bidro til et mer moderne norge
Åttebarnsmoren fra Arendal levde et utrolig liv: Seilte verden rundt
Sørlandsjenta reiste verden rundt på en tid da nordmenn flest ikke hadde sett annet enn hjembygda. Kapteinshustruen fødte åtte barn og kom hjem full av impulser. – Kvinner som henne bidro til et mer moderne Norge, mener kulturhistoriker.
Cuba, Cardiff eller kanskje tsarens egen by, St. Petersburg? Kapteinshustru Secunda Emilie Taraldsen (1852–1936) visste sjelden hva det neste året skulle bringe.
Skulle ektemannens seilskip hente russisk tømmer, kunne hun kanskje oppleve blankt hav over Østersjøen.
Skulle båten krysse Atlanteren, måtte hun belage seg på storm. Bare en ting var sikkert: Vel i havn ville hun sitte til bords med konsuler og skipsmeglere, og hele familien ville få nye opplevelser. Det var grunn god nok til å gå om bord.
– Secunda Emilie og Carsten Taraldsen levde internasjonalt og spennende. Det ser vi av familiebildene, sier konservator og kunsthistoriker Marie Fongaard Seim på Norsk Folkemuseum.
Folkemuseet åpnet nylig en ny basisutstilling om borgerskapet og embetsstanden i Norge fra 1600-tallet til 1914. I utstillingen Tidsrom møter vi blant andre ekteparet Taraldsen. Museet fikk for noen år siden flere fotoalbum og eiendeler tilhørende familien, og alt fra portretter til lommeur og selskapsantrekk vises frem.
Les også: (+) Jørgine kom fra lufattige kår i den norske fjellheimen – ble hotelldronning i New York
Kvinner til sjøs
Hvordan var livet for en kvinne på en seilskute på 1800-tallet? Professor emerita og kulturhistoriker Brit Berggreen tror Secunda hadde et godt liv, dersom hun hadde det fint med Carsten.
– Hun bodde komfortabelt, opplevde eksotiske steder og slapp unna mye matlaging, sier Berggreen.
Kulturhistorikeren er en av forfatterne bak tobindsverket Norsk Sjøfart. Hun regner med at tre av ti seilskuter
hadde kvinner om bord i siste halvdel av 1800-tallet, og at de fleste skipperhustruer på et eller annet tidspunkt hadde vært med mannen på tur.
Secunda Emilie ble født inn i en velstående handelsfamilie i Arendal i 1852, noen år etter søsteren Agenes Alvine Minniane og broren August Ingemann. Antagelig fikk hun det rare navnet Secunda fordi hun ble født som jente nummer to i familien.
Ganske mange jenter ble døpt Secunda på 1800-tallet. Faren, Engebreth Egenæss, produserte regntøy til folk på sjøen, et produkt som ga solide inntekter. I huset på Tyholmen bodde familien sammen med tjenere og pleiebarn. Da faren døde, overtok moren Rosalia fabrikken og forsørget familien.
Fram til rett før Secunda Emilie ble født, hadde engelskmennene gjennom en lov fra 1600-tallet gitt seg selv monopol på å frakte varer på egne båter til og fra sine egne kolonier og mellom dem. Det ble oppfattet som urettferdig, og med årene steg protestene. Til slutt ga britene etter og opphevet den såkalte navigasjonsakten. Brit Berggreen kaller det «en kjempebegivenhet som forandret norsk skipsfartshistorie».
Les også: (+) Ingen i familien satte pris på sykelige Nikolais unike talent – hans tøffe barndom skulle prege ham resten av livet
På kort tid ble Norge verdens tredje største skipsfartsnasjon, og Arendal landets største sjøfartsby. I herskapshusene på Sørlandet serverte tjenerne mat på kinesisk porselen og skjenket fransk vin. Til dessert kunne mange hjem by på sitrusfrukter dyrket i eget oransjeri.
Jenta i Friergangen
I dette miljøet vokste Secunda Emilie opp. 19. april 1868 var det således en jente med gode manerer som ble konfirmert i Arendal trefoldighetskirke.
