Agatha Christie forsvant sporløst i 11 dager. Ingen vet hva som skjedde
Agatha Christies liv var like spennende som bøkene hennes. Utroskap og en mystisk forsvinning er blant kapitlene i den populære krimforfatterens personlige bok.
Hun klekket ut de mest intrikate mordgåter – men uten de bloddryppende detaljene vi finner i moderne krimlitteratur. Hun har solgt mer enn to milliarder bøker, de er oversatt til 40 språk, og bare Bibelen og Shakespeare ligger foran henne på salgslistene.
Det er over hundre år siden hun debuterte med boken Styles-mysteriet. I fjor var det 70 år siden premieren på teaterstykket Musefellen.
Og selvfølgelig er hun gammeldags. Poirot og Miss Marple måtte løse sine kriminelle mysterier helt uten hjelp av DNA-profiler, mobiltelefoner og andre moderne hjelpemidler. Selve mordene blir begått pent og stille. Det er pene, dannede mord blant pene, dannede mennesker. Kanskje det er noe av nøkkelen til den evigvarende suksessen?
Lærte seg selv å lese
Agatha Mary Clarissa Miller ble født 15. september 1890 i den lille, engelske kystbyen Torquay. Hun hadde amerikansk far, som døde da hun var 11 år, engelsk mor, en ti år eldre bror og en 11 år yngre søster. Familien var velstående. Moren insisterte på at Agatha ikke skulle gå på skole, men undervises hjemme – og at barn ikke burde lære å lese før de fylte åtte.
Det siste tok ikke Agatha hensyn til, hun lærte det helt av seg selv da hun var fem – noen sier bare fire. Hun begynte meget tidlig å skrive små fortellinger om oppdiktede personer, selv om ingenting tydet på at hun skulle bli forfatter. Da drømte hun heller om å bli konsertpianist.
Men da søsteren Madge utfordret henne til veddemål – «du klarer sikkert aldri å skrive en ordentlig bok» – slo Agatha til. Hun skrev det som skulle bli debutboken Styles-mysteriet, men den ble liggende i skuffen i flere år, Agatha hadde andre ting å tenke på. Blant annet en krig, et ekteskap og en barnefødsel.
Like før første verdenskrig møtte unge Agatha den flotte flyoffiseren Archibald Christie – «en høy, lys, ung mann med korte krøller, en interessant nese og en god porsjon selvtillit», skrev hun om ham. Bare noen måneder senere, på selve julaften 1914, ble de gift, og frøken Miller ble fru Christie.
Les også: (+) Jeg gledet meg til å bli farmor, men mormor tok fullstendig styringen
Svanger med barn og bok
Noen måneder senere var Archie ved fronten i Frankrike, mens Agatha arbeidet som frivillig ved et sykehus i Torquay, blant annet i sykehusapoteket. Der lærte hun mye om giftstoffer og kjemikalier, noe som skulle sette dype spor i forfatterskapet.
På sykehuset lå det mange sårede belgiske soldater. Derfor gjorde hun Poirot til belgier. Den senere så verdensberømte detektiven dukker opp allerede i den første boken – og i de neste 50 årene skulle han bidra til å gjøre Agatha Christie til en meget velstående dame. Siden han var pensjonert politimann allerede i den første boken, har noen regnet ut at han må ha vært godt over 120 år da han omsider døde.
Archie kom velberget hjem fra krigen, og i 1919 ble datteren Rosalind født. For Agatha var lykken fullkommen, og nå våget hun omsider å sende manuskriptet sitt til et forlag. Da den kom ut i 1920, solgte den riktignok bare i 2000 eksemplarer og Agatha fikk ikke ett øre i royalties, men det ga henne likevel mot til å fortsette skrivingen.
Det store gjennombruddet kom i 1926 med Mordet på Roger Ackroyd (på norsk: Doktoren mister en pasient). Den nådde det svimlende høye opplagstallet 5000 i første omgang. Senere har den nok solgt i noen millioner.
Agatha og Archie levde på mange måter et spennende overklasseliv. I 1922 overlot de for eksempel tre år gamle Rosalind i bestemorens varetekt og reiste jorden rundt – Archie var offisielt på forretningsreise, og Agatha fulgte med. De var borte i ti måneder, og Agatha skulle senere omtale denne reisen som noe av det mest spennende hun hadde opplevd. Hele livet elsket hun å reise.
