Den australske hæren gikk til krig mot en haug fugler – og tapte
Den store emu-krigen.
Den kommer nok langt ned på listen over væpnede konflikter i historien, og strengt tatt er det selvfølgelig ikke snakk om noen krig.
Men denne hendelsen i Australia i 1932 involverte tungt bevæpnede soldater, "geriljataktikk", bakholdsangrep og andre elementer man heller forbinder med krigføring, enn med skadedyrskontroll.
Den store depresjonen
Opptakten til konflikten startet etter første verdenskrig, da en rekke britiske og australske eks-soldater slo seg ned i utkantstrøkene vest i Australia, etter at myndighetene hadde oppfordret til økt dyrking av hvete.
Myndighetenes satsing på hvete møtte imidlertid en rekke hindre. I 1929 kom børskrakket på Wall Street, og med det Den store depresjonen. Myndighetene greide ikke å levere subsidiene de hadde lovet bøndene, og i tillegg falt prisen på hvete betraktelig. Mange av bøndene hadde slått seg ned i golde områder hvor man hadde få andre inntektskilder å satse på, og situasjonen ble fort amper.
Men, ting skulle snart bli enda verre for bøndene. Midt i den vanskelige situasjonen dukket det nemlig opp en gjeng uønskede innflyttere: 20 000 emuer.
Emugrering
Denne fuglerasen har for vane å emigrere fra innlandet til kysten etter hekketiden. Alle de nye gårdene som hadde dukket opp, hadde imidlertid gjort innlandsområdet attraktivt for emuene; her hadde de nå tilgang til vann, og rikelig med hvete å spise.
I tillegg til å spise opp avlingene, rev fuglene ned gjerder, og slapp inn kaniner som påførte den dyrkede marken ytterligere skader.
For de allerede hardt pressede bøndene var emuene dråpen som fikk begeret til å renne over. De krevde at myndighetene gjorde tiltak, og fikk et møte med Australias forsvarsminister, Sir George Pearce.
Bøndene bestod som sagt for en stor del av soldater som hadde kjempet i første verdenskrig, og visste utmerket godt hvor effektive maskingevær kunne være, siden våpentypen hadde fått sitt definitive "gjennombrudd" i nevnte krig. Bøndene krevde derfor at regjeringen skaffet til veie maskingevær, som kjapt og effektivt kunne meie ned hordene av emuer.
Redningsmenn
Sir George Pearce hadde selv mistet jobben som snekker under nedgangstidene på slutten av 1800-tallet, og kan av den grunn ha vært ekstra medfølende overfor bøndenes vanskelige situasjon. I tillegg ble aksjonen sett på som nyttig skytetrening for soldatene, mens regjeringen ville bli stående igjen som redningsmenn for bøndene i vest. Det hele hørtes ut som en soleklar vinn-vinn situasjon.
Pearce gikk derfor med på forslaget fra bøndene, men satte som krav at våpnene skulle håndteres av militært personell. De lokale myndighetene i regionen skulle finansiere transporten, mens bøndene måtte stå for soldatenes kost og losji, samt betale for ammunisjonen.
Dermed var det avgjort. Emuinvasjonen skulle bekjempes med kuler og krutt, av det som etter den tidens standard var tungt bevæpnede soldater.
Uventet hard motstand
Major G.P.W. Meredith ble utpekt til å lede angrepet på emuene, mens soldater fra Royal Australian Artilley bevæpnet med Lewis maskingevær og 10 000 runder ammunisjon skulle ta seg av selve nedsablingen.
Bøndene og de militære forventet nok en lett match mot de storvokste fuglene, som ikke engang kan fly. Der tok de imidlertid grundig feil.
Først måtte aksjonen, som skulle iverksettes i oktober, utsettes på grunn av kraftig regnvær. Dermed var ikke soldater og våpen på plass før den 2. november, hvorpå de satte kursen mot Campion, hvor en flokk emuer hadde blitt observert.
