Overlege advarer: Presser du for mye, kan du bli inkontinent

En av fire norske kvinner plages av urinlekkasje, også kalt ufrivillig vannlating.

Det kan det være flere årsaker til, forteller Benny Kirschner, som er overlege og klinisk lektor ved Gynekologisk-Obstetrisk Avdeling på Hvidovre Hospital i Danmark. Lekkasjen skyldes i de fleste tilfeller enten stressinkontinens eller overaktiv blære, urgency-inkontinens.

Mange kvinner som har født, kjenner sannsynligvis følelsen av å måtte klemme ekstra mye sammen når de merker at et nys er på vei, fordi risikoen for at man ellers lekker når først nyset setter inn, er til stede. Og uansett hvor mye man klemmer, er det ikke nok. Av samme grunn går man også en stor bue utenom alt som rimer på trampoline.

Den ufrivillige vannlatingen som kommer i forbindelse med aktiviteter som hoste, nys og tunge løft, går under betegnelsen stressinkontinens eller aktivitetsutløst inkontinens, forteller Benny Kirschner, mens overaktiv blære er karakterisert ved hyppige, små vannlatinger i løpet av dagen, typisk i kombinasjon med en sterk, påtrengende vannlatingstrang, som ofte leder til inkontinens.

Han utdyper:

– Du skal tenke deg at det er to systemer som jobber mot hverandre. Det er bekkenbunnen som prøver å holde urinen inne, og så er det blæren som prøver å få urinen ut, så den er tømt. I begge de to systemene kan det oppstå sykdom eller svakhet som fører til inkontinens. Mens stressinkontinens oppstår når bekkenbunnen blir svak, så er overaktiv blære et uttrykk for at blæren reagerer uhensiktsmessig.

Hva er de primære symptomene på inkontinens?

"Det primære symptomet ved overaktiv blære er at man må tisse ofte. Men også at man får en plutselig, påtrengende trang til å urinere, som kvinnen kanskje ikke kan undertrykke.

Pasienter forteller ofte at når de for eksempel er ute og handler, så kan de holde seg til det øyeblikket de ser inngangsdøren eller døren til toalettet, og så går det galt. Disse kvinnene vet hvor alle de offentlige toalettene befinner seg, for hvis de merker at de må urinere, så må det være ”akkurat her og nå”.

Typisk får man trang til å urinere når blæren fylles med 200-300 ml urin fra nyrene. Da ”sier” blæren til hjernen din at nå snart må jeg på toalettet, fordi nå kan jeg snart ikke holde mer. Det går gjerne to-tre, kanskje fire timer mellom hver gang man må urinere - naturligvis avhengig av hvor mye og hva man drikker, og hva man ellers gjør. Det vil si at de fleste har et sted mellom fem-åtte vannlatinger i løpet av en dag, men lider du av overaktiv blære, vil blæren fortelle hjernen din mye før de 200-300 ml, kanskje allerede ved 20-30 ml, at nå er det nå.

For å finne ut om pasienten lider av stressinkontinens eller overaktiv blære, skal pasienten fylle ut et væske-/vannlatingsskjema over tre dager. Her skal det noteres hvor ofte man går på toalettet, hvor mye man drikker, og hvor mye man tisser om gangen. Du får rett og slett et målebeger med hjem, som du skal tisse i, og så skal du angi nøyaktig hvor mye du drikker, men også hva du drikker, fordi det finnes forskjellige mat- og drikkevarer som øker vannlatingen, for eksempel kaffe, te og øl.

Jeg har en enkelt gang hatt en kvinne på vår poliklinikk som fortalte at hun drakk to hele kanner med kaffe hver dag, og hennes plager var hyppige, små vannlatinger. Jeg måtte fortelle henne at kaffe er vanndrivende, og når man drikker mer enn to liter kaffe hver dag, så er det ikke rart at man også må tisse hyppig. I hennes tilfelle var det snakk om 20 toalettbesøk hver dag. Vi fant aldri ut om hun hadde overaktiv blære eller ikke, for hun fortalte at hun ikke kunne klare seg uten sine to kanner kaffe, og derfor kunne vi dessverre ikke virkelig hjelpe henne.