Med ny skinninnbundet salmebok og eget lommeur var hun klar for voksenlivet. Uten å være konfirmert ville hun ikke ha rett til å gifte seg – slik var norsk lov frem til 1900-tallet. Familien hadde adresse Friergangen, men først i 1877 kom frieren, Carsten Taraldsen, en 11 år eldre reder og skipper fra Spangereid ved Lindesnes. Da måtte hun si farvel til familie og venner og ut på havet for å gifte seg i havnebyen Hull i England. Om Secunda var forelsket, vet vi ikke.
– Vi kan ikke utelukke det, men det hørte til sjeldenhetene. Datidens ekteskap var ikke basert på kjærlighet. Secunda var nok en bra match, godt oppdratt og med den riktige sosiale bakgrunnen, sier Berggreen.
Allerede året etter bryllupet kom sønnen Trygve. Deretter gikk det slag i slag. Secunda fødte til sammen åtte barn, de fleste i Norge. Fødsler og dåp ble gjerne forsøkt timet til landligge. Datteren Rosalia kom til verden i Arendal i 1880. Fra barselseng bar det rett til sjøs. Lille Rosalia ble døpt i Bordeaux, en begivenhet som ble høytidelig markert hos en lokal fotograf. Bare noen måneder senere lot familien seg fotografere på nytt, denne gang i verdensmetropolen New Orleans.
Plysj og piano
Kanskje dro de over havet i «Secunda Emilie», en tremastet bark som Carsten hadde kjøpt året før og gitt konas navn. Fra 1880 tilbrakte familien lange perioder på den førti meter lange seilskuta. Berggreen ser ikke bort fra at Secunda selv sto til rors, slik at båtføreren kunne settes til annet arbeid. Etter en slik økt kunne hun trekke seg tilbake til komfortable omgivelser.
– Skipperlugaren besto av tre–fire rom innredet med parafinlampe, plysj og mahogni, og gjerne piano, forteller Berggreen.
Mens Carsten hadde klare oppgaver om bord, var Secundas rolle å lage det hjemmekoselig for ektemannen. Å ha med familien var både praktisk og økonomisk. Kapteinen slapp å ha en kostbar husholdning i land, og en liten mannskapshyre kunne spares ved at skipperens kone erstattet kahyttsgutten. Å seile med en bark, en mindre skute enn en fullrigger, var også gunstig for lommeboka. Barken hadde mindre seilføring og krevde mindre mannskap.
Les også: (+) Dette lærte du ikke om Amalie Skram på skolen
Da Berggreen for noen år siden ville forske på kvinnene som ble med ektemennene på havet på 1800-tallet, fant hun dem ikke. Hun lette og lette. Til slutt fant hun noen, i havarirapporter.
– Kvinner og barn ble regnet som gjester, ikke mannskap. Derfor ble de ikke registrert. Først når et skip var gått ned, kom det frem at familien hadde vært om bord, forteller hun.
Etterpå fant hun kvinner og barn på mannskapsbilder, i tilfeldige setninger i brev og bøker, og i dokumenter som viste ekteskapsinngåelse og barn døpt i utlandet. Slik falt bildet på plass.
Å bli med på sjøen var risikofylt. Mange skip forliste, særlig mellom 1890 og 1918.
– Men Secunda var så trygg hun kunne være. Barkskipet var nybygd da hun gikk om bord, forteller Berggreen.
Les også: (+) Pappa skrev nasjonalsangen. Sønnen Erling ble dømt til ti års fengsel for landssvik
Mannfolkarbeid
Kvinner om bord ble regnet som gratispassasjer, men de gjorde nytte for seg. Kanskje strikket Secunda strømper til alle om bord. De fleste fruene fordrev tiden med å lese, strikke, hekle og sy. De stelte syke, passet egne barn og ga omsorg til mannskapets yngste. Dekksguttene kunne være helt ned i 14-årsalderen. I tillegg kunne kvinnene passe dyr. Skuta hadde gjerne både gris, sau, hund og geit om bord.
