10 sprø oppfinnelser fra 2. verdenskrig

I 2015 er det 75 år siden tyskerne invaderte Norge, den 9. april 1940 over hele landet. I den forbindelse har teknofil.no sett tilbake på andre verdenskrig, på jakt etter noen av de mest interessante dingsene og oppfinnelsene fra krigen. Og vi ble ikke skuffet over hva de fant – alt fra eksploderende gnagere til (glide)flyvende jeeper.

Rottebombe

Den eksploderende rotta ble utviklet av britiske Special Operations Executive i 1941, og var rett og slett utstoppede rotter hvor innmaten var byttet ut med plastiske eksplosiver og ei lunte. Planen var at agenter og motstandsfolk skulle legge en rottebomber lett synlige i nærheten av dampkjeler, for eksempel i lokomotiver, kraftverk eller fabrikker. Så tenkte man seg at de som fant rotta skulle kvitte seg med den ved å kaste den i fyren sammen med brenselet. Det var ikke plass til store mengder eksplosiver i rotta, men når den eksploderte ville det være en sjanse for at det gikk hull på selve dampkjelen, noe som ville skape en betydelig kraftigere og mer ødeleggende eksplosjon.

Den eksploderende rotta ble imidlertid aldri brukt, fordi tyskerne snappet opp den første sendingen og skjønte at det var noe muffens. Det faktum at de visste at rottebomba eksisterte ledet imidlertid til at de ble nødt til å forholde seg til trusselen. Britene mente at tyskerne endte opp med å bruke såpass mye ressurser på å lete etter rotter at den vesle operasjonen tross alt ble en suksess.

Radio i kjeksboks

I det okkuperte Europa sikret lokale motstandsfolk, blant annet i Norge, at tyskerne alltid hadde litt å stri med. Dermed måtte de bruke betydelige ressurser på å holde de okkuperte områdene i sjakk, og motstandsfolkene kunne også utføre sabotasjeoperasjoner som var ganske ødeleggende for den tyske krigsmaskinen. Men disse motstandsfolkene måtte ha en måte å motta kommunikasjon fra England på, og radioer var selvsagt strengt forbudt. Hvis en radio ble funnet ville eieren bli straffet hardt, og tyskerne ville komme på sporet av gruppen han eller hun tilhørte. Derfor måtte de ikke finne radioene.

Det fantes mange finurlige måter å skjule radioer på, og klassikeren er jo å ha den på utedoen. Men britene jobbet jevnt og trutt med å lage lett skjulbare radiomottakere, og et av de mest kjente eksemplene er MCR-1. Dette var en liten, modulær radio som ble laget for å kunne passe i kjeksbokser, og den fikk kallenavnet «bisquit tin receiver». Radioen ble utviklet i 1943, og ble tatt i bruk av svært mange motstandsgrupper rundt om i Europa. Den kunne også brukes som en del av en komplett radiostasjon med sender.

Colossus

Her strekker vi definisjonen av en dings ganske langt, ettersom Colossus er en genuin koloss. Men som den første programmerbare, elektroniske, digitale datamaskinen var den et viktig steg på veien mot hva det enn er du leser dette på. Maskinen ble designet av Tommy Flowers på etter hvert så berømte Bletchley Park i England, og målet var å dekryptere den aller viktigste radiokommunikasjonen til tyskerne. Her er det ikke snakk om Enigma-krypteringen vi alle kjenner, men en langt mer moderne variant som het Lorenz. De Lorenz-krypterte meldingene ble sendt ut fra tyskernes hovedkommandosentral i Berlin, og kunne til og med være skrevet av Hitler selv.

Colossus Mark 1 ble ferdigutviklet i desember 1943, og året etter ble Mark 2 klar. Innen krigens slutt fantes det ti Mark 2-modeller i bruk. Men Colossus fikk aldri den æren den fortjener, ettersom den, i likhet med Alan Turings mer kjente Bombe-maskin, var omtrent så hemmelig som det er mulig å bli. Winston Churchill skal selv ha beordret at de fleste maskinene skulle tas fra hverandre til «deler som ikke er større enn en manns hånd», og alle design- og konstruksjonsplanene ble brent.

