Siri fikk livet i gave av mannen: – Jack reddet meg
Da Siri for tredje gang fikk den tøffe beskjeden fra legene, var hennes nye store kjærlighet Jack aldri i tvil om hva han skulle gjøre.
Allerede i barneskolealder ble jeg fortalt at jeg var født med nyresvikt. Som utenlandsadoptert gjennomgår man en grundig helsesjekk ved ankomsten til Norge, så det ble oppdaget da, forteller Siri Horsrud (40).
Hun er oppvokst i Trondheim, men har bodd i Stavanger de siste 20 årene.
Bortsett fra jevnlige kontroller hos nyrelegen, påvirket diagnosen henne i liten grad gjennom barne- og ungdomsårene. Sykdommen utviklet seg langsomt. Hun hadde ikke behov for å gå på medisiner.
Legene var likevel ærlige på at hun i fremtiden mest sannsynlig ville måtte ha en transplantasjon.
– Kanskje tenkte foreldrene mine mye på dette, selv om det ikke var noe de ga uttrykk for overfor meg. Selv bekymret jeg meg ikke, og jeg levde livet mitt på samme måte som mine jevnaldrende.
Hverdagen ble brått endret da hun ble gravid som 20-åring. Kontrollene var tette, og Siri fikk vite at fødselen måtte igangsettes dersom blodtrykket ble for høyt og nyrene ikke ville klare å holde seg gjennom svangerskapet.
– Fire uker før termin kom Lukas til verden. Da hadde legene besluttet at det ikke lenger var trygt for meg å gå gravid lenger. Jeg var lykkelig over å ha blitt mamma, og tanken på at jeg skulle bli alvorlig syk, streifet meg ikke en eneste gang.
I fornektelse
Bare kort tid etter at hun hadde født, forverret helsen seg. Siri ble satt på immundempende- og blodtrykksmedisiner. I starten forsøkte hun å amme, men den lille sønnen måtte etter hvert ta flaske på grunn av medisineringen.
– Det var sårt et lite øyeblikk, men jeg la snart skuffelsen til side.
Fem måneder etter fødsel begynte den nybakte mammaen med dialyse. Til tross for både tretthet og fatigue, fortsatte hun å jobbe deltid og delte permisjonen med sønnens pappa. I ettertid ser 40-åringen at hun i lang tid forsøkte å fornekte hvor syk hun var.
– Jeg ville jo bare leve livet mitt som alle andre. Kontrollene på nyrepoliklinikken så jeg på som «unødvendige». I mitt hode var jeg ikke syk. Det var heller ikke mulig å se det på meg.
– Lukas hadde det bra hjemme sammen med pappaen, så for meg ble jobben et viktig fristed og en form for terapi i den krevende situasjonen, sier Siri åpenhjertig.
Etter åtte lange måneder i køen for transplantasjon, fikk hun en desemberdag den viktige telefonen fra Rikshospitalet:
Det var funnet en ny nyre, og hun måtte umiddelbart sette kursen fra Stavanger mot Oslo.
Siri kjente på en enorm redsel over å måtte foreta reisen alene. I all hast fikk hun rasket med seg klær og toalettsaker før det bar ut i den ventende taxien som skulle kjøre henne til flyplassen.
– Jeg hulket og gråt hele veien frem til sykehuset. Ved ankomst var det mørkt og kaldt. Utenfor hovedinngangen sto et stort juletre og lyste. For meg ble det et symbol på uvisshet, redsel og ensomhet, sier Siri stille.
Vel installert på rommet var det vanskelig å få sove denne natten. Siri bekymret seg ikke for den alvorlige operasjonen, eller at hun potensielt kunne dø. Alle tankene hennes gikk til den lille sønnen som ventet på å få mammaen sin hjem igjen.
– Morgenen etter hadde hjernetåken min heldigvis lettet. Jeg var ikke lenger så ubeskrivelig trøtt. Nå følte jeg meg klar for det som lå foran meg.
Den utenkelige beskjeden
Operasjonen var vellykket. I tre måneder måtte Siri bli boende på pasienthotellet. Langt borte fra de der hjemme. Hver eneste morgen gjennomgikk hun blodprøvetagning og legekontroller.
I løpet av denne tiden hadde kroppen hennes flere avstøtninger mot det nye organet, men legene lyktes hver gang i å behandle det.
– Da jeg omsider fikk reise hjem på permisjoner, så jeg hvor mye sønnen min hadde vokst i løpet av tiden jeg var borte. Han og pappaen hadde utviklet et så sterkt bånd.
– Det var godt å se, men det føltes samtidig veldig sårt. Jeg klarte aldri helt å komme inn i de daglige rutinene deres, og det gjorde at jeg følte meg både overflødig og tilsidesatt. På et tidspunkt skjøv jeg de begge fra meg, og det endte med samlivsbrudd og delt omsorg, beskriver Siri.
De neste årene levde hun et tilnærmet normalt liv hvor jobb, vennskap og tid med sønnen sto i fokus. Å være nøye med medisineringen var avgjørende, og jevnlig måtte hun inn til kontroller ved poliklinikken.
– Etter en transplantasjon er man teknisk sett som andre mennesker. Dessverre opplevde jeg flere problemer med avstøtninger av det nye organet, og dette krevde behandling.
Til slutt ga nyrelegen den tøffe beskjeden om at det var kommet til et kritisk punkt. Siri måtte utredes for en ny nyretransplantasjon. På vårparten 2011 var hun igjen i gang med dialyse. Å kombinere dette med livet som småbarnsmamma var så mye tøffere enn den første gangen.
