Slik går det med «Sykehjemsliv»

(SIDE2): «Jeg må bort herfra. Jeg kan ikke fortsette å bo på sykehjem. Jeg skulle aldri havnet her i utgangspunktet, og nå bor jeg her på femte måneden. Jeg har det ikke bra. Panikken brer seg. Tårene renner. Jeg er i ferd med å bli sprø. Vær så snill, ta meg vekk herfra.»

Dette skrev Anita Bjørklund (22) på bloggen sin i november i fjor. Hun bodde da på et omsorgssenter i Røyken sammen med utelukkende eldre mennesker Hun har vært syk i over åtte år. Lam fra livet og ned siden 2008.

Hun fortalte Side2 om senteret Høyenhall i Hole, som ville passet henne bedre.  Og etter en rekke artikler og reportasjer i flere av landets største aviser og TV-kanaler ble hun 25. november i fjor flyttet til nettopp Høyenhall.

- Her har de har en egen rehabiliteringsavdeling av høy kvalitet, med dyktige fysioterapeuter, en ergoterapeut og aktivitør. Denne avdelingen er ment for unge mennesker, ettersom det er nok av steder for eldre, sier hun til Side2.

Selv om hun nå har fått plass på denne avdelingen, synes hun det er skuffende at det i Norge generelt er for få behandlingssteder for unge mennesker med fysiske funksjonshemminger og skader som gjør at de behøver intensiv rehabilitering.

- Hadde det ikke vært for at vi fikk høre om Høyenhall, som er et privat tilbud, og kjempet med nebb og klør for å få kommunen til å godta å gi meg et opphold her, så hadde jeg fortsatt vært på sykehjemmet. Og det orker jeg ikke tanken på.

- Må ikke glemme

Bjørklund er bekymret over at det hun mener er et trangere og trangere nåløye for avdelinger til behandling av unge som ikke klarer seg selv, og sikter til Sunnaas - hvor hun selv ble avslått plass.

- Og hvor blir vi plassert da? Sykehjem. Dette er en sak som er svært viktig for meg, naturlig nok.

Les mer på bloggen til Bjørklund:Dagens VG: Unge dumpes på sykehjem

Bjørklund har i kjølvannet av sitt blogginnlegg uttalt seg i flere saker om unge og sykehjem.

- Det betyr veldig mye for meg å kunne blogge om min situasjon, ettersom det å skrive er terapi for meg. Jeg skriver ikke for andre, jeg skriver for meg selv. Jeg ønsker sterkt å sette fokus på unge på sykehjem, og er gjerne en frontperson for det. Derfor takker jeg gladelig ja til forespørsler. Dette er et tema vi ikke må glemme, sier hun.

- I tillegg er jeg opptatt av å være åpen og ærlig, og å gi folk et så godt innblikk som mulig i en annen virkelighet - en virkelighet mange ikke kjenner til, eller noensinne møter. Jeg skriver og sier ting rett ut. Livet som det er.

Støtten hun har fått, og får, fra ukjente rundt om i landet, betyr veldig mye, forteller hun.

- Det at det beveger, rører, og engasjerer andre, er veldig stort å vite. Det gjør meg glad når folk reagerer, det gjør meg glad når folk fortsetter å følge meg til tross for litt lite lyd til tider. Det gjør meg glad når folk leser, deler, og skriver til meg. Det er fint å få være en stemme midt oppi alt dette rare og usikre som kalles livet - mitt.

Hun var i fjor nominert til Nettavisens pris «Årets sterke mening», under Vixen Blog Awards, noe hun synes var en stor ære.

- Mamma skulle stille på utdelingen for meg, og det var spennende å få være en del av det, selv om jeg ikke kunne være til stede selv. Men den kvelden utdelingen og festen gikk av stabelen, satt mamma i en stol i et rom på intensiven og overvåket meg. Side om side, i vår annerledes virkelighet, sier hun.

- Tidligere den dagen hadde jeg blitt reddet med hjerte-lungeredning, og alt var blitt snudd på hodet igjen. Men til tross for det, og for at jeg ikke vant, var det en stor ære og en glede å få være en del av det som en av de nominerte.

Det neste på planen for 22-åringen er et opphold på sykehuset i Tromsø.

- Dette er en innleggelse jeg gleder meg til og ser veldig frem til.

- Det har blitt en del innleggelser i 2014. Året startet med et brak, ved at jeg måtte reddes med hjerte-lungeredning. Det er vondt å tenke på. Det er ikke alltid så lett å fatte alt som har skjedd, og å tenke på at det er meg det skjer med.

- Føler meg i live igjen

Formen hennes er nå helt grei, ifølge henne selv, men hun har hatt en tøff vår og sommer.

I januar fikk hun sin første nesesonde, men da hun ikke tålte sondematen endte hun opp med å bli alvorlig underernært.

-  Det var en tøff periode, men legene fikk meg over på en annen sondemat, som jeg tåler, og jeg får nå all næringen jeg trenger. Det er fryktelig godt, for nå føler jeg meg i live igjen, sier Bjørklund.

Etter denne innleggelsen var hun tilbake på Høyenhall i to uker før hun ble innlagt på på epilepsisykehuset.

- Et ord om det stedet; unikt. Jeg er sliten, men det er ikke så rart ettersom 2014 har vært fryktelig tøft og krevende. Men nå har jeg det bedre. Hvis nå kroppen bare tar opp nok av epilepsimedisinen igjen, så jeg blir anfallsfri igjen, så får jeg det enda bedre!