Les også: (+) Herbjørg Wassmo: – Det som var så fylt av skam at det var utenkelig at man kunne si det
Utro ektemann
I 1925 kjøpte Agatha og Archie sitt første hus og døpte det Styles House etter godset i debutboken. Archies lidenskap for golf gikk etter hvert ut over ekteskapet. «Han er mer interessert i golf enn i sin egen familie – det er nesten som en religion for ham», sa Agatha.
Senere oppdaget hun at han i all hemmelighet også hadde funnet en annen interesse.
«1926 er det året i mitt liv jeg hater å tenke på», skrev hun i sin selvbiografi. I april døde hennes mor etter kort tids sykdom, og Agatha brøt nesten sammen av sorg, hun hadde vært usedvanlig sterkt knyttet til moren. Det gjorde det ikke lettere for henne at Archie var helt uinteressert i følelsene hennes. Og bare en måned senere fortalte han at han hadde møtt en annen kvinne og ville skilles. Han flyttet ut, kom tilbake for et nytt forsøk, men i desember pakket han koffertene for godt.
Deretter fikk Agatha det sammenbruddet som skulle bli hennes livs mysterium. En dag i desember forsvant hun. Hun spaserte ut av huset sitt og ble sporløst borte i 11 dager. Hun hadde oppnådd en viss kjendisstatus, og forsvinningsnummeret fikk store avisoppslag.
Hun ble etterlyst i alle aviser, politiet soknet i elver og vann, de fleste trodde hun var død. Kanskje var hun myrdet eller hadde begått selvmord.
Les også: (+) Først etter at Livs ektemann var død, ble hun klar over livsløgnen hans
Hevdet hukommelsestap
Men det endte udramatisk med at damen ble funnet i beste velgående på et hotell i Harrogate, hvor hun hadde skrevet seg inn som «Mrs. Theresa Neele» fra Cape Town.
Den offisielle forklaringen var at hun hadde hatt hukommelsestap, en forklaring hun holdt fast ved i all fremtid, selv om spekulasjonene var mange. Noen mente det var et PR-triks for hennes neste bok, andre mente at det var et desperat forsøk på å lokke Archie tilbake eller å skandalisere ham. Men datteren Rosalind hevdet i alle år at hukommelsestapet var helt ekte, og hun ble rasende når noen antydet noe annet.
Selv gikk Agatha lett over episoden i sin selvbiografi. «Etter sykdom kom sorg, desperasjon og et knust hjerte. Ingen grunn til å dvele mer ved det», skriver hun. «Jeg holdt ut i ett år i håp om at han ville skifte mening. Men det gjorde han ikke. Slik endte mitt første ekteskap.»
Det neste ekteskapet var ikke så langt unna. Agatha trodde kanskje at hennes liv lå i ruiner, men hun visste ikke at en ny lykke ventet blant eldgamle ruiner i ørkenen.
Fant kjærligheten
I 1928 planla hun en tur til Karibia, men to dager før avreisen leverte hun Jamaica-billetten tilbake og kjøpte en til Orientekspressen i stedet. Hun hadde møtt noen hyggelige mennesker som hadde vært i Bagdad og som snakket så entusiastisk om Midtøsten og de arkeologiske utgravningene der, at Agatha rett og slett måtte se det selv.
Reisen tok en drøy uke – seks døgn på Orientekspressen og så to døgn på den like luksuriøse Taurus-ekspressen til Damaskus. Lite ante hun at denne reisen skulle bli avgjørende for livet hennes.
Det skjedde ikke på denne første reisen, men Agatha ble så begeistret for Midtøsten at hun reiste tilbake to år senere. Og i Ur i Kaldea (i det nåværende Sør-Irak), selve sivilisasjonens vugge, stedet hvor patriarken Abraham kom fra, møtte hun mannen hun skulle leve sammen med i 45 år.
Arkeologen Max Mallowan var bare 26 år gammel, Agatha var 40. Hun har beskrevet ham som «en tynn, mørk, ung mann, veldig stillferdig». Men den unge mannen hadde autoritet og var kunnskapsrik, det merket hun da han tok henne på en rundreise til de forskjellige feltene som var under utgravning. Det ble en dramatisk tur, blant annet kjørte de seg fast i sanden og måtte reddes av det ridende kamelpolitiet.
Men de trivdes sammen selv om Agatha regnet med at denne unge mannen sikkert ville hatt morsommere ting å foreta seg enn å reise rundt med en gammel dame.
