Psykiater: - Overvektige barn vet at de er overvektige

(SIDE2):  - Overvektige barn vet at de er overvektige. De trenger ikke veies av den grunn. Dersom de ikke tenker om seg selv at de veier for mye, hvem er vi som skal komme og fortelle dem at det er noe feil med dem?  spør psykiater Anne Kristine Bergem.

Hun har skrevet innlegget Øyeblikket: 21 gram i bladet Psykisk helse, der hun er fast spaltist.

Her stiller hun spørsmålstegn ved den rutinemessige veiing av barn og mener ressursene bør brukes på en annen måte.

Dette skriver hun blant annet i sitt innlegg:

«Det er grunner til rutinemessig veiing av barn som ikke handler om det enkelte barns helsetilstand. Vi trenger data for å følge utviklingen i befolkningen. Jeg forstår det. Men gevinsten av tall til statistikken kan ikke telle mer enn belastningen på barn og unge som utsettes for målingen. De signalene som sendes når voksne setter et barn på vekten og konkluderer med overvektig, normalvektig eller undervektig, er sterke.»

«Jeg er feit, jeg er stygg»

Side2 møter Bergem for å snakke om hvordan man heller bør tilnærme seg barn og unge for å fremme god helse.

 - Jeg syns det å veie barn og unge er en underlig prioritering. Overvekt handler om så mye mer enn hvor vektnåla stopper. Det handler blant annet om hvordan barnet har det, det handler om sosiale forskjeller, arv og økonomi, sier hun til Side2.

Hun mener også at barna bør få et ord med i laget.

 - Hva syns egentlig unge om å bli veid? Har man for eksempel spurt hundre 14-åringer om det? Barn har rett til brukermedvirkning og det er også viktig at man ikke trekker en strek mellom sunnhet og vekt. Sunnhet kan være helt uavhengig av vekt, og hvordan man har det er aller viktigst. Det er også slik at 14-åringer ikke klarer å skille mellom sunnhet og skjønnhet og dersom de får beskjed om at de er overvektige, kan jeg love at det de tenker heller er: «Jeg er feit, jeg er stygg», istedenfor: «Nå har jeg kanskje høyere risiko for hjerte- og karsykdommer».

- Statistikk kan ikke forsvare påkjenningen

 - Hva tenker du om at denne kartleggingen er viktig informasjon i folkehelsearbeidet?

 - Jeg forstår at vi trenger statistikk, men statistikk kan ikke forsvare den påkjenningen hvert enkelt barn utsettes for. Vi bør heller begynne med psykisk helse. Hvordan barna våre har det er viktigere enn å bruke ressursene på veiing. Det er kun destruktivt å sette et barn på vekta, for så å fortelle dem at de må endre seg. Vi legger opp til en sammenligning, en sammenligning med det normale. Men hva er normalt? Våre kropper kommer i alle mulige fasonger og vektklasser. Og i dagens samfunn, hvor det er knyttet status til det å være tynn, er det kanskje enda farligere å sette et barn på vekta. Det de får beskjed om er at de er unormale, og når normen er blitt så smal, så er det ikke så mye som skal til før barn og unge utvikler spiseforstyrrelser eller opplever depresjon eller angst.

Hele 20 prosent av barn mellom 3-18 år har opplevd angst, depresjon eller atferdsforstyrrelser og åtte prosent av disse har så mange symptomer at de blir diagnostisert.

Nettstedet Ung.no er driftet av Barne- ungdoms og familiedirektoratet, og er et sted der barn og unge kan få svar på ting de lurer på.  Her kan vi lese at mange unge reagerer både på veiingen og på hvordan de har blitt møtt av helsesøster.

En jente på 16 år skriver dette:

