navngir attentatmenn i ny bok
Arthur overså advarslene som kom i posten. Finn Arvid og Arnhild ble foreldreløse den natten
Likvidasjonen av NS-lensmann Arthur Horgen fra Nedre Eiker ble ekstra brutal for familien: Også kona Therese Marie ble drept da to menn fra Hjemmefronten kastet håndgranater inn i soverommet deres. OBS: Sterke inntrykk i saken.
To spesiallagede britiske håndgranater av typen Mills ble kastet inn i soverommet. Effekten var voldsom.
Et makabert syn møtte de første som kom inn i rommet: Paret lå døde i ektesengen.
Den ene dynen revnet under eksplosjonen, og de to lå dekket av et tykt lag av fjær. Oppover tak og vegger var det blodsprut.
Begge ble 40 år gamle. Barna Finn Arvid og Arnhild ble foreldreløse natten til 20. juni 1944. De sov i naborommet i 2. etasje i lensmannsgården i Krokstadelva, men ble ikke skadet.
For første gang blir navnene til aksjonsmennene Johan Edvard Tallaksen og Arne Elvehjem offentliggjort. De fikk ordre fra ledelsen for Milorg om å likvidere Arthur Horgen. I ordren het det at om nødvendig måtte også Therese Marie Horgen dø.
Det var ingen annen måte å fjerne den svært farlige og tungt bevæpnede lensmannen på.
Familiene ikke trygge
– Denne gangen ville Milorgs ledelse vise at heller ikke familiene var trygge. Milorg var villige til å likvidere koner og gjøre barn foreldreløse i sin kamp mot okkupasjonsmyndighetenes håndlangere i Norge, sier tidligere journalist og forfatter Eirik Veum til Vi Menn.
Han har skrevet boken «De kalte dem rottejegere». Der kommer det frem hvem som sto bak likvidasjonene av 84 nazister, utført av Hjemmefronten under krigen.
– Jeg regner med reaksjoner på navngivningen. Men det er på tide at denne delen av historien også kommer frem, sier Eirik Weum.
Ett eneste hensyn tok attentatmennene til familien Horgen: Johan Edvard Tallaksen fant en stige i hagen, og brukte den til å klatre opp til ekteparets soveromsvindu før granatene ble kastet inn. På den måten fikk han sjekket at ingen av barna sov i foreldrenes seng denne natten.
Drepte Milorg-instruktør
Årsaken til at sentralledelsen i Milorg bestemte at Arthur Horgen skulle ryddes av veien, var en hendelse der lensmannen drepte én av deres dyktigste og mest betrodde ledere i Drammensdistriktet: Den 32-årige bilmekanikeren Finn Reidar Andersen.
Han var bosatt med sin kone i Skoger utenfor Drammen og fungerte som instruktør for Milorg-rekrutter. Han var også slippleder i Milorg-distrikt 141 og etterlyst av det tyske sikkerhetspolitiet.
Andersen ble drept i Hokksund sentrum i Øvre Eiker om kvelden 2. mai 1944. Da oppdaget lensmann Horgen en gruppe fremmede menn som satt utenfor en butikk i Brugata 10. Mennene skilte seg klart ut fra lokalbefolkningen.
De så ut som de hadde levd ute i skogen i en lengre periode, noe som også var tilfelle. Mennene var skjeggete, og dét var forholdsvis uvanlig blant unge menn på den tiden. Flere av mennene gikk med islandsgensere.
Henrettet i Trandumskogen
Horgen var en erfaren polititjenestemann, og hans mistanke var ikke ubegrunnet. Dette var motstandsfolk. De holdt til på Holtefjell, et platå mellom Flesberg i Numedal og Øvre Eiker. Gruppen besto av studenter som hadde fått spesialtrening i sabotasje.
Jonn Bjørnstad var områdesjef for Milorg i begge Eikerbygdene.
– Likvidasjon var aller siste utvei. Som oftest holdt det med en advarsel, sa Bjørnstad til Drammens Tidende i 1995.
Han nevnte et eksempel fra Holtefjell, der naziordføreren i Øvre Eiker i februar 1945 dumpet borti en av hyttene til hjemmefronten mens han var på skitur.
– Vi holdt mannen i forvaring hele dagen, og det ble sjekket høyere opp i systemet hva vi skulle gjøre med ham. Det ble bestemt at mannen skulle få leve. Forutsetningen var at han ikke skulle si et pip om hva han hadde sett. Og nazisten holdt munn.
