Der jorden står i brann

Ingenting av det jeg noensinne har sett kan måle seg med første gang jeg sto i halvmørket rett utenfor den indiske byen Jharia. Det luktet brent kull, bakken var uvanlig varm og et underlig lys blafret rett bak en liten knaus.

– Landsbyens varme, fortalte min kjentmann Tinko Aurora, og viste vei til en sprekk i bakken bare få meter fra noen små hus. Jordens skorpe hadde sprukket, og flammer sto ut av sprekken og slikket mer enn én meter opp i været. På en måte var det vakkert, men samtidig skremmende. Jeg kjente varmen brenne under fotsålene mine. Dessuten; oppbrent kull skaper hulrom under overflaten som er vanskelige å se. Og med mine 90 kilo, kunne overflaten lett kollapset og hele jeg hadde falt ned i ei gryte av brennende kull.

I så tilfelle ville jeg ikke vært den første.

– Første gang sprekken oppsto i 1976, ble vi skrekkslagne, fortalte Asgar Ansari (66). Han og familien hadde den gang bodd her i 50 år, men aldri opplevd lignende.

Myndighetene kom faktisk den gang og fylte igjen sprekken, men naturen ønsket ting annerledes. I 2001 revnet bakken nok en gang, og da bare noen meter fra huset til familien. Og siden har sprekken bare vokst.

Sjokkerende og skremmende, likevel, dette er ingenting.

Brent i over 100 år

I området rundt byen Jharia i staten Jharkhand i India har kullet brent siden 1916 – kanskje lengre. Brannen startet antagelig på grunn av en sigarett eller kveldsbål utenfor en nedlagt kullgruve som ikke hadde blitt stengt på riktig måte. Etter hvert utviklet flammene seg til over 70 underjordiske branner, som ifølge den indiske avisen Hindustan Times kan ha omgjort 41 millioner tonn kull til aske og røyk.

– Vi snakker om verdier av millioner av dollar hvis kullet hadde blitt utvunnet, hevdet Tinko, og fortalte også om flere hundre hus som opp gjennom årene var blitt slukt av jorden etter at brannene skapte tomrom i undergrunnen.

– Bare i 1995 forsvant 250 hus i løpet av et par timer.

Tinko fortalte også om mennesker som hadde falt ned i sprekker og forsvunnet, forgiftet av gasser eller blitt offer for flammene. Mest opptatt var Tinko av tilstanden til de rundt 50 000 gjenværende beboerne i området.

– De får astma, tuberkulose, kreft og få blir over 65 år, fortalte han lavmælt.

Klima-kostnad

Tinko og Hindustan Times snakker om tapt fortjeneste på grunn av kullet som har brent opp, men hva med forurensningen, og ikke minst de enorme mengdene CO₂, som har blitt kastet ut i atmosfæren?

I Norge har alle fokus på å minimere klimapåvirkende utslipp. Men samtidig som vi parkerer gamle dieselbiler og pirker på spisevaner for å minimere innslaget av klimauvennlig rødt kjøtt i kostholdet, går millioner av tonn kull opp i røyk til ingen nytte. Og ikke nok med det; eksperter forteller at det er mer enn nok kull i bakken rundt Jharia til at brannene vil fortsette i minst hundre år til.

Siden Norge kaller seg et foregangsland med tanke på klimapåvirkende utslipp, til tross for vår omfattende utvinning av olje; hva med å bruke noen milliarder oljekroner og sette alt inn på å slukke denne brannen? Ikke bare vil vi spare en stadig varmere klode for enorme mengder CO₂ utslipp, vi vil også hjelpe mer enn 50 000 innbyggere i Jharia til bedre helse?

Men så enkelt er det ikke å score klima-poeng.

I et intervju med magasinet Nature fortalte Dr. Claudia Künzer ved Earth Observation Center i Tyskland om en kullbrann i en gruve i Kina som hadde brent i 50 år. Kinesernes egen kullgruvebrannvesen klarte å slukke denne ved at de først boret et hull fra overflaten og 100 meter ned til brannen. Deretter fylte de på med store mengder slam og vann, for så å dekke til overflaten slik at brannen ikke fikk oksygen.

– De observerte området nøye i to år før de med sikkerhet kunne si at brannen var slukket, fortalte Künzer, men la til:

– Dette var en forholdsvis liten brann.

Et godt eksempel på hvor vanskelig det kan være, er Centralia i USA.

Krøllet kjørebane

Firefeltsveien gjennom Centralia i Pennsylvania ble stengt av myndighetene i 1993. En ny rute ble laget, men delen som ble stengt ligger der fortsatt. Og hvorfor den ble stengt er lett å se; store sprekker deler veien og andre steder har hele kjørebanen krøllet seg.

Scene fra en skrekkfilm         

I dag er nesten alle hus i Centralia jevnet med jorden.

Bare skog og øde gater står igjen. Og når jeg da står her alene idet mørket faller på, dukker et annet tema opp: Er det skummelt her?

Det synes i alle fall Roger Avary, Hollywood-skribenten som skrev manuset til skrekkfilmen «Silent Hill» i 2006. Han hadde nettopp Centralia i tankene. Skrekkfilmen forteller om en by, lik Centralia, hvor undergrunnen brenner og ekle ting skjer på overflaten.

Pennsylvania alene har ifølge flere kilder hele 38 underjordiske branner. Utvinning av kull har foregått i generasjoner og derfor finnes det en rekke ulmende minner fra fortidens utvinning av «det sorte gullet». Så når jeg en kveld helt tilfeldig oppdager en enorm, møllspist kullfabrikk, må jeg selvsagt inn i bygget.

