«Trine» lever i skjul: - Det skjer noe med deg den dagen noen prøver å skjære av deg strupen med kniv
Firebarnsmoren «Trine» har levd på hemmelig adresse i 18 år.
(SIDE2): For 18 år siden møtte «Trine» (51) sin overgriper. Siden har hun levd på flukt sammen med sine fire barn.
I anledning kampanjen «Taushet tar liv - en kampanje for å forebygge dødelig vold i nære relasjoner» er hun en av to kvinner som deler sin historie.
Begge kvinnene har levd på kode 6, som betyr å leve i skjul, på strengt fortrolig adresse. Kode 6 er samfunnets sterkeste grad av beskyttelse.
«Trine» må fortsatt leve på hemmelig adresse, og også være anonym i vår artikkel, fordi gjerningsmannen som prøvde å drepe henne, fortsatt er der ute.
- Politiet klarer den dag i dag fortsatt ikke å beskytte oss. Vi er ikke trygge, sier hun til Side2.
- Prøvde å drepe meg med kjetting og kniv
Mannen «Trine» ble kjent med, og innledet et kort forhold til for 18 år siden, viste seg å ha 13 dommer på seg, før de møtte hverandre.
VOLD OG PARTNERDRAP
I Norge begås det i gjennomsnitt åtte partnerdrap per år.
Partnerdrap utgjør en fjerdedel av alle drap i Norge.
Sannsynligheten er høyere for at en kvinne blir drept av sin partner eller eks-partner enn av noen andre.
I 7 av 10 partnerdrap er det registrert tidligere partnervold.
(Kilde: Forskningsprosjektet Partnerdrap i Norge 1990-2012)
- Det visste jeg selvsagt ikke og selv om vårt forhold varte i kun kort tid, har han aldri latt meg og barna i fred. Han ville enten gifte seg med meg eller drepe meg.
Og det endte med at han prøvde på det siste, da «Trine» ikke ville gifte seg med mannen hun var livredd.
- Han prøvde å drepe meg med kjetting og kniv, sier hun.
Historien har hun fortalt før og ordene kommer tilsynelatende lett og uanstrengt.
«Trine». ble slått i hodet med grov kjetting, hun ble sparket og truet på livet.
- Heldigvis fikk jeg barna ut av huset før det smalt, sier hun. Det minste barnet var bare ett år gammelt.
Det endte med en dødskamp på sykehuset for «Trine».
- Jeg hadde brukne ribbein, kjeve, blåmerker overalt og klarte nesten ikke å gå. For ikke å snakke om de psykiske reaksjonene. Det tok naturlig nok tid før jeg kom meg. På toppen av det hele kom en dame fra barnevernet på sykehuset og lurte på når jeg kom hjem. For hvis jeg ikke kom hjem, måtte de ta fra meg barna.
Det er først når hun forteller hva det har kostet, for henne og barna, at følelsene kommer.
Taushet tar liv
Kampanjen er en del av den internasjonale kampanjen 16 dager mot vold mot kvinner. 850 kvinner og barn leve ri dag på skjult adresse, avskåret fra alt og alle. Årets kampanje setter fokus på urettferdigheten i at det er kvinner og barn som må flykte.
Kampanjen er finansiert av Justisdepartementet og drives av Krisesentersekretariatet i samerbeid med Likestillings- og diskrimineringsombudet.
Kampanjen har som hovedformål å bidra til å forebygge de såkalte varslede partnerdrapene. Noen så, noen visste, men ingen grep inn i tide.
- Jeg smiler utenpå, men inni meg er det sorg og sinne. Det er først nå, så lenge etterpå, at disse følelsene kommer til overflaten. Før det har det dreid seg om å overleve, være mamma og være i beredskap, sier hun.
Etter den verste voldsepisoden holdt det ikke at gjerningsmannen fikk besøksforbud og at familien fikk voldsalarm. De måtte flykte langt fra hjemmet sitt.
- Han satt inne i to måneder og på de månedene rakk jeg å selge huset og vi kom oss av gårde til et liv i skjul.
Her levde familien i skjul, helt til han igjen fant dem.
- At han fikk lov til å oppholde seg i nærheten, beviser bare at det er gjerningsmannens rettigheter det tas hensyn til, ikke de voldsutsatte, sier «Trine».
Familien måtte flytte på nytt. Da sa et av barna:
«Mamma, vi har ikke noe å flytte tilbake til. Alt er jo ødelagt.»
Om tiden på skjult adresse, på et helt nytt sted de ikke kjente, beskriver «Trine» hverdagen slik:
- Det var ensomt på mange måter, uten familie og venner i nærheten. Særlig i helgene følte vi oss alene. Når alle andre var sammen med familie var det tungt å ikke kunne ha kontakt med sin egen familie. Det å leve i skjul, for barna særlig, var også en prøvelse. Bare det at du som liten får beskjed om hva du kan si og ikke, å ikke kunne være med på klassebilde, skoleavslutninger eller bursdager.
KODE 6 OG KODE 7
Kode 6 eller «strengt fortrolig adresse» innebærer at opplysninger om adressen din ikke skal gis ut til noen.
Kode 7 eller «fortrolig adresse» innebærer at adressen din ikke skal gis ut til private.
(Kilde: Dinutvei.no - Nasjonal veiviser
ved vold og overgrep)
- Hans frihet viktigere enn vår sikkerhet
Hennes eldste barn ble også truet på livet av gjerningsmannen.
- Han ringte hjem til oss og spurte etter meg. Da svarte hun at "det skal du bare drite i". Da ringte han meg, sa at hun hadde snakket stygt til ham og og sa at han var på vei hjem til oss for å drepe henne.