På væske-/vannlatingsskjemaet noterer man også om man er lekk, og i hvilke situasjoner man er det - om det er i forbindelse med nys eller hoste, eller om det kommer spontant, og om man har vannlatingstrang i forbindelse med at man er lekk.

En pasient som har stressinkontinens, vil typisk notere i sitt væske-/vannlatingsskjema at hun later vannet et normalt antall ganger, dvs. omkring åtte ganger i løpet av et døgn. Størrelsen på hennes vannlating er som regel også på de normale 200-300 ml hver gang. Og så har hun notert at hun blir lekk, hver gang hun løper en tur eller løfter noe tungt. I de tilfellene gir det nesten seg selv at hun lider av stressinkontinens.

Mens kvinnen som har overaktiv blære, typisk har mange, små vannlatinger i løpet av et døgn. Hun vil ha mellom 10-14 vannlatinger, og de er omkring 50-70 ml store. Lekkasje kommer plutselig og med akutt vannlatingstrang før.

En tidligere kollega hadde et fast spørsmål han alltid stilte sine pasienter: ”Hvis du ser en god krim på TV, og det er to minutter igjen. Du må vite hvem som er morderen. Kan du da holde deg de siste to minuttene, eller er det helt umulig?”

Hvis svaret er det siste, så er det en god indikator på at hun har overaktiv blære, mens kvinnen med stressinkontinens lett kan klemme sammen og holde seg til filmen er slutt."

Kan man si noe om hvem som typisk får henholdsvis overaktiv blære og stressinkontinens og hvorfor?

"Stressinkontinens kommer typisk av en svakhet i bekkenbunnen. Denne svakheten kan oppstå etter mange barnefødsler, overvekt, kronisk hoste eller kronisk obstipasjon (forstoppelse). Stående, tungt arbeid kan også medføre stressinkontinens. Derfor ser man ikke særlig ofte at menn får stressinkontinens, da deres urinrør er lengre, og deres bekkenbunn ikke er utsatt på samme måte som kvinners, fordi menn ikke er konstruert til å føde barn.

Urgency-inkontinens eller overaktiv blære er derimot en tilstand i selve blæren, og er i de fleste tilfeller uten egentlig årsak. Denne tilstanden ses også hos menn.

Grov sett kan man godt si at det er yngre kvinner som får stressinkontinens, mens overaktiv blære typisk ses hos eldre kvinner og menn. Det betyr dog ikke at yngre mennesker ikke kan få en overaktiv blære og omvendt."

Du sier at man typisk ikke kan finne en egentlig årsak til at man får overaktiv blære, men kan det være noe man selv fremprovoserer ved å tisse i tilfeller hvor man kanskje mest av alt bare gjerne vil sikre seg at man har fått tisset av?

"Jo, uten tvil. Mange av våre pasienter som har overaktiv blære, har en form for blandingstilstand mellom noe som faktisk foregår i blæren og noe som foregår i "deres hode", det vil si at de har vendt seg til å tisse hyppig.

Derfor er det selvfølgelig viktig å finne ut om pasienten egentlig har en overaktiv blære-problematikk, eller om det er dårlige vannlatningsvaner som har oppstått over lengre tid.

Vi kjenner jo alle til situasjoner hvor vi føler vi ikke riktig får tømt blæren helt og derfor går på toalettet mange ganger etter hverandre. For eksempel hvis man skal på kino eller ut og fly, man skal på en date eller til eksamen, hvor man skal holde seg i lengre tid av gangen. I de tilfellene kan du nærmest tisse tre ganger før du tenker at nå er du klar."

Hvordan tømmer man blæren ordentlig? Og hvordan vet man om den er tømt?

