«Elsker deg» ble Nicklas' (14) siste ord til mamma

– Å miste en bror er litt som og miste en del av seg selv. Det er som en bit av hjertet mitt stoppet å slå da Nicklas sitt hjerte stoppet å slå, sier Celina Tufte Heimstad (21) om tiden etter at lillebroren Nicklas på 14 år tok sitt eget liv.

Sorgen er til å ta og føle på i barndomshjemmet i Horten.

– Lengselen etter å se han er ufattelig stor. Jeg venter på at han skal komme hjem, men så vet jeg jo innerst inne at han aldri kommer tilbake, sier hun.

Søskenflokken som en gang var fire, er nå bare tre. Det føles helt feil.

– Det er tungt å tenke på at vi skulle vært en til. Det føles tomt. Tre er liksom ikke et helt tall, sier storesøster Angelica Bjerkesmoen (23).

Zackarias Heimstad (17) nikker.

– Ja, det var alltid oss fire. Angelica, Celina, Nicklas og meg, sier han.

Uvirkelig

Det var ingen som merket noe uvanlig med Nicklas i tiden før han tok sitt liv. Han ble ikke utsatt for mobbing, og familien hadde ikke inntrykk av at det var noe alvorlig som hadde skjedd i livet hans.

Han hadde strevd litt med karakterkrav og prestasjoner på skolen grunnet dysleksi. Men det var det eneste, og det virket som det hadde løsnet.

Like før Nicklas døde var familien også på vinterferie i Italia for å besøke storesøster Celina som jobbet der. 

Det var en fin familietur, de bodde tett sammen og alt var som før. Nicklas var i godt humør og koste seg. Han fikk brukt sparepengene på ting han ønsket seg.

Så, om kvelden 26. februar i fjor skjedde det fatale. 

Mamma Julie Heimstad (43) var på vei til å ta kvelden da hun fant sønnen. Det var en helt vanlig mandag. Nicklas hadde vært på fotballtrening.

– Han kom sent hjem, dusjet og lagde seg kveldsmat, satt seg i sofaen med meg og vi så på serier. Vi pratet og han snakket om hvordan ­dagen og treningen hadde vært og hva som var planen for de neste dagene, forteller Julie. 

– Jeg lå rett ut med feber og halsbetennelse, så når han skulle ­legge seg ville han ikke ha nattaklem. Han var redd for at han skulle bli smittet, så han ikke fikk spilt kamp dagen etter.

Les også: (+) – Folk trekker seg unna når jeg forteller hvordan pappa døde

«Elsker deg»

Nicklas viste et hjerte med hendene mens han som alltid sa: «Natta, sov godt, drømme fine drømmer, glad i deg, elsker deg».

– Dette ble de siste ordene vi sa til hverandre, og ingenting tilsa at dette skulle bli den siste kvelden.

Det som fulgte, husker Julie bare i små glimt. Nødtelefonen som fulgte og huset som plutselig var fullt av ambulansepersonell og et helikopter som kom for å hente sønnen.

Nicklas ble fløyet til Ullevål sykehus, og ble lagt på intensivavdelingen. Legene var ærlige om hvor alvorlig situasjonen var, og storfamilien ble etter hvert samlet på sykehuset.

– Det var helt uvirkelig å se han ligge der i koma. Det var som på film, det var ikke ekte. Jeg skjønte der og da at han kom til å dø, sier Angelica.

Hun fikk rett. Livet sto ikke til å redde. Etter to døgn ble han koblet fra apparatene som holdt ham kunstig i live. 

Hele ­familien, inkludert besteforeldre, onkler, tanter, fettere og kusiner fikk tatt farvel. Tiden etterpå ble helt surrealistisk for familien fra Horten. Det var som å leve i en boble. Sorgen gjorde fysisk vondt.

Lignet onkelen

Storesøster Angelica var gravid i syvende måned da Nicklas døde.

– Det var ekstremt tungt, og en veldig merkelig situasjon å være i. Nicklas var den eneste som hadde kjent spark, bortsatt fra samboeren min. Og det som var så utrolig rart var at da Astrid ble født, så var hun prikk lik Nicklas.

Alle sier at de ligner, så det føles som Nicklas har sendt henne ned til oss, sier Angelica.

Søsknene beskriver lille­broren som en omsorgsfull, morsom og smart gutt. Han var en aktiv gutt som elsket fotball. Drømmen var å bli keeper på Liverpool. Han var en kreativ sjel, full av omsorg for andre. Slik vil de også at andre skal huske han.

Det var bare 19 måneder mellom Zackarias og Nicklas. De lekte alltid sammen. Spilte fotball, hoppet på trampoline. Lo og kranglet, slik som brødre gjør.

– Dere var sydd sammen i hofta, ler Angelica.

– Ja, vi var alltid sammen. Vi spilte også på samme fotballaget. Han var keeper, jeg var spiss, forteller Zackarias.

Vanskelig å snakke om

Familien valgte å være åpne om det som skjedde med Nicklas, i håp om at det skal være lettere å snakke om både dødsfall og selvmord.

I begynnelsen samlet lokalsamfunnet seg rundt dem, med åpen kirke, minnestund og fakkeltog. Men så ble det stille.

– I starten opplevde vi at folk spurte litt, men nå føler vi vel egentlig at alle har glemt det, sier Zackarias.

