«Trine» lever i skjul: - Det skjer noe med deg den dagen noen prøver å skjære av deg strupen med kniv
Firebarnsmoren «Trine» har levd på hemmelig adresse i 18 år.
(SIDE2): For 18 år siden møtte «Trine» (51) sin overgriper. Siden har hun levd på flukt sammen med sine fire barn.
I anledning kampanjen «Taushet tar liv - en kampanje for å forebygge dødelig vold i nære relasjoner» er hun en av to kvinner som deler sin historie.
Begge kvinnene har levd på kode 6, som betyr å leve i skjul, på strengt fortrolig adresse. Kode 6 er samfunnets sterkeste grad av beskyttelse.
«Trine» må fortsatt leve på hemmelig adresse, og også være anonym i vår artikkel, fordi gjerningsmannen som prøvde å drepe henne, fortsatt er der ute.
- Politiet klarer den dag i dag fortsatt ikke å beskytte oss. Vi er ikke trygge, sier hun til Side2.
- Prøvde å drepe meg med kjetting og kniv
Mannen «Trine» ble kjent med, og innledet et kort forhold til for 18 år siden, viste seg å ha 13 dommer på seg, før de møtte hverandre.
- Det visste jeg selvsagt ikke og selv om vårt forhold varte i kun kort tid, har han aldri latt meg og barna i fred. Han ville enten gifte seg med meg eller drepe meg.
Og det endte med at han prøvde på det siste, da «Trine» ikke ville gifte seg med mannen hun var livredd.
- Han prøvde å drepe meg med kjetting og kniv, sier hun.
Historien har hun fortalt før og ordene kommer tilsynelatende lett og uanstrengt.
«Trine». ble slått i hodet med grov kjetting, hun ble sparket og truet på livet.
- Heldigvis fikk jeg barna ut av huset før det smalt, sier hun. Det minste barnet var bare ett år gammelt.
Det endte med en dødskamp på sykehuset for «Trine».
- Jeg hadde brukne ribbein, kjeve, blåmerker overalt og klarte nesten ikke å gå. For ikke å snakke om de psykiske reaksjonene. Det tok naturlig nok tid før jeg kom meg. På toppen av det hele kom en dame fra barnevernet på sykehuset og lurte på når jeg kom hjem. For hvis jeg ikke kom hjem, måtte de ta fra meg barna.
Det er først når hun forteller hva det har kostet, for henne og barna, at følelsene kommer.
- Jeg smiler utenpå, men inni meg er det sorg og sinne. Det er først nå, så lenge etterpå, at disse følelsene kommer til overflaten. Før det har det dreid seg om å overleve, være mamma og være i beredskap, sier hun.
Etter den verste voldsepisoden holdt det ikke at gjerningsmannen fikk besøksforbud og at familien fikk voldsalarm. De måtte flykte langt fra hjemmet sitt.
- Han satt inne i to måneder og på de månedene rakk jeg å selge huset og vi kom oss av gårde til et liv i skjul.
Her levde familien i skjul, helt til han igjen fant dem.
Det var som å leve i en boble. Folk gikk bare forbi og der kjempet jeg mitt livs kamp
- At han fikk lov til å oppholde seg i nærheten, beviser bare at det er gjerningsmannens rettigheter det tas hensyn til, ikke de voldsutsatte, sier «Trine».
Familien måtte flytte på nytt. Da sa et av barna:
«Mamma, vi har ikke noe å flytte tilbake til. Alt er jo ødelagt.»
Om tiden på skjult adresse, på et helt nytt sted de ikke kjente, beskriver «Trine» hverdagen slik:
- Det var ensomt på mange måter, uten familie og venner i nærheten. Særlig i helgene følte vi oss alene. Når alle andre var sammen med familie var det tungt å ikke kunne ha kontakt med sin egen familie. Det å leve i skjul, for barna særlig, var også en prøvelse. Bare det at du som liten får beskjed om hva du kan si og ikke, å ikke kunne være med på klassebilde, skoleavslutninger eller bursdager.
- Hans frihet viktigere enn vår sikkerhet
Hennes eldste barn ble også truet på livet av gjerningsmannen.