Og her snakker vi hus med skrekkstemning. Med Centralias historie samt bilder fra filmen «Silent Hill» godt mikset i bakhodet, oppstår et aldri så lite adrenalinrush når jeg entrer denne massive bygningen.

De fleste vinduene er knust, gamle maskiner ruster og samler spindelvev. Kullsot og slagg fra kulldrift ligger som et tykt lag overalt. Jeg rusler gjennom rom etter rom. Går opp to–tre etasjer.

Brått står jeg i hva som sikkert var garderoben til arbeiderne i sin tid. Støvler står pent stilt opp, som om arbeiderne forlot stedet med visshet om at de skulle komme tilbake dagen etter.

Det er en helt fantastisk atmosfære i det mørke bygget. Her arbeidet sikkert flere av innbyggerne i Centralia – og nå er alt borte.

Mens jeg lever meg inn i min lille fantasiverden, hører jeg brått en stemme i mørket, og ut fra skyggen kommer et vesen som skremmer vannet av meg.

– Slapp av, jeg bare jobber her, kommer det fra skyggen idet han slår på lykta og avslører at han i hvert fall ikke er et spøkelse. Han presenterer seg som Rick, formann på Old St. Nicholas Breaker.

– Det hender folk sniker seg inn her for å stjele kobber, forteller han, og inviterer meg til en times «sightseeing» dagen etter isteden.

– Men nå er det best vi går. Du vil ikke tilbringe natten her, påpeker han og smiler i lyset fra lommelykten sin.

– Historien forteller om mennesker som har blitt ødelagt og misdannet av Centralias flere tiår lange gassutslipp, forklarer han og avslutter:

– Det er her de bor, og dem vil du ikke møte nå som natten kommer.

Vegetasjonen kryper over veibanen, og flere steder vokser store busker midt i veien. Alt virker faktisk litt idyllisk. Får en slags fornemmelse av at menneskene er borte og nå tar naturen over igjen. Midt i skogen i Penn-
sylvania råder fuglesang, insekter – og noen knirke-lyder? Lyden som kommer opp av sprekken i bakken. Den merkelige lyden kommer og går.

Jeg stikker hånden ned i hullet. Varmt, selvsagt, jeg sitter rett over Centralias berømte undergrunnsbrann, og lyden jeg hører er mest sannsynlig fjell under meg som utvider seg på grunn av den ekstreme varmen.

Det er litt uenighet om hvordan brannen startet, men de fleste hevder det hele begynte 27. mai 1962.

Fem brannmenn fikk i oppgave å renske opp byens søppelfylling, som lå i en forlatt kullgruve. Mennene satte fyr på søppelet og lot det brenne. Kullgruva var forseglet, slik at ingen flammer ville nå inn til de forlatte gruvegangene. Trodde de. Da søppelet var brent opp, slukket brannen. Trodde de.

– De ulmende flammene nådde Centralias labyrint av underjordiske gruveganger, og slik startet hva som etter hvert utviklet seg til et lite helvete for innbyggerne i Centralia, forteller David DeKok i hans bok om Centralia, som ble utgitt i 1986.

Da myndighetene i 1964 begynte å bore hull i bakken for å måle temperaturen og kontrollere hvor stort omfang brannen hadde fått, gjorde de dette i beste mening. Ettertiden har derimot vist at dette ga brannen den nødvendige trekken den trengte for å leve og vokse.

Bakken åpnet seg

Under hele 60 -og 70-tallet, brant det heftig under føttene på Centralias innbyggere til tross for at det stadig ble gjennomført en rekke forsøk på å stanse brannen. Det ble forsøkt å grave ut det brennende kullet, gruvegangene ble spylt med vann. Og i 1969 forsøkte myndighetene å kvele brannen med ildfast leire. Alle innganger ble forseglet. Uten hell.

Problemene eskalerte; farlige gasser strømmet ut fra bakken og skapte etter hvert et alvorlig helseproblem for innbyggerne. Mange hadde symptomer på forgiftning, hvilket førte til at de mest utsatte hjemmene fikk installert gassmålere. Likevel var det først på slutten av 70-tallet, at resten av USA begynte å forstå alvoret med Centralias underjordiske brann.

Kondemnert by

Særlig våknet mange i 1979, da bensinstasjonseier John Coddington sjekket temperaturen på bensinen han lagret i tanker rett under stasjonen; nesten 78 grader viste termometeret. To år senere ble en 12 år gammel gutt nærmest svelget av jorden da en 46 meter dyp sprekk brått åpnet seg under føttene hans.

Gutten ble reddet av en venn, og godt var det. Hadde han ikke blitt drept av fallet, ville mest sannsynlig varmen og gassen i hullet tatt livet hans. Da myndighetene like etter kontrollerte lufta i åpningen, fant de et dødelig høyt nivå av gassen karbonmonoksid og temperaturen i hjertet av brannen oversteg 500 varmegrader.

På det tidspunktet hadde myndighetene brukt rundt syv millioner dollar i forsøk på å slukke brannen – uten hell. Eksperter antok at den eneste muligheten ville være en massiv utgraving av kullet. Prislappen ville i så tilfelle komme opp i 660 millioner dollar, likevel kunne ingen garantere at det ville fungere. Resultatet ble nedleggelse av hele Centralia. Myndighetene brukte 42 millioner dollar på å omplassere innbyggerne i Centralia i 1983, og hele byen ble kondemnert.

På det meste, i 1890, hadde Centralia 2761 innbyggere, fem hoteller og hele 27 barer. I 1980 var innbyggertallet 1012, i 2010 var tallet ti. I dag bor visstnok fem mennesker fortsatt i Centralia.

Og kullet under bakken brenner fortsatt, og vil mest sannsynlig brenne i 100 år til.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 14 2019