«Jeg er ei jente på 16 år, som går ut av ungdomsskolen i år. Forrige tirsdag var jeg til sjekk hos helsesøstra, og da spurte jeg om å få veie meg og måle lengden min. Jag var 1,65m høy, og veide 65,8 kilo. Helsesøster så på kurven min på dataen hennes, og da sa hun at jeg hadde gått opp alt for mye i forhold til hvor mye jeg har vokst. Det kan nok stemme, da jeg ikke har vokst mer enn maksimum 5cm i løpet av de siste tre år, og jeg har gått opp en del, men det skyldes at jeg har blitt mye mer aktiv. For tre år siden rørte jeg knapt på kroppen, mens jeg nå spiller fotball 3-4 ganger i uken, pluss at jeg trener en del på egen hånd. Det er jo i og for seg greit nok, men helsesøster ville ha det til at jeg var overvektig, og at jeg burde prøve å legge om kostholdet, slik at jeg kanskje kunne gå ned en del kilo. Jeg er ei «kraftig» jente, i den forstand at jeg er ganske kort, med kraftig benbygning. Kan helsesøster si at jeg er overvektig uten å spørre meg om kosthold, sjekke fettinnholdet mitt og sånne ting? Kan hun si det bare ut i fra å måle høyden og vekten min?? Hilsen ei som ble skuffa, overraska og litt sint da hun var hos helsesøster sist.....»

 - Snakk med barna istedenfor å veie dem

Slik det fungerer i dag får alle skoleelever tilbud om å bli veid og målt av helsesøster i 3. og i 8. klasse. De får med seg et brev hjem til foreldrene, som sier noe om de er undervektige, normalvektige eller overvektige.

  - For mange barn og unge er helsesøster en svært viktig person og mange helsesøstre rundt om i landet vårt gjør en viktig og god jobb for barn og unge. Jeg kjenner også til flere helsesøstre som er fortvilet over å bli dratt mellom pålagte oppgaver som for eksempel veiing,  når det er så mange som heller har behov for noen å snakke med.

Bergem mener veiingen, slik den er lagt opp i dag, kun blir en understreking av de forskjellene barna lever under.

 - Det første man bør gjøre er å snakke med barna. Det går nemlig an å snakke med barn istedenfor å veie dem. Hør hvilke tanker de har om sin egen kropp og egen vekt. Hva de tenker om  mat og trening? Det er jo det som gir oss viktig informasjon. Dessuten er det slik at dersom man virkelig ville hjelpe barn og deres familier med dette, så kunne man satt i gang tiltak istedenfor kun å veie barna og sende med et brev hjem til foreldrene. Det blir bare en understreking av de sosiale forskjellene som kan ligge til grunn. Gi heller barna og familiene verktøy til å klare dette. Legg vekt på det helsemessige og gi kunnskap om egen helse, lær bort hvorfor det er viktig å bevege seg, hvordan kroppen virker og gi trygghet gjennom kunnskap, til både foreldre og barn. Det viktigste foreldre kan gjøre er å gi sitt barn trygghet gjennom kunnskap, slik at de blir trygge i seg selv og at de på den måten ikke syns det er like viktig hva andre syns.

LES OGSÅ: Psykiater: - Ikke fortell ungene at de kan bli hva de vil

 - Hvordan kunne man fått til dette i praksis?

 - Jeg tror lavterskeltilbud er viktig. Temakvelder for foreldre, mer fysisk aktivitet i skolen, sunne skolemåltider og skolefrukt. Helsestasjonene kunne også hatt et bredere tilbud , hvor man kunne drive forebyggende helsearbeid, istedenfor kun måling og veiing av barna. Et veiledningstilbud for foreldre kunne også vært fint, et sted foreldre kunne ringe og stille spørsmål. Når det gjelder barn og unge så tror jeg det hadde vært nyttig å forklare hvordan kroppen virker, samt å lære barna kritisk tenkning rundt ernæringsråd de leser.

 - Vi må sette pris på variasjon

Bergem mener også at barn trenger hjelp til å forstå sammenhenger. Og dette får de gjennom gode svar fra omsorgspersoner.

 - Har de spørsmål om kropp, om seg selv eller sammenligner seg med andre, så ikke forenkle svarene. Hjelp dem med å forstå variasjoner, hvorfor det er slik og hjelp dem til å ta gode beslutninger. Vi må begynne å sette pris på variasjoner og forskjellighet istedenfor å sammenligne med det «normale» hele tiden. Det er ingen som er født med fordommer mot overvektige mennesker, så det er klart dette kommer fra et sted.

I sitt innlegg avslutter Bergem med disse ordene:

«Hver kropp har sin historie. Hver kropp henger sammen med sinnet og sjelen den bærer inni seg. Det heter seg at en kropp før og etter dødstidspunktet har en vektforskjell på 21 gram. Med mindre vekten hos helsesøster kan måle tyngden av en fortvilet sjel, foreslår jeg at vi slutter med rutinemessig veiing og kaloritelling»