Les også: (+) Eva var både mistenksom og sjalu på ektemannen – med god grunn. Likevel ble hun værende ved Fridtjof Nansens side
Ga etter og giftet seg
Max så annerledes på det. Samme høst kom han på besøk til henne og Rosalind i Devon, og etter to dager fridde han. Agatha sa nei, hun syntes aldersforskjellen var for stor. Men Rosalind oppmuntret henne til å si ja, og til slutt ga hun motstrebende etter og giftet seg med Max seks måneder etter det første møtet.
I de neste 30 årene (med unntak av krigsårene) skulle paret tilbringe nesten hver eneste vinter i ørkenen i Syria og Irak.
Han ledet utgravningene og gjorde store funn, blant annet i det gamle Ninive. Hun var hans flittige assistent som limte sammen potteskår, førte kartoteker og delte ut medisiner til både sjeiker og fattigfolk. Og i ledige stunder skrev hun bøker. Svært mange av dem henter handlingen fra disse spennende vintrene under ørkensolen.
Produktiv forfatter
1930 hadde vært et merkeår på mer enn én måte. Ikke bare markerte det starten på det 45 år lange ekteskapet med Max Mallowan – det var også året da Miss Jane Marple gjorde sin entré i den litterære verden i boken Mord i prestegården. Miss Marple ble raskt en favoritt både hos leserne og Agatha Christie. Selv gikk hun lei Poirot, men ikke Miss Marple – hun minnet henne om bestemoren og venninnene hennes, og hun ville gi eldre kvinner rett til å bli hørt.
Hun kunne skrive hvor som helst, og ga ut i alt 110 bøker – hvorav 80 var i krimgenren. Hun skrev også seks romantiske romaner under pseudonymet Mary Westmacott, men da pseudonymet ble avslørt, la hun denne delen av forfatterskapet på hyllen.
Da andre verdenskrig nærmet seg, avbrøt ekteparet Christie/Mallowan arbeidet i Østen og reiste hjem. Max meldte seg til flyvåpenet, og i 1942 ble han sendt til Nord-Afrika. Agatha gjorde som under første verdenskrig – hun arbeidet som frivillig på sykehus.
I 1943 ble hun bestemor da Rosalind fikk sønnen Matthew, som hun fikk med ektemannen Hubert Pritchard, som året etter falt ved fronten.
Les også: En dag åpner lille Gerd den forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass
Bøker som forsikring
Agatha var i London under hele krigen, men hun kom seg uskadet gjennom den, og i tillegg til sykehusarbeidet skrev hun ustanselig. Hun skrev en slags forsikring for fremtiden i form av en bok om Miss Marple og en om Poirot. De ble plassert i et bombesikkert bankhvelv. Hvis hun ikke skulle overleve krigen, hadde hun i hvert fall noe å etterlate til arvingene.
Max kom velberget hjem fra krigen, og årene som fulgte bød på stadige suksesser for dem begge. Agatha var trygt etablert som en av verdens mestselgende forfattere. Max ble professor i arkeologi, og mellom foredragsturneer og forelesninger fortsatte han med utgravningene i Syria og Irak, stadig med Agatha som medarbeider.
I 1968 ble han utnevnt til ridder, mens Agatha tre år senere fikk utmerkelsen Dame av den britiske imperieordenen av dronningen.
«En arkeolog er den beste mann en kvinne kan være gift med – jo eldre hun blir, jo mer interessant synes han hun blir», skal Agatha ha sagt. Det umake ekteparet ble stadig fremhevet som lykkelig og perfekt, men det var på overflaten. I ettertid er det blitt kjent at Max i mange år hadde et nært forhold til sin sekretær, som han giftet seg med kort tid etter Agathas død.
Selv da helsen begynte å skrante, fortsatte hun å skrive bøker. Mange mener at det burde hun ikke ha gjort. De siste bøkene hennes er merkbart svakere enn suksessene fra 1930-, 1940- og 1950-årene, og enkelte mener man kan finne spor av en gryende demens i dem.
Agatha Christie døde stille og rolig i sitt hjem Winterbrook House i Oxfordshire 12. januar 1976. Hun ble 85 år gammel.
Max døde allerede året etter, og selv om han hadde giftet seg på nytt etter Agathas død, ble han gravlagt ved hennes side på en liten kirkegård i Oxfordshire.