Finn Reidar Andersen trakk frem et skytevåpen og rettet det mot Horgen. Det endte med at lensmannen skjøt ham ned. Andersen ble truffet av to skudd i brystet.
Horgen skjøt én mann til. Han ble truffet i skulderen, men greide å flykte og gjemme seg i en låve. Senere ble han arrestert av Horgen og det tyske sikkerhetspolitiet.
Hele motstandsgruppen på totalt ni personer ble rullet opp, og alle ble dømt til døden og henrettet i Trandumskogen.
Lensmann Horgen fikk flere advarsler før han ble likvidert. Han hadde lenge vært angiver og en fryktet motstander. Advarslene kom i form av små likkister i postkassen og andre beskjeder. Men det hverken hindret eller skremte den fryktede lensmannen i hans virke for fienden.
– Vokst opp på en løgn
Anita Horgen er barnebarnet til Arthur og Therese Marie. Faren hennes, Finn Arvid, hadde akkurat fylt 15 år den gangen ekteparet ble begravet på Nedre Eiker kirkegård.
– Jeg er vokst opp på en løgn om hva bestefaren min gjorde under krigen. Som barn fikk jeg vite at han hjalp folk med å flykte til Sverige. Dessuten ble jeg fortalt at fordi han var lensmann, måtte han melde seg inn i Nasjonal Samling for å beholde jobben. At han hjalp folk til å flykte, var bløff. Dessuten fant jeg i voksen alder ut at han var medlem av NS allerede før krigen, forteller 64-åringen til Vi Menn.
Hun bor i Krokstadelva, bare et par kilometer fra lensmannsgården hvor besteforeldrene mistet livet. Anita har selv på barneskolen opplevd å bli konfrontert med at bestefaren var nazist. Da bodde hun i Oslo.
– Jeg gikk i femte eller sjette klasse. Da vi skulle snakke om krigen, rakk jeg opp hånden og sa at den fikk vi bare glemme. Akkurat slik jeg var lært opp til hjemme. Men da ble jeg fort minnet på at bestefar var NS-lensmann av en gutt i klassen.
Ble nektet skolegang
Men det Anita opplevde var ingenting mot hva faren Finn Arvid måtte gjennomgå.
– Pappa ble kraftig mobbet her i bygda. Han ble også nektet å begynne på Hokksund Gymnas på grunn av det faren hans hadde gjort under krigen. Til slutt forbarmet en videregående skole i Drammen seg over ham, slik at han fikk begynne der.
Det var smått med penger, så Finn Arvid Horgen gikk til fots 12 kilometer hver vei. Etter fullført videregående, forlot han Nedre Eiker så fort han kunne. Finn Arvid utdannet seg som telegrafist i Oslo, og dro rett til sjøs.
Datteren synes det er fælt å tenke på hvordan bestefarens handlinger under krigen kom til å prege pappaen hennes.
– Han var alltid veldig lukket. For å skåne oss barn, la han fullstendig lokk på alt som hadde med krigen å gjøre. Pappa var også veldig lukket som person, og viste sjelden følelser. Han passet på å aldri stikke seg frem, og sto alltid bakerst i køen for å ikke bli utsatt for flere slengkommentarer om bestefars misgjerninger.
Anita så aldri noen bilder av Arthur eller Therese Marie i sitt barndomshjem. Det ble heller aldri snakket om besteforeldrene på den siden av familien.
Les også: Spionen som slapp unna: – Hun var avgjørende for slaget om Narvik
– Ble et tomrom
– Vi hadde heller ikke noen kontakt med den øvrige delen av den siden av familien, og jeg følte på tomrommet som var der. Jeg så dem kun i konfirmasjoner, bryllup og begravelser, sier Anita Horgen.
– Når begynte du å interesserte deg mer for hva din bestefar hadde gjort som NS-lensmann?
– Pappa gikk bort i 2003, så altfor tidlig, av sykdom. Da begynte jeg med slektsforskning for å bli mer kjent med min egen familie. Jeg var også en tur i konsentrasjonsleiren i Auschwitz. Da jeg sto der hvor så mange jøder ble drept, tenkte jeg: Gurimalla, tenk på hva bestefar utførte av handlinger mot sine egne landsmenn. Jeg tenkte med gru på at han var en del av dette nazisystemet.
