Ordet tilsier at forklær skal beskytte klærne mot skitt. Men visste du at forkleet opprinnelig ble tatt i bruk for å beskytte mot noe helt annet?
FORKLETS BETYDNING: Bunadsforkleet har lange tradisjoner i Norge. De helt hvite, som på Fusabunaden til høyre, kan stamme helt tilbake fra 1500-tallet.
Foto: Produsentene
Tekst: Kjersti Moen
Publisert
Mange av våre folkedrakter og bunader har et forseggjort forkle. I dag fungerer det først og fremst som et vakkert blikkfang og en mulighet for å gi bunaden et personlig uttrykk der det fins ulike stoffer å velge mellom.
Samtidig har forkleet selvfølgelig også en historisk bakgrunn. Man skulle kanskje tro at plagget primært skulle beskytte stakken mot skitt eller skade; et lett forkle i bomull eller lin er jo lettere å vaske enn en tung ullstakk.
Farlige kvinner
Slik har det da også vært i vår nyere historie. Men går vi ca. 1000 år tilbake, finner vi en helt annen og mer oppsiktsvekkende forklaring:
I middelalderens overtro ble kvinner forbundet med noe farlig. Derfor kunne ingen kvinne vise seg uten forkle; det skulle beskytte andre fra vonde makter, ifølge prosjektleder Elin Myhre ved Westgaard Museum i Sørreisa i Troms og Finnmark, som i 2019 hadde en utstilling om forkleets rolle gjennom historien.
I middelalderen ble forkleet dessuten brukt til arbeid, og senere ble det også en del av moten og festantrekkene. I europeisk mote kom forkleet i bruk på 1500-tallet under renessansen. Disse forklærne var lange og smale, gjerne vevet av hvit lin, opplyser Kristin Marie Sætre ved Høgskolen i Sørøst-Norge.
I norsk folkedrakttradisjon er nettopp disse hvite linforklærne de eldste, skriver Magny Karlberg, tidligere direktør ved Norsk institutt for bunad og folkedrakt, i boken «Frå Versailles til Valdres».
HISTORISK: Mange av hallingbunadene har flotte forklær. De mest kjente har fargerike rosemønstre, ruter eller plattsøm-broderier, men også andre mønstrete stoffer ble brukt. Det demonstrerer denne drakten fra nedre Hallingdal.
Foto: Hallingdal Museum
De fine, hvite linforklærne med og uten blonder og broderi var en folkemote som oppsto under renessansen. De hørte til ved høytidelige anledninger som altergang, bryllup og gravøl. I deler av Hordaland er disse forklærne fremdeles i ubrutt tradisjon, sannsynligvis gjelder det bunadene fra Hardanger og Voss, skriver Karlberg.
Hulda Garborg og andre kvinner som var aktive i bunadarbeidet tidlig på 1900-tallet, mente at bunaden måtte være laget av norske materialer og med enkle teknikker, forteller Camilla Rossing, leder for Norsk Institutt for bunad og folkedrakt.
Derfor ble forkleet også endret. Fremmed pynt ble fjernet og erstattet med ullgarnsbroderi. Det fins noen eksempler på slike broderte forklær i de gamle folkedrakttradisjonene, for eksempel på Sunnmøre. Kan hende var det herfra inspirasjonen kom.
De lettere forklærne i ull, stripete for eksempel, kan noen ganger være kopier av eldre forklær, andre ganger kan de være laget som kopier av andre gamle tekstiler.
– Forkleet er et godt eksempel på en moteimpuls som kanskje ikke har kommet fra de høyeste lagene i samfunnet. Forkleet, både til fest og arbeid, har for det meste vært brukt av bønder og byborgere, sier Rossing.
Se bilder av noen klassiske norske bunadsforklær nedover på siden:
NORDMØRSBUNAD MED RUTET FORKLE: Har man bunad fra Nordmøre, kan man benytte to ulike forklær, et rutete i blått, grønt, rosa og sort (som her) eller et i hvitt lin med bred bord i uttrekkssøm. Til livet kan man bruke kalemankvev i rosa, rødt eller blått, kantet med metalliske blonder i sølv eller gull (som på bildet). Livet fins også i rødt ullstoff og i tofarget ulldamask i grønt og blått. Stakken i sort eller mørkeblå ull er karakteristisk med sine bitte små piperynker litt ned på hoftene.
Foto: Wenche Hoel Knai
ÅMLIBUNAD MED KATTUNFORKLE: Aust-Agderbunaden er en drakt som bygger på funn fra bygdene Åmli, Gjøvdal, Tovdal og Mykland, som utgjorde Åmli kirkesogn. Derfor kalles den også Åmlibunad. Den bygger på funn av klesplagg datert til slutten av 1700-tallet og første del av 1800- tallet. Den fins i flere varianter med ulike tekstiler i liv (opplut) og forkle. Her er en variant med opplut i silke og et rekonstruert kattunforkle i bomull med håndtrykt mønster fra 1800-tallet. Foto: Wenche Hoel-Knai og Husflidstua
Bringeduksstakk fra Vest-Telemark med damask-forkle: Denne drakten (også kjent som bringeklutbunad) har sitt navn etter silketørkleet som draperes over brystet. Drakten bygger på klesskikken i Vest-Telemark fra ca. 1800 til 1880. Livet er i silkedamask med ulike bånd. Forkleet er i damaskvevet ull eller silke, kantet med fløyelsbånd rundt det hele og med pyntebånd nederst, gjerne med en blonde i gull eller sølv, samt et vevd belte i livet.