- Han ringte hjem til oss og spurte etter meg. Da svarte hun at "det skal du bare drite i". Da ringte han meg, sa at hun hadde snakket stygt til ham og og sa at han var på vei hjem til oss for å drepe henne.
«Trine» har hele veien opplevd å måtte kjempe en kamp mot systemet.
- Det er som å leve i en boble. På det verste, etter de verste voldsepisodene kontaktet jeg ulike instanser og ba om hjelp og beskyttelse. Det var en følelse av at «folk gikk forbi», men ingen brydde seg. Og der kjempet jeg mitt livs kamp, sier hun.
Og forklarer det slik:
- Det er litt som å ligge ute på havet med barna dine og holde på å drukne. Mens du ligger der får du et brev i hånda, der det står:
«Takk for innspillet ditt. Vi skal se hva vi kan gjøre.»
- Jeg følte hele tiden at hans frihet var mye viktigere enn vår sikkerhet.
Heldigvis møtte hun noen mennesker på sin vei som så at hun måtte ha hjelp og gjorde mye for at hun og familien kom i sikkerhet.
- Hadde jeg ikke støtt på noen av disse menneskene, hadde jeg ikke levd i dag, sier hun.
- Eneste som hadde rota meg borti en sånn fyr
- Hva har gjerningsmannen gjort med deg og ditt liv?
- Han har ødelagt livet for meg og mine barn. Han har ødelagt min mulighet til å være mamma for mine barn. Han har ødelagt min mulighet til å være den mammaen jeg ville og tenkte jeg skulle være.
- Det skjer noe med deg når noen prøver å skjære av deg strupen. Jeg følte meg så verdiløs. I tillegg trodde jeg at jeg var den eneste i hele verden som hadde rota meg borti en sånn fyr. Skyldfølelsen har vært enorm, og skammen jeg har følt.
I 2013 stevnet «Trine» staten og fikk medhold. Politiet sviktet i å gi henne og barna beskyttelse mot voldsmannen og staten ble dømt.
I dommen heter det: «Norsk politi har brutt torturbestemmelsen i menneskerettighetskonvensjonen ved at de ikke har tatt anmeldelser fra voldsutsatt kvinne på alvor».
- Nå jobber jeg for bedre rettigheter for andre voldsofre. Jeg ønsker at ofrene i større grad skal bli sett og at det er voldsutøveren som bør bli berøvet sin frihet og få begrenset sin handlingsfrihet. Ikke den som blir utsatt for volden, sier hun.
«Trine» lever fremdeles på hemmelig adresse.
- Komplett galskap at kvinner og barn må flykte
«Trine»s kamp videre er å kjempe for at paragraf 57 blir brukt når det er en kjent gjerningsperson og fare for gjentakelse.
Paragraf 57 er «forbud mot kontakt» og i paragrafen heter det:
«Den som har begått en straffbar handling, kan ilegges kontaktforbud når det er grunn til å tro at vedkommende ellers vil:
a) begå en straffbar handling overfor en annen person,
b) forfølge en annen person
c) på annet vis krenke en annens fred.»
- Jeg mener det er gjerningsmannen som bør få innskrenket sin frihet, ikke ofrene, sier hun.
Mange med henne jobber for det samme.
- Det viktigste er å sørge for at det er overgriper som blir straffet og ikke de som utsettes for vold, sier likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm til Side2.
- Alle er enige om at det er komplett galskap at kvinner og barn må flykte fra alt og alle for å føle seg noenlunde trygge, mens overgriper kan fortsette å leve som før.
Hun mener dette kan gjøres ved tettere oppfølging av overgriper, raskere saksgang og elektronisk fotlenke.
- Svikter vi voldsutsatte kvinner og barn i dag?
- Ja vi svikter voldsutsatte kvinner og barn. Det er det virkelig ingen tvil om. Det er noe alvorlig galt med hele systemet når man er mer opptatt av overgripers personvern og bevegelsesfrihet enn kvinner og barns helse og sikkerhet.
Under kan du se kampanjefilmen «Taushet tar liv»:
Screen9v2