Da de fikk flokken i øyesyn, var den utenfor rekkevidden til maskingeværene. Bøndene som deltok, forsøkte derfor å jage flokken inn i et slags bakholdsangrep, men taktikken mislykkes. Emuene delte seg i to mindre flokker, som løp i hver sin retning. Soldatene lot kulene regne over emuene, men kombinasjonen av langt hold og fuglenes høye fart (emuer har en toppfart på rundt 50 km/t), gjorde at kun et mindre antall emuer lå igjen på bakken da støvet la seg.
To dager senere så alt ut til å gå major Merediths vei. Mennene hadde rigget seg til ved en lokal demning, og lå klar til å gjennomføre et nytt bakholdsangrep. En gedigen flokk på omlag 1000 emuer var blitt sett på vei i deres retning.
Denne gangen ventet soldatene til emuene var på skuddhold. Nå gjensto det bare å hamre løs med maskingeværene på flokken, og suksessen ville være et faktum. Men, den gang ei: Etter kort tid låste det ene maskingeværet seg, og før man hadde fått fikset problemet, var emuene spredt for alle vinder. Kun tolv fugler, av en flokk på rundt tusen, måtte bøte med livet.
Resten av dagen så de ikke snurten av en eneste emu.
Desperate tiltak
De neste dagene skulle ikke by på noen større suksesser for majoren og hans menn, til tross for at de flyttet seg lenger vest, hvor emuene etter sigende var mindre sky.
Major Meredith var villige til å forsøke det meste, og gikk til det skritt å montere en av maskingeværene på en lastebil. Dette viste seg å være lite gjennomtenkt, siden lastebilen ikke greide å holde tritt med emuene. I tillegg gjorde det mildt sagt humpete underlaget at skytteren på lasteplanet ikke fikk fyrt av et eneste skudd.
Majoren måtte innse at tiltaket var mislykket.
Kritikk og latterliggjøring
Den 8. november ble det innkalt til et møte i det australske parlamentet, hvor man diskuterte den pågående operasjonen. Det var liten tvil om at offensiven mot emuene ikke hadde vært noen suksess. Hele 2500 runder ammunisjon hadde blitt avfyrt, men antallet døde emuer var en stor skuffelse. Det mest forsiktige anslaget var at kun 50 fugler var drept, mens bøndene i området mente at man hadde kvittet seg med opp imot 500, altså ti ganger så mange emuer.
Pressen valgte på sin side den mer diffuse "bare noen få fugler", og omtalte hele aksjonen i svært negative ordelag.
Ornitologen Dominic Serventy bød på følgende syrlige oppsummering: "Emuenes øverstkommanderende hadde tydeligvis beordret bruk av geriljataktikk, og dens uhåndterlige hær delte seg raskt opp i utallige små enheter, som gjorde bruken av militært utstyr ineffektivt."
De lave tapstallene hos "fienden", kombinert med latterliggjøring fra pressen og sivilbefolkningen, førte til at forsvarsminister Pearce trakk styrkene tilbake den 8. november, etter kun seks dager.
Etter tilbaketrekkingen uttrykte major Meredith beundring ovenfor sine tobente og nærmest vingeløse motstandere, som han sammenlignet med Zuluene i Afrika:
"Med usårbarheten til en tanks går de maskingeværene i møte. De er som zuluene, som selv dum-dum kuler ikke stopper."
Meredith uttrykte også forbløffelse over emuenes fabelaktige evne til å manøvrere, selv når de var hardt skadet.
Runde to
Bøndenes problemer med emuene ble imidlertid bare verre etter at soldatene hadde pakket sammen maskingeværene og dratt. Området ble rammet av tørke, noe som førte emuene til gårdene i enda større grad enn før.
Etter store diskusjoner ble det derfor bestemt at major Meredith nok en gang skulle lede an i et angrep på de fjærkledde massene. Denne andre offensiven, som varte fra midten av november til begynnelsen av desember, var hakket mer vellykket enn den første.
I sin offisielle rapport anslo major Meredith at 986 emuer ble drept, etter at soldatene skulle ha fyrt av nøyaktig 9860 kuler. Dersom man tar majorens tall for god fisk, gikk det altså ti kuler på hver drepte emu.
Majorens rapport inkluderte også et annet viktig poeng: hans styrker hadde ikke lidd noen tap i kampen mot emuene...
Stoltheten hans hadde imidlertid fått seg en solid trøkk.