(Foto: Wenche Hoel-Knai)
Brudebunad fra Hallingdal med blomstret forkle: Denne brudebunaden er rekonstruert etter modell på Hallingdal Folkemuseum Nes. Stakken er i rød ulldamask med fine rynker øverst og flere rader med kniplingsborder i sølv. Livet er i brochert silkestoff, kantet med kniplingsbånd. Perlesydd bringeklut og bunadsølv hører med. Forkleet er i lys, blomstret ullmusselin. Beltet er i samme stoff som stakken, påsatt støler og spenner i sølv. Brudekronen er i rødt ullstoff kantet med kniplingsborder, pyntet med søljer rundt pullen og med lange blomsterbånd ned fra baksiden. Hele stasen kan leies for kr 5000 fra Husfliden på Gol. (Foto: Rasmus Werner/Norsk Flid Husfliden)
Festbunad fra Nes med rosemønstret forkle: Festbunaden for kvinner kom på slutten av 1700-tallet og utover 1800-tallet, da empire-moten med høyt liv var rådende i Europa. Ullbroderier i friske farger er et kjennetegn for Hallingdal. På Nes (Nesbyen) ble det opprinnelig brodert rett på stakken, men i dag kan man også ha broderte bånd nederst. Det blir brukt forkle i rutete ullstoff eller blomstret ullmusselin, som her. Tradisjonelt bunadssølv er Halling-heng med spenner, halsring og en stor sølje. Bruker man jakke (stutt-trøye), kan man ha perlebroderte mansjetter (fyrierma). (Foto: Rasmus Werner/Norsk Flid Husfliden)
Hardangerbunad med mønstret forkle: Hardangerbunaden er best kjent med rødt liv, foldet stakk og hvitt forkle med hardangersøm. Denne varianten med grønt liv, rynket stakk og bomullsforkle med påtrykt blomstermønster er trolig en rekonstruksjon av antrekk fra ca. 1870, da mangfoldet var større enn i dag. De hvite forklærne med hardangersøm var opprinnelig forbeholdt høytid og fest, så dette er en mer hverdagslig variant. De vevde båndene som henger ned fra beltet, kalles fangbånd eller breiaband. De indikerer at denne varianten er fra Kvam. Herrebunaden er fra Øst-Telemark. (Foto: Wenche Hoel-Knai)
Aksel Waldemar-bunad med brodert forkle: Bunaden har fått navn etter kunstneren Aksel Waldemar Johannessen, som i 1922–23 tegnet broderimotivet etter en gammel, blå stakk på Norsk Folkemuseum. De fant ikke noe liv som passet til, men Aksel Waldemar tok utgangspunkt i den gamle stakken og tegnet ut et rikt broderimønster til stakk, liv, lue og forkle. Bunaden fikk blå stakk med svart bord, grønt liv, svart silkeforkle og lue – alt brodert med fargerike blomstermotiver. Aksel Waldemar-bunaden ble en forløper for de andre bunadene fra Gudbrandsdalen, og i dag kalles bunaden hans også Gudbrandsdalen B95. Herrebunaden er fra Østfold.(Foto: Wenche Hoel-Knai)
Fusabunad med forkle i fileringsteknikk: Bunaden fra Fusa bygger på drakt-materiale fra begynnelsen av 1800-tallet og er blant de mest fargerike i landet. Det største blikk-fanget er det gedigne, perlebroderte beltet. Men også forklærne er stor-slagne. De fins i utallige varianter, og mange velger bomull med påtrykt blomstermønster. Til høytidelige anledninger brukes et hvitt forkle med innfelling i fileringsteknikk. Vesten i empirestil er i håndvevet silke. (Foto: Norsk Flid Husfliden)
Raudtrøyeklede med silkeforkle: Rekonstruert, gammel Øst-Telemarksbunad som mellom 1800 og 1860 ble kalt raudtrøye eller raudtrøyeklede, etter den karakteristiske røde jakken som hører til. Stakken er forholdsvis kort, med smal skoning dekorert med ullstoff eller andre bånd. Det korte livet i vadmel eller silke dekker ryggens bredde. Forkleet i silke-damask har brede bånd og to typer broderier – rosemotiver i farget garn og snøkrystaller i sølvtråd. Broderte vadmelssokker er prikken over i-en. (Foto: Steinar Dahl/Almankås AS)
Øst-Telemarksbunad med brodert ullforkle: Kvinnebunadene fra Øst-Telemark preges av de vakre ullgarnsbroderiene. De finsi flere varianter, og den til venstre. kalles «prinsesse med bånd». Den kjennetegnes ved det røde livet og broderiene i såkalt prinsessemønster som pryder alle deler av drakten, inkludert det sorte ullforkleet med folder, store broderier og en brodert, rød kant rundt det hele. Herrebunadener en rundtrøye fra Telemark. Til høyreen beltestakk med bånd og rødt liv.(Foto: Almankås AS)
Vestfoldbunad med brodert linforkle: Vestfold har to varianter av kvinne-bunaden – en fra 1932 og en fra 1956. Dette er den eldste versjonen, som kjennetegnes ved at livet og stakken har samme farge – sort som her, eller blått – samt at vesken er brodert. Livet er kantet med vevde bånd. Forkleet er i hvit lin eller bomull med et sart blomstermønster brodert i flere farger. Man kan også bruke et forkle med vevde striper og pomponger. Også herrebunaden er fra Vestfold. (Foto: Produsenten)
