerikansk deltagelse tidlig, og meldte seg frivillig som soldat. Wilson ville ikke ha ham, og han døde i 1919 mens han vurderte en ny presidentvalgkamp. Han regnes i dag som en av USAs beste presidenter. Ingen tredje kandidat, utenfor de to store partiene, har gjort det så bra som Roosevelt gjorde i 1912.
William Howard Taft dro tilbake til sin gamle skole, Yale, som professor etter at han var ferdig som president. Han fortsatte å være politisk aktiv, og i 1921 ble han utnevnt til Chief Justice i Høyesterett i USA. Taft har blitt rangert mellom 16. og 25.plass i de beste amerikanske presidentene noensinne.
Eugene Debs stilte igjen til valg i 1916 og 1920, men klarte ikke å få like stor oppslutning som i 1912. I 1918 ble han fengslet for oppvigleri for å angripe USAs deltagelse i første verdenskrig. Wilson kalte Debs for en forræder, og ved valget i 1920 satt han i fengsel. Wilson slapp aldri Debs ut av fengsel, men da Harding tok over ble Debs satt fri. Ingen sosialist har noen gang fått flere stemmer ved et amerikansk presidentvalg enn i 1912.
Hvordan kan dette være likt dagens valg?
Mange eksperter på amerikansk politikk ser en lignende splittelse av Republikanerne som man så i 1912. Forskjellen er selvfølgelig at Demokratene har makten i dag. Den ene sterkt konservative delen splittes fra en mer populistisk, progressiv del.
Når det gjelder det religiøse er dette et nytt fenomen hos Republikanerne. En president som Thomas Jefferson var for eksempel ikke kristen på samme måte som vi ville definert det i dag (han skrev blant annet om Bibelen ved å fjerne alle overnaturlige ting).
Likheten tror mange også ligger i det at man kan få en tredje kandidat, muligens også en fjerde. Mange tror at Michael Bloomberg, den tidligere ordføreren i New York, vil stille om Republikanerne ikke nominerer en kandidat han mener er god nok. I tillegg tror flere eksperter at hvis Sanders ikke blir nominert fra Demokratene så vil det komme en større fjerde kandidat på venstresiden også.
Denne saken ble første gang publisert 08/03 2016.