– Ja, det virker som om mange trekker seg unna oss, og de tør ikke å spørre hvordan det går. Når jeg sier jeg mistet lillebroren min i selvmord, blir det fort at de jeg snakker med stikker. Det blir for vanskelig for folk, og dermed blir det også tabubelagt å snakke om. Det blir fort en ond sirkel dersom ingen tør å ta det opp, så derfor har vi i alle fall valgt å være åpne, forteller Angelica.

De tre søsknene etterlyser også mer fokus fra helsevesenet om søsken som pårørende. De føler seg litt glemt oppi alt, og det føles tungt midt i sorgen. Heldigvis har de hverandre.

– Vi er i samme båt, og vi kan snakke sammen vi tre, men innimellom hadde det vært fint å kunne lese eller høre andres perspektiv også, sier Angelica.

Både hun og Celina er aktive i foreningen Unge Leve – Landsforeningen for etter­latte ved selvmord og prater med andre unge én gang i ­måneden.

– Det er mye trøst i det å snakke med andre som har vært igjennom noe lignende, legger Celina til.

Folk trekker seg unna

– Hovedfokuset blir ofte rettet imot foreldrene og hvor vanskelig det er å miste ett barn. Vi søsken blir fort dyttet bak sorgen og traumet foreldrene har for vi har jo «bare» mistet en bror, sier hun.

Hjemme er det naturlig å snakke om Nicklas. Alle har de samme behovet. Ute er det annerledes.

Noe endret seg ­etter begravelsen, og de har alle opplevd at folk trekker seg unna. De vet ikke hva de skal si eller gjøre og tar da heller avstand ifra oss.

– Jeg forstår at det er vanskelig, men det er faktisk verre å unngå å snakke om det. Det verste er å bli møtt med stillhet, sier Celina.

Hun beskriver sorgen på denne måten:

– Dagen Nicklas døde tok han med seg en bit av meg også, og det er en bit jeg tror aldri vil komme tilbake. Det er den delen av meg som skulle vært fylt med alle fremtidens minner og øyeblikk som aldri vil bli fylt.

Alle søsknene har opplevd at folk sier «det blir bedre». Dette føles helt feil. Sorgen blir ikke bedre, den vil alltid være der.

– Det vil alltid være dager som er så tunge at man helst bare vil begrave seg i sorgen, sier Celina.

– Vi vil nok alltid få på­minnelser om at han er borte og aldri kommer tilbake, små og store ting i hverdagen som minner oss om Nicklas og ­livet vi en gang hadde med han, supplerer Angelica.

Les også: (+)  – Jeg tror han hadde bestemt seg for at det var den siste klemmen

Trenger sosial støtte

Heidi Wittrup Djup, psykologspesialist ved Klinikk for krisepsykologi AS bekrefter at det familien kjenner på slettes ikke er uvanlig. 

– Jeg har dessverre møtt mange etterlatte som forteller at mennesker i omgivelsene deres trekker seg unna dem. Særlig gjelder dette etter selvmord. Folk er redde for å si eller gjøre noe feil, tråkke for langt inn i det private, eller være til bry i en allerede svært vanskelig tid. Unnvikelsen kan i tillegg forsterkes av frykten for smitteeffekter, sier Wittrup Djup. 

Hun forteller at nettverket ofte er mer tilgjengelig i den første tiden etter dødsfallet, men da har de etterlatte gjerne nok med seg selv og praktiske gjøremål som skal håndteres.

Når tiden har gått litt, blir derimot savnet, sorgen og implikasjonene av tapet mer tydelig. Da trengs virkelig den sosiale støtten. Men det er gjerne da omgivelsene har gått videre. For etterlatte etter selvmord kan sorgen bli svært ensom. 

– Jeg snakker med etterlatte som savner å bli behandlet som et helt menneske. De opplever å bli møtt med medlidenhet og støtte, men lengter etter å også bli møtt med smil, dagligdagse fortellinger og vanlige samtaler.

– De føler de redefineres som «sørgende» og behandles deretter. Så her er det alt fra å føle seg oversett i sorgen, til at det blir altfor mye sorg, hvis du skjønner. Derfor tenker jeg poenget med å få hjelp til å ta tilbake hverdagen er viktig, sier hun.

Har engasjert seg

Julie og familien har fortsatt ikke svar på hvorfor Nicklas gjorde som han gjorde. Kan­skje kommer de alltid til å gruble på hvorfor. Sannsynlig­vis var det summen av flere ting som førte til det fatale.

Etter at Nicklas døde har hun engasjert i barn og unges psykiske helse. Selvmords­statistikken er stigende, og unge gutter rammes oftest.

– Mange gutter og menn strever med å vise følelser, så de er nok ekstra sårbare på grunn av det. Det er mye skam og tabu rundt selvmord, men jeg tror at det er nettopp åpenheten som gjør at vi kommer oss videre, sier hun.

Gjennom å dele sin historie håper familien å kunne hjelpe andre. Både etterlatte, og de som står rundt.

– Å måtte forklare at jeg har tre søsken, men at bare to lever er helt uvirkelig. Samtidig som det er så forferdelig vondt å si det, så har jeg et stort behov for å snakke om det. Jeg føler meg noen ganger alene i sorgen, og da er det godt å dele, sier Celina.

Faren til Nicklas, Kenneth Bjerkesmoen, har samtykket til denne saken. Han ønsker å legge til at han ble dypt rørt av det ungdommer og andre i lokalsamfunnet gjorde i etterkant av sønnens bortgang. Dette viser at Nicklas aldri vil bli glemt. Han håper at saken kan bidra til større fokus på psykisk helse blant barn og ungdom.