"Når vi undersøker pasienten, ber vi dem først gå på toalettet. Deretter gjør vi en gynekologisk undersøkelse som inkluderer en ultralydundersøkelse av blæren, og her kan vi se om den er tømt eller ikke. Hvis vi finner ut at det fortsatt står en del urin i blæren, anbefaler vi pasienten det som kalles The Triple Voiding Technique.

Den går ut på at man skal late vannet tre ganger etter hverandre. Det vil si at man later vannet, reiser seg opp og går en liten tur rundt på toalettet, bare et par minutter, så setter man seg ned igjen og forsøker å tømme blæren enda en gang, og det gjentas så en tredje gang. Kommer det så noe andre og/eller tredje gang, er det et tegn på at man ikke har fått tømt blæren godt nok første gang.

I de tilfellene kan vi godt anbefale pasienten å bruke voiding-teknikken fast i en periode, inntil hun kanskje ikke har behov for å late vannet andre og tredje gang mer.

Hvis denne teknikken ikke viser seg å være tilstrekkelig for å tømme blæren, undersøker vi om det kan være en annen årsak til dette. Det kan for eksempel være hvis man har et nedfall av blæren, og i de tilfellene velger vi typisk å operere for å sørge for at vedkommende blir i stand til å tømme blæren bedre."

Er det riktig forstått at man som kvinne ikke må "presse" det siste ut i forsøket på å tømme blæren helt?

"Man kan gjerne presse litt, men man skal unngå å bruke bukveggen og magemusklene, og altså kun bruke blæren - det andre gir en uhensiktsmessig tømming. For å få en idé om man bruker magemusklene når man tisser, kan man prøve å kjenne med en hånd på magen at den ikke trekker seg sammen. Det skal den helst ikke.

Problemet er at hvis man sitter på toalettet og presser mye, for eksempel i forbindelse med kronisk hard avføring, så øker man risikoen for å få en prolaps - enten av livmoren, blæren eller endetarmen, eller man kan risikere å få brokk i magen. Derfor skal man unngå å øke presset på underlivet, fordi det både kan gi en prolaps av den ene eller andre typen eller problemer som stressinkontinens."

Hvordan behandler man inkontinens?

"Det avhenger av om problemet er urgency-inkontinens eller stressinkontinens, da de to tilstandene behandles ganske forskjellig.

Dårlige vannlatningsvaner med små vannlatinger "for sikkerhets skyld" kan man trene seg ut av. Men hvis kvinnen har egentlig overaktiv blære, så kan man behandle symptomene med medisin eller botox, som sprøytes direkte inn i blæren.

Akkurat som ved rynkebehandlinger i ansiktet får botox muskelen i blæren til å slappe av. Det er en behandling som typisk må gis igjen og igjen, men først etter noen måneder - ja, faktisk kan det gå opptil et år mellom hver behandling. Behandlingen er enormt effektiv, så mye at kvinnen noen ganger slett ikke kan tisse etterpå, men må læres opp til å tømme seg selv med et lite kateter, inntil effekten avtar og blæren fungerer igjen.

Hvis kvinnen lider av stressinkontinens, ser vi typisk først på faktorer som overvekt og svak bekkenbunn. I så fall anbefaler vi henholdsvis vekttap eller bekkenbunnstrening.

Hvis dette ikke er tilstrekkelig, kan man eventuelt operere inn noe som heter en TVT-slynge. Dette er en syntetisk slynge som opereres inn rundt urinlederen for å gi den den ekstra støtten som bekkenbunnen mangler. Det er den behandlingen jeg gjør som gjør den største forskjellen for mine pasienter. Det er jo typisk unge kvinner på 40-50 år som igjen kan gå ut og ta en løpetur uten å være bekymret for å bli klissvåte etterpå. Det er jo akkurat det man ønsker som lege, nemlig å kunne gjøre en forskjell for sine pasienter."

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.