Ole (96): – Hemmeligheten er å ta seg en ordentlig «kule» av og til

Ole Blilie (96) tar sin kone Hjørdis Blilie (92) i hånden og geleider henne ut på dansegulvet på i Trivselshuset Duar'n på Lidskjalv. 

Her møtes danseglade pensjonister hver onsdag klokken 11, til noen timer med matservering, dans, dessert og lotteri.

Til tonene av «Kristina fra Vilhelmina» av dansebandet Sven-Ingvars, svinger Hjørdis og Ole seg på dansegulvet. Det er det lokale bandet AnTeak som står for underholdningen, og engasjerer folk med sine fengende toner. 

Hjørdis og Ole smiler til sine venner i salen, for her har folk blitt godt kjent gjennom årene. Her kommer lokale pensjonister fra Gran på Hadeland, men noen kommer også langveisfra for å delta på dansen.

– Det er så mange herlige folk som kommer her. Vi er glade for å kunne danse på på Duar'n, og vi pleier også å dra til Brandbu for å danse på tirsdager. Noen ganger drar vi helt til Lena på dans også, forteller Ole.

Hygge rundt bordet

Til tonene fra Halvdan Sivertsens «Kjærlighetsvisa» blir dansen roligere, før det er på tide å sette seg ned med dagens dessert, hermetiserte fersken med krem. 

Loddtrekningen er i gang, og det blide paret hygger seg rundt bordet med sine venner.

– Nå har vi danset sammen i snart 75 år, og det kommer vi til å fortsette med. Slik er det her på Gran. Når vi blir gamle, kommer vi hit og danser. Det er et fint tiltak, sier Hjørdis. 

Etter at desserten er fortært, setter paret seg i bilen og kjører forbi lokale attraksjoner som Jarenvatnet og de to Søsterkirkene på Gran, to steinkirker fra middelalderen.

Ole har jobbet som drosjesjåfør hele sitt yrkesaktive liv og er godt kjent i området. Både han og Hjørdis vokste opp på Gran og kunne ikke tenke seg å bo noe annet sted. 

Les også: Ble 107 år: Derfor trodde Nikka at hun ble så gammel

Fineste jenta på Gran

Det positive paret viser frem den 200 år gamle husmannsplassen de har bodd på siden 1992. Dette er Oles barndomshjem, og han overtok da foreldrene ble for gamle til å drive jordene. Her er det store åkre så langt øyet kan se, landskapet er åpent og vakkert. De er begge hjemmekjære og har ingen planer om å flytte et annet sted. 

Historien om Hjørdis og Ole startet for 74 år siden, i 1951. Ole hadde vært i Tysklandsbrigaden i ett år, og da han kom hjem fra militæret, tok det ikke lang tid før han møtte Hjørdis.

– Første gangen vi traff hverandre var på en pølsefest på grendehuset. Hjørdis var den fineste jenta på Gran, minnes Ole.

Han var 22 år da de møttes, Hjørdis var 18 år. 

– Ole var en kjekk mann, det var nok det jeg falt for først, sier Hjørdis.

Godt samarbeid

Paret giftet seg i 1953 og har holdt sammen siden. De fikk sønnene Leif Helge, Tom Olai og Jostein i henholdsvis 1954, 1958 og 1962. De bor alle tre i nærheten, og paret har i dag tre barnebarn og fire oldebarn. Paret viser stolt frem familiebildene på veggene, mens de serverer kaffe, brune pinner, søndagskake, marsipankake og småkaker.

Ole likte seg godt som drosjesjåfør, og han fikk god hjelp av Hjørdis. Hun var hjemme og passet telefonen når kundene ringte. Da mobiltelefonen kom, og Ole kunne kontakte kundene fra bilen, valgte Hjørdis en ny vei. 

Hun startet på utdanning for å bli hjelpepleier og fikk seg etter hvert jobb på et hjem for pasienter med epilepsi. Hun var også en aktiv håndballspiller og var med på det lokale kretslaget frem til hun var 42 år.

Ole hadde hester og travsport som hobby, en aktivitet som betydde mye for ham.

– Jeg måtte jo ha noe å gjøre etter at jeg ble pensjonist, og det var fint å holde på med travhest.

Les også: Psykolog om treningstrend: – Dette er uheldig

Danset freden inn

Men aller viktigst har dansen vært for de to. Danset har de gjort hele livet. Ole husker godt festen den 7. mai 1945, da krigen straks var slutt. 

Ungdommene på Gran tok gleden litt på forskudd og