Pipe-pistol

Denne sprø pistolen ble bare en prototype, litt fordi omstendighetene rundt den planlagte bruken aldri hendte. Britene var nemlig livredde for en tysk invasjon av øyriket deres, og la massevis av planer for hvordan de eventuelt skulle håndtere en slik krise. Sentralt her var det de kalte Home Guard, eller «dad's army». Denne forsvarsorganisasjonen bestod av 1,5 millioner frivillige, britiske menn som i utgangspunktet ikke var egnet for militær tjeneste. Dette var som oftest fordi de var for gamle. Disse ble brukt til å patruljere viktige militære og industrielle installasjoner.

I tilfelle en tysk invasjon skulle de blant annet fungere som en motstandsbevegelse i okkuperte områder. Det var her pipe-pistolen kom inn i bildet. Det var rett og slett en 22-kalibers pistol formet som en tobbakkspipe. Og her er det geniale (eller utrolig skremmende, alt etter som): Pipe-pistolen var en fungerende tobbakkspipe, og kunne til og med brukes når den var ladd. Tobbakkspipen var noe enhver eldre brite med respekt for seg selv hadde – røyking var jo sunt på den tiden – og en piperøykende herremann ville ikke vekke nevneverdig oppsikt før det var for sent.

Kalosjer med falsk fotavtrykk

Disse kalosjene var nok en britisk oppfinnelse, denne gangen tenkt brukt i Asia der lokalbefolkningen ofte gikk barbeint. Planen var at de skulle brukes av sabotører og spesialstyrker som gikk i land bak fiendens linjer. Hvis fiendens patruljer oppdaget sporene etter militærstøvler på stranden, ville de raskt skjønne at det var noe muffens på gang, og begynne å jakte på soldatene som hadde gått i land.

Hvis britene brukte disse kalosjene ville fiendens patruljer i stedet se det som latet til å være fotavtrykkene til nakne føtter, og forhåpentligvis bare tro at det var noen lokale fiskere eller andre som hadde vært på stedet. Det er ukjent om disse kalosjene faktisk ble brukt i felten.

Kugelpanzer

Krig er forferdelige greier, men militært utstyr og kjøretøyer fra krigen er ofte ganske fascinerende. At tyskerne hadde mange av de kuleste stridsvognene under andre verdenskrig er for eksempel mange enige i – selv om jeg har forståelse for at veteraner som har møtt disse monstrene på slagmarken har et litt annet syn på saken. Men det spørs om ikke selv de hadde stoppet opp og måpet i vantro om de hadde sett en Kugelpanzer komme rullende mot dem.

Denne enmannspanservognen er nemlig formet som en ball med et lite støttehjul bakerst. Den ble drevet av en enkelt totaktsmotor, og man kan kun se ut gjennom en liten sprekk. Kun ett eksemplar eksisterer i dag – en prototype som ble sendt til Japan, og kapret av sovjeterne i Kina. Den befinner seg på museum, og vestlige eksperter har ikke fått lov til å ta den i nærmere øyesyn. Man antar den ble produsert av Krupp, men det er ikke bekreftet. I den siste delen av krigen fikk japanerne tilgang på en bråte prototyper og teknologier fra tyskerne, antakeligvis fordi tyskerne ønsket at japanerne skulle holde amerikanerne opptatt med krigen i Asia så lenge som mulig.

Monopol-basert rømningspakke

En kan si mye om tyskernes behandling av fanger under krigen, men ettersom både de og de vestlige allierte hadde undertegnet Geneve-konvensjonen ble vestlige krigsfanger – ofte flygere og flymannskap – behandlet relativt godt. I den forbindelse lot de humanitære organisasjoner som Røde Kors dele ut pakker med forsyninger til fangene, og disse kunne til og med inneholde spill og rekreasjonsutstyr. Dette utnyttet de allierte seg av. De fleste har nok sett en filmklassiker eller to hvor britiske og amerikanske flygere forsøker å rømme fra tysk fangenskap, og for å hjelpe dem sendte britene inn rømningsutstyr i hjelpepakkene.