Byssa var kokkens domene. Ville kapteinens kone kokkelere, kunne hun lage enkel mat i salongen. Alt som ikke var typiske husmoroppgaver måtte holdes skjult. Skipperens
kone kunne for eksempel føre regnskap, men bare i mannens navn. Hardt arbeid skulle hun ikke drive med.
– Men det skjedde fra tid til annen. Da het det seg at ‘hun hadde moro av det’. Ingen utenforstående måtte se skipperens kone i arbeidsklær, sier Berggreen.
Båtene gikk i såkalt trampfart, det vil si at kontraktene ble inngått fra havn til havn. Noen ganger kunne seilskipene ligge i land i opptil tre måneder. På langfart kunne det være mange norske båter i havn samtidig. Skipperkonene slo seg ofte sammen og gikk på handletur. Om kvelden kunne skipsførerne og konene deres bli invitert hjem til den lokale eliten. Det ble også holdt store selskaper om bord i skipene. Bilder fra selskapene viser flotte parasoller og overdådige kjoler.
– I land spilte de ‘storinger’. Da pyntet de opp både seg selv og salongen, forteller Berggreen.
Barna kunne være redde når det stormet, men opplevde mye eksotisk og hadde mye moro. Mannskapet lærte dem å sette sjøbein og klatre i mastene. Taraldsen-barna fikk sannsynligvis litt undervisning til sjøs, men først og fremst fikk de innsikt i geografi, skipsfart, fremmede kulturer, språk og religion. Det vanlige var imidlertid å sende barna hjem når de nådde skolealder.
Noen kvinner hatet livet til sjøs, særlig stormene. Andre følte seg hjemme. «Mor elsket sjøen» skrev en sønn, som sammen med sine søsken i lange perioder måtte bli hjemme hos besteforeldrene. Nye barn var ikke noe hinder for å fortsette livet til sjøs.
– Det var alltid noen som kunne passe barn. Det var verre å få noen til å stelle kua hjemme, sier Berggreen.
Les også (+): Gudmund (17) og de andre desperate kameratene trakk lodd om hvem som skulle bli spist
Alt såkalt mannfolkarbeid måtte foregå i rom sjø. Ingen utenforstående måtte se skipperens kone i arbeidsklær.
Mistet tre barn
Tre av Secundas barn kom aldri så langt som til skolealder. De døde mens de var små.
– Selv i en tid med stor barnedødelighet må det ha vært svært tungt, sier konservator Marie Fongaard Seim ved Folkemuseet.
Hun forteller at Secunda og Carsten tok familiebilder der alle barna var med, også de døde. De som ikke levde lenger ble montert inn, en skikk som begynte i malerkunsten på 1600-tallet og senere spredte seg til fotografiet.
– Døden var en stor del av folks hverdag, og de fleste barn hadde antagelig sett et lik. Ønsket om å ha et minne, dette ene bildet av dem som en hel familie, forklarer hvorfor levende og døde ble presentert sammen, forteller hun.
Secunda og Carsten unngikk dramatiske forlis, men ikke de svingende konjunkturene. Allerede før Secunda gikk om bord var det dårlige tider, og fra 1870-årene begynte de større dampskipene å ta over for seilskipene i Nord-Europa. Seilskipene ble da presset over i oversjøisk fart, til Vestindia, Canada, USA og Sør-Amerika.
Det verste ekteparet opplevde økonomisk var nok at Arendals Privatbank gikk konkurs. Det såkalte Arendals-krakket i 1886 var en så stor rystelse at Norge knapt hadde opplevd maken. I kjølvannet fulgte konkurser og arbeidsløshet.
For skipsfarten varte ettervirkningene til etter første verdenskrig. Carsten Taraldsen klarte seg, men virksomheten ble etter alt å dømme mer konsentrert. Rundt århundreskiftet gikk båtene hans mye på Liverpool og Cardiff. Herfra var det sikre frakter med utskiping av kull. Det endte med at hele skipperfamilien bosatte seg i Cardiff. På kysten av Wales var det et stort skandinavisk miljø, og her ble et av Taraldsen-barna konfirmert.