– Sønnen min gikk i barnehage, og etter hvert på skolen. Dagene besto av fritidsaktiviteter, lekser, venner og barnebursdager. Takket være en fantastisk arbeidsgiver som la til rette for behandlingen min, sto jeg i deltidsjobb så lenge det lot seg gjøre, sier Siri.
Rørt forteller hun om kollegaen og venninnen, Elisabeth, og familien hennes. De ble raskt som en ekstra familie for henne og sønnen, og Siri tror ikke hun hadde klart seg gjennom sykdomsperioden om det ikke hadde vært for dem.
– De hentet meg hjem til seg rett som det var. Jeg slet mye med fatigue og hadde smertefulle kramper i armer og ben. Mens jeg fikk hvile på sofaen, hjalp de til med lekser, middagslaging og lek.
– Jeg slet med mye dårlig samvittighet overfor sønnen min. Uansett hvor dårlig jeg var, så tok jeg meg sammen og fulgte han til skolen, trening og bursdager. Mye lyd og mennesker gjorde meg ekstremt sliten. Det eneste jeg ønsket var å være en helt vanlig mamma, sier Siri.
Livet i gave
En lys sommerdag i 2013 fikk Siri beskjeden om at det var funnet en ny nyre til henne. Vissheten om hva hun denne gangen gikk til ga en ro i kropp og sinn. Også denne gangen var operasjonen vellykket.
– Livet føltes perfekt. Sønnen min storkoste seg på ferie med pappaen sin. Jeg tilbrakte lange sommerkvelder sammen med min bestevenninne og andre gamle venner. Jeg var fullstendig til stede i øyeblikket og nøt alt hovedstaden hadde å by på.
– Livsgleden var stor, energien min på topp og ikke et eneste øyeblikk tenkte jeg på at noe kunne gå galt denne gangen også. Jeg følte meg uovervinnelig, sier 40-åringen med et smil.
Da høsten kom, traff hun den store kjærligheten i Jack fra England. Allerede på første date valgte Siri å være helt åpen om historien sin. For henne var det viktig at han forsto at det kunne skje igjen. Beskjeden ble mottatt med knusende ro.
– Han ønsket å bli hos meg.
Jack var klar i sin tale: Dersom Siris nyrer igjen skulle svikte, så ville han stille som donor.
Tre år senere befant hun seg nok en gang i sitt livs mareritt. Nyrene sviktet - for tredje gang. Hun, som tidligere hadde vært så fast bestemt på ikke å skulle motta et organ fra noen som sto henne nær, lot seg overtale av overlegen og Jack.
– Dersom jeg ikke sa ja til å få en av hans nyrer, så kunne jeg denne gangen risikere enda flere år med dialysebehandling og kø.
Ett år senere var tiden inne for operasjon. Selv om Jack kom seg svært raskt etter inngrepet, ble tiden etterpå tøff for dem begge. Denne gangen trengte Siri lengre tid for å komme seg til hektene igjen.
– Jeg kjente i tillegg på en enorm takknemlighetsgjeld overfor Jack, og jeg var livredd for at noe skulle skje ham.
Tilbake til hverdagen
Litt etter litt kom livet tilbake til normalen. I 2018 fridde Jack under en ferie i Skottland. I mai 2025 sto bryllupet på Korfu i Hellas. Omgitt av sine nære og kjære ga paret hverandre et rungende ja. Sirkelen ble på et vis sluttet.
– Som en beboer på arbeidsplassen min så beskrivende sa det: «Nå har dere blitt hele igjen. Du har giftet deg med donoren din, og han med sin nyre».
I dag er Siri i 80 prosent jobb. Hun har lært viktigheten av å sette grenser for seg selv og akseptere at hun ikke er som alle andre på sin egen alder. Sykdomshistorien gjør at hun synes det er vanskelig å drømme langt frem i tid.
– I fremtiden ser jeg likevel for meg at vi bor i et lite hus eller på et gårdsbruk i Skottland. Der vil jeg dyrke, plante og drive med ulike kunst- og hobbyprosjekter, mens Jack skal få et verksted med motorsykler han vil samle på, ler Siri.
Ikke sjelden tenker hun med enorm takknemlighet på de tre donorene og hvilke muligheter de har gitt henne.
– De to første donorene holdt meg i live lenge nok til at jeg fikk lære å bli mamma, ta utdanning, reise og skape minner for livet.
– Jack er den som reddet meg på nytt. Mannen som har holdt ut med meg i opp- og nedturer, og som tok til seg sønnen min som sin egen. Han jeg håper å få leve et langt og behagelig liv med, sier Siri.
Over 500 i kø for ny nyre
I løpet av de tre første månedene av 2026 fikk 107 pasienter et nytt, livreddende organ i Norge.
77 av disse pasientene fikk en ny nyre – 47 av dem fra avdød, og hele 30 fra levende giver. Det viser nye tall fra Oslo universitetssykehus.
En ny «bytteordning» kalt STEP-programmet har hatt en positiv effekt for antallet mulige donorer. I ordningen kan givere som ikke matcher sin pårørende donere til en fremmed mot at deres kjære får en passende nyre tilbake. Dette systemet kobler sammen uforlikelige par i hele Norden for å sikre flere vellykkede transplantasjoner, skriver organdonasjon.no
For å bli organdonor må du informere dine pårørende om ditt standpunkt. Det er også anbefalt å fylle ut et donorkort og laste det ned på mobilen.
Ved utgangen av mars 2026 ventet 545 nordmenn på en nyre, skriver organdonasjon.no
Kilde: organdonasjon.no