«Trine» har hele veien opplevd å måtte kjempe en kamp mot systemet.
- Det er som å leve i en boble. På det verste, etter de verste voldsepisodene kontaktet jeg ulike instanser og ba om hjelp og beskyttelse. Det var en følelse av at «folk gikk forbi», men ingen brydde seg. Og der kjempet jeg mitt livs kamp, sier hun.
Barn som lever på KODE 6
Barnet mister vennene sine, bestevennen, naboer, nærmiljøet.
Barnet får ikke si farvel av hensyn til egen sikkerhet og venners sikkerhet.
Barnet bytter skole, alle i klassen er fremmede, de lurer på barnet kommer fra og hvorfor de har flyttet dit.
Barnet har lært seg å låse dører døgnet rundt.
Dersom barnet røper sin historie, vil en del foreldre holde sine barn vekk fra ofrets (barnet) hjem av hensyn til deres barns sikkerhet i tilfelle gjerningsmannen skulle finne på å dukke opp.
Barnet lærer å tie om fortid av hensyn til egen sikkerhet
Barnet må lære seg å huske sin nye identitet, kanskje også en «fortid» barnet ikke har levd.
Det nye nærmiljøet reagerer på at barnet oppfører seg engstelig og annerledes enn barn på sin egen alder.
Det er bare mor som vinker til barnet i 17. mai toget.
Det er mor og barnet hver helg, ferier og alle fridager, de er alltid sammen og bærer den samme frykten. Bare de to kjenner til hemmeligheten om at de er flyktninger i eget land.
Barnet får store problemer med å fortelle om seg selv, den nye identiteten har ikke en historie.
Barnet lever hver dag under frykt for at gjerningsmannen skal finne dem.
Mor tenker «Hvordan vil dette prege barnet i voksen alder? Hvordan kan dette barnet ha en familie, familekos, få venner og ta vare på dem og lære sine barn trygghet når barnet aldri har hatt det selv?»
Barnet blir overbeskyttende overfor mor.
Mor blir overbeskyttende overfor barnet.
(Dette er noen av punktene «Trine» har skrevet ned etter 18 år på Kode 6)
Og forklarer det slik:
- Det er litt som å ligge ute på havet med barna dine og holde på å drukne. Mens du ligger der får du et brev i hånda, der det står:
«Takk for innspillet ditt. Vi skal se hva vi kan gjøre.»
- Jeg følte hele tiden at hans frihet var mye viktigere enn vår sikkerhet.
Heldigvis møtte hun noen mennesker på sin vei som så at hun måtte ha hjelp og gjorde mye for at hun og familien kom i sikkerhet.
- Hadde jeg ikke støtt på noen av disse menneskene, hadde jeg ikke levd i dag, sier hun.
- Eneste som hadde rota meg borti en sånn fyr
- Hva har gjerningsmannen gjort med deg og ditt liv?
- Han har ødelagt livet for meg og mine barn. Han har ødelagt min mulighet til å være mamma for mine barn. Han har ødelagt min mulighet til å være den mammaen jeg ville og tenkte jeg skulle være.
- Det skjer noe med deg når noen prøver å skjære av deg strupen. Jeg følte meg så verdiløs. I tillegg trodde jeg at jeg var den eneste i hele verden som hadde rota meg borti en sånn fyr. Skyldfølelsen har vært enorm, og skammen jeg har følt.
I 2013 stevnet «Trine» staten og fikk medhold. Politiet sviktet i å gi henne og barna beskyttelse mot voldsmannen og staten ble dømt.
I dommen heter det: «Norsk politi har brutt torturbestemmelsen i menneskerettighetskonvensjonen ved at de ikke har tatt anmeldelser fra voldsutsatt kvinne på alvor».
- Nå jobber jeg for bedre rettigheter for andre voldsofre. Jeg ønsker at ofrene i større grad skal bli sett og at det er voldsutøveren som bør bli berøvet sin frihet og få begrenset sin handlingsfrihet. Ikke den som blir utsatt for volden, sier hun.
«Trine» lever fremdeles på hemmelig adresse.
- Komplett galskap at kvinner og barn må flykte
«Trine»s kamp videre er å kjempe for at paragraf 57 blir brukt når det er en kjent gjerningsperson og fare for gjentakelse.
Paragraf 57 er «forbud mot kontakt» og i paragrafen heter det:
«Den som har begått en straffbar handling, kan ilegges kontaktforbud når det er grunn til å tro at vedkommende ellers vil:
a) begå en straffbar handling overfor en annen person,
b) forfølge en annen person
c) på annet vis krenke en annens fred.»
- Jeg mener det er gjerningsmannen som bør få innskrenket sin frihet, ikke ofrene, sier hun.
Mange med henne jobber for det samme.
- Det viktigste er å sørge for at det er overgriper som blir straffet og ikke de som utsettes for vold, sier likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm til Side2.
- Alle er enige om at det er komplett galskap at kvinner og barn må flykte fra alt og alle for å føle seg noenlunde trygge, mens overgriper kan fortsette å leve som før.
Hun mener dette kan gjøres ved tettere oppfølging av overgriper, raskere saksgang og elektronisk fotlenke.
- Svikter vi voldsutsatte kvinner og barn i dag?
- Ja vi svikter voldsutsatte kvinner og barn. Det er det virkelig ingen tvil om. Det er noe alvorlig galt med hele systemet når man er mer opptatt av overgripers personvern og bevegelsesfrihet enn kvinner og barns helse og sikkerhet.
Under kan du se kampanjefilmen «Taushet tar liv»:
Screen9v2
Denne saken ble første gang publisert 11/12 2016.