Sønnen til rors
Mens Carsten fortsatte å seile, gjorde Secunda en stor innsats i Sjømannskirken, den gang kalt Sjømannsmisjonen. I den lille hvite trekirken ved havnen ba man for dem på havet, ga omsorg til dem i land og vaffeljernet gikk konstant. Men noen turer ble det fortsatt. Rundt århundreskiftet er Secunda, Carsten og fem barn registrert om bord i «Bark Emigrant» «paa reise Liverpool – America». Carsten Taraldsen kjøpte skuta i Tyskland i 1894. Antagelig var det deres eldste sønn Trygve som sto til rors over Atlanteren. Han står i
offentlige dokumenter oppført som skipsfører for «Emigrant» fra 1901–1905.
Båtene fra Sørlandet klappet til kai over hele verden. At kvinnene hadde vært ute og seilt ga gjenklang i land. Kvinnene på Sørlandet fulgte for eksempel tidlig utenlandsk draktmote.
– Det går ikke ubemerket hen i en kultur at en kvinne har bodd på fornemme hoteller i USA, besøkt rike kvegfarmere i Sør-Amerika, spist middag med skipsmeglere i USA og vært i nødhavn på Falklands-øyene, sier Berggreen.
Impulsene delte kvinnene med familie og venner i land. Kvinnene som var med mennene til sjøs fikk betydning både for norsk kvinnebevegelse og utviklingen av det moderne Norge, mener kulturhistorikeren. Folkelivsgranskeren Eilert Sundt hevdet på sin side at det kulturelle fremskrittet på 1860-tallet var høyere på sørlandskysten enn ellers i landet.
Les også: (+) Jagerpilotens hemmelighet var så oppsiktsvekkende at folk nektet å tro på historien
En prøvet familie
Gudstroen og den brune salmeboka fra konfirmasjonen fulgte Secunda gjennom livet, men troen ble satt på prøve. Etter å ha mistet tre barn, døde også Rosalia (Lalla) i 1912, bare 32 år gammel. Noen år senere døde også datteren Emilie Cortensie (Molle), 49 år gammel.
Familien forlot etter hvert England og bosatte seg i den fornemme Parkveien i Kristiania. Hovedstaden var det nye sjøfartssenteret i Norge. Arendal var ikke lenger stedet om man var reder. I 1917, på slutten av første verdenskrig, døde Carsten.
Av folketellingen ser det ut til at han inntil da levde av sin formue. Sannsynligvis var det nok oppsparte midler til at Secunda og barna kunne klare seg. Secundas datter, Adelaide Terese, var da «hjelpelærerinde» og bodde hos mor. Det samme gjorde datteren Svenovna.
Det finnes ikke mye offentlig informasjon om kvinnen som seilte jorda rundt og fødte åtte barn, men til 80-årsdagen i 1932 ble Secunda Emilie hedret med en tekst i Aftenposten.
Den fortalte om hennes rettskaffenhet, hennes lyse sinn og store innsats for misjonen. «Den gamle dame er meget avholdt og følger daglig med i tidens spørsmål», kunne man lese. Fire år senere, i 1936, døde Secunda og ble gravlagt i Oslo.
Trygve fortsatte som skipsfører, broren Carsten Emil jobbet en periode i butikk. En av sønnene giftet seg, men ingen av døtrene fant noen ektemann, og ingen av barna fikk egne barn.
– Av en så barnerik familie kom det i neste generasjon ingen etterkommere. For Folkemuseet har gjenstandene og familiealbumene svært stor verdi. Familien Taraldsen representerer både norsk skipsfart og historien om borgerskapet i Norge, sier Marie Fongaard Seim.
Kilder: Norsk Folkemuseum, Sørlandsk skipsfart, Sjøens kvinner, Norsk sjøfart/B. Berggreen, Folketellinger
Denne saken ble første gang publisert 20/03 2022.