Dette måtte selvsagt skjules godt, og britene var svært fantasifulle. Blant annet laget de en spesialutgave av brettspillet Monopol. Den hadde et kart laget av silke skjult i spillbrettet, kompass og filer skjult i brikkene, og penger skjult i – du gjetter det aldri – spillpengene. Det spesielle Monopol-spillet skal ha blitt sendt inn i svært mange eksemplarer, og hvert spill hadde kart og penger skreddersydd regionen fangeleiren det ble sendt til lå i. Planen fungerte, og britiske historikere tror at tusenvis av fanger rømte ved hjelp av det unike Monopol-spillet. Siden det kom med klar beskjed om at det måtte ødelegges etter «bruk» finnes det ingen gjenværende eksemplarer.

Eksploderende koffert

Hemmelige agenter hadde ofte hemmelige dokumenter, og disse var det viktig at fienden ikke fikk tak i. Britiske Special Operations Executive utviklet derfor en spesiell koffert, som eksploderte om man ikke åpnet den på akkurat riktig måte. En ekte agent visste hvordan den skulle åpnes: Ved å presse høyre lås ned og mot høyre mens man åpnet den. En snushane, enten det var en fiendesoldat eller et medlem av det hemmelige politiet, ville få seg en svært stygg overraskelse om han forsøkte å åpne kofferten. Dette ville kanskje gi agenten en mulighet til å rømme, samtidig som eventuelle hemmelige dokumenter ble destruert.

Kofferten var imidlertid ikke helt trygg, selv for agenter som visste hvordan den skulle brukes. Ved i alle fall ett tilfelle eksploderte en koffert uventet, og påførte SOE-agenten som bar den stygge brannsår.

Flygende Jeep

Vi lever i 2015, og det er fortsatt ikke mulig å få kjøpt en flyvende bil i den lokale bilforhandleren. Det er en skuffelse, selv om enkelte visjonærer heldigvis jobber med saken. Allerede i 1940 kom britene på at det var ganske fornuftig å ha biler som kunne fly, så de satte i gang med å modifisere en amerikansk Willys Jeep. Resultatet ser ut som en bisarr krysning av helikopter og Jeep. Det offisielle navnet var Malcolm Rotaplane, men den ble mest kjent under det like merkelige navnet Hafner Rotabuggy.

Nå skal det riktignok sies at bilen ikke kan fly for egen maskin, ettersom rotoren ikke har noen motor. Meningen var nemlig å taue den etter et ordentlig fly, og så droppe den – og spesialsoldatene som var gale nok til å sette seg inn i den – bak fiendens linjer. Så fungerte den litt som et glidefly, og landet relativt trygt. Etter mye utvilsomt dritskummel testing klarte man faktisk å komme frem til en «tilfredsstillende» løsning, men ettersom man samtidig utviklet glidefly man kunne feste ordinære kjøretøyer til valgte man heller å gå for den løsningen. Mannen bak ideen, Raoul Hafner, hadde forøvrig også planer for en flyvende Valentine-stridsvogn.

Jakkeknapp-kompass

Vi har allerede sett hvordan Monopol-spill ble brukt til å kamuflere rømningspakker for allierte flygere i tysk fangenskap. Men mange av dem hadde allerede noe av det viktigste med seg – nemlig et kompass. Det fantes flere varianter av skjulte kompasser, alle designet for at tyskerne ikke skulle oppdage hva de egentlig var for noe.

De vanligste var rett og slett skjult i uniformen, for eksempel som en knapp i jakken, skjorten eller buksen. De var superenkelt laget, men det var nok til at flygerne kunne rømme i generelt riktig retning – helst før de ble tatt til fange i utgangspunktet. Om de landet i Frankrike forsøkte de vanligvis å komme seg sydover, ettersom Spania teknisk sett var nøytralt under krigen. Selvsagt var flygerne allerede godt informert om hvor de kunne forvente store konsentrasjoner av tyske styrker, slik at de kunne unngå de stedene.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Apropos innovasjon fra krigens dager
Nazistene kan ha brukt 3D-kamera allerede i 1936

Denne saken ble første gang publisert 11/05 2015.