Tøffe utfordringer fikk Lena opp av sofaen
- At jeg klarte å fullføre halvmaraton, viser at alt er mulig. Da jeg begynte å trene, klarte jeg ikke løpe mellom to lyktestolper.

(Bergensavisen): Lena Nordvik (32) er alenemor til tre år gamle Jonathan. I svangerskapet la hun på seg 25 kilo, og på det meste veide den 158 centimeter høye kvinnen 90 kilo. Livet besto av sønnen, jobben og kos med mat og snop på sofaen.
DENNE SAKEN ER LEVERT AV BERGENSAVISEN.
- Jeg så forferdelig ut. Ingen klær passet. Jeg var i elendig form, og jeg følte meg elendig både innvendig og utvendig, sier Nordvik ærlig.
FIKK EN VEKKER
Småbarnsmoren bestemte seg for å ta skjeen i en annen hånd da hun begynte å føle seg som en dårlig mor.

- Jeg så på meg selv som et dårlig forbilde. Jeg spiste usunt og var lite aktiv. Dessuten var jeg ikke i form til å leve et aktivt liv med en liten gutt i huset.
Vekten viste 76 kilo, og 32-åringen bestemte seg for å ta en joggetur i Hordnesskogen. Det ble en vekker.

- Jeg klarte faktisk ikke å løpe mellom to lyktestolper. Da bestemte jeg meg for at noe måtte gjøres. Da jeg brukte 50 minutter på å gå opp Stoltzen, fikk jeg nok en vekker. Det var trist å oppleve at jeg ikke klarte å dra rundt på min egen kropp, sier Nordvik som i dag går opp Stoltzen på 19 minutter.
DET SITTER I HODET
Med naturen som hjelp nådde hun etter hvert sitt første delmål om å komme ned til 65 kilo. Etter det har hun oppnådd både små og store mål på løpende bånd.
I april i år løp hun fem kilometer under Bergen City Marathon, måneden etter fullførte hun halvmaraton.
Og løsningen?
- Alt sitter i hodet. Den mentale biten av en livsstilsendring er den desidert viktigste. Man må ha lyst og motivasjon til å endre livet sitt, sier Nordvik.
IKKE UTEN MENTOR
Men like bestemt på at løsningen sitter i hodet, er Nordvik på at hun ikke hadde klart seg gjennom den store livsstilsendringen uten en mentor. Der kommer Petter Vallestad inn i bildet.
33-åringen fra Fyllingsdalen er kanskje mest kjent som eventyreren som løp maraton i jungelen og som til neste år skal løpe 700 kilometer i Canada. Men han er også oppriktig engasjert i trening, kosthold og helse.
- Jeg vet det høres sløkket ut, men jeg har et brennende ønske om å gjøre verden til et bedre sted å være. Jeg drømmer om å bygge opp et miljø av sunne mennesker som vil hverandre godt, sier Vallestad engasjert.
Og i praksis betyr dette at han fungerer som mentor for Nordvik, og hun har vært testperson for et livsstilsendringskonsept han har adoptert fra USA.
- Jeg er med på alle opp- og nedturer på hele reisen. Jeg dedikerer meg til deres utvikling 100 prosent straks de velger å ta det vanskelige første steget.
HÅRETE MÅL
- Jeg hadde aldri klart å nå de hårete målene vi hadde satt, hadde det ikke vært for Petter. Jeg tror alle trenger en mentor, en person som pusher deg, som krever noe av deg og som støtter deg når ting er vanskelig.
Hun legger ikke skjul på at den mentale reisen hun har vært på så langt har vært tøff.
- Det er slitsomt å være utenfor komfortsonen sin, men det er jo der man kjenner at man lever. Petter krever bildebevis fra treningene, dårlig vær eller manglende motivasjon er ingen unnskyldning, sier Nordvik.

Og hennes sterkeste motivasjon til fortsatt å trene og holde seg sprek, selv etter at vekten viser 58 kilo, er sønnen.
- Dagen før hun skulle løpe halvmaraton, var hun i ferd med å trekke seg. «Hva kan sønnen din lære av hvis du ikke fullfører»? spurte jeg. Da fant hun motivasjon til å ikke gi opp.
HELT AVGJØRENDE
- Hvordan man tenker og planlegger en endring, avgjør om man klarer det.
Det sier professor ved Norges idrettshøgskole, Yngvar Ommundsen, til BA.

Hans fagfelt er idrett og helsepsykologi, og han sier at svært viktige faktorer for å lykkes med trening er selvregulering og et støttende miljø.
- Det handler om å se på hva man gjør for å gjøre gode intensjoner om til handling. Man må ha gode strategier, sette seg konkrete og realistiske mål, og være mentalt forberedt på at ikke alt kommer til å gå på skinner. Å endre adferd og livsstil er hardt arbeid. Man må tåle en nedtur uten at tro at da er alt forgjeves. Dessuten er det viktig å ikke være alene, men å ha noen som kan hjelpe og veilede deg på veien, sier Ommundsen.
Han sier også det er viktigere å fokusere på økt velvære, som bedre søvn og humør, enn først og fremst vektreduksjon og fysiologiske endringer.