Anita har jobbet som helsefagarbeider med demente beboere på en institusjon i Drammen. 1. desember gikk hun av med avtalefestet pensjon – etter 20 år med turnusvakter.
Hun ser frem til pensjonistlivet, men det er klart at det blir mer tid til å tenke på hva familien har måttet gjennomgå på grunn av bestefarens ugjerninger.
– Det er jo spesielt å tenke på at jeg faktisk aldri har hatt noen besteforeldre. Både morfar og mormor gikk så tidlig bort at jeg ikke har noen minner om dem heller, sier kvinnen som er blitt god til å riste av seg leie ting.
– Var så ekstremt
– Oppskriften i oppveksten hvis det skjedde noe hjemme, var å glemme det og bla videre til neste side. Jeg vil ikke anbefale den fremgangsmåten, men samtidig er det lett å være etterpåklok og si at pappa skulle vært mer åpen om hva bestefar gjorde. Det var så ekstremt, så jeg skjønner godt at pappa gjorde som han gjorde.
Lillesøsteren til Finn Arvid, Arnhild, lever fortsatt, men vil ikke snakke med mediene. 88-åringen bor fortsatt i lensmannsgården. Takket være sin dype kristne tro, greide hun seg bedre etter krigen enn hva broren gjorde.
Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på
Ble lurt i bakhold av Gestapo
Johan Edvard Tallaksen utførte flere likvidasjoner, men han overlevde ikke krigen selv. Fenriken i Kompani Linge ble bare 26 år.
13. oktober 1944 gikk Tallaksen sammen med Gregers Gram i et bakhold på Plasskaféen i Oslo.
Der skulle de møte noen antatt tyske desertører. Det viste seg å være provokatører. I en skuddveksling ble Gram drept mens Tallaksen ble alvorlig såret og brakt til sykehus.
Han tok sitt eget liv på cella for å unngå å røpe sine kamerater under tortur.
– Publikum har ingen rett til å vite hvem som skjøt
Historiker Arnfinn Moland har lenge forsket på likvidasjoner under krigen. Han er uenig i navngivingen av dem som skjøt.
– Publikum har ingen rett til å få vite navnene på de som likviderte nazister og angivere under krigen, sier mannen som er pensjonert fra sin jobb som direktør på Norges Hjemmefrontmuseum.
Han har samarbeidet med Eirik Veum om den nye boken, og skrev selv en bok om likvidasjoner i 1999. Den het «Over grensen? Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen av Norge 1940-1945».
– Jeg har prinsipielt samme holdning i dag som jeg hadde for 25 år siden. De som påtok seg å likvidere motstandere som måtte ryddes av veien fordi de var farlige angivere eller torturister, var soldater i krig. Det er ikke historisk viktig at navnene deres kommer frem i dag, slik Veum har gjort i forbindelse med alle likvidasjonene som ble utført, sier Arnfinn Moland til Vi Menn.
– Jeg har ment det samme i alle år. Det er noe annet med dem som ble likvidert. Navnene deres har jo kommet frem tidligere gjennom historien i bøker, aviser og andre steder. Men de som påtok seg den tunge oppgaven å drepe nazister gjennom likvideringer, burde ha forblitt unevnt. I hvert fall i de sakene som ikke allerede var omtalt med navnsnevnelse før Eirik Veum kom med sin bok i høst.
Les også: (+) Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren viet resten av livet til å ta hevn
Arnfinn Moland gir likevel ros til Veum som forfatter og journalist.
– Han er grundig og skikkelig. Selv om vi har hatt våre diskusjoner rundt navngivingen, har jeg i det store og hele stor respekt for arbeidet han har lagt ned, sier Arnfinn Moland.
Etter å ha diskutert med Moland om antall likvidasjoner som ble utført under krigen, landet Eirik Veum på 84.
Han sier at hans bok er en videreutvikling av Molands arbeid.
– Her blir deler av arkivmaterialet som Moland holdt tilbake i sin bok på grunn av det sensitive innholdet, offentliggjort for første gang. I forbindelse med arbeidet er det også åpnet opp arkiver som det ikke ble gitt tilgang til i 1999. Særlig mapper fra Politiets Overvåkningstjeneste (POT) om kommunister, forteller Veum.
Denne saken ble første gang publisert 07/12 2022, og sist oppdatert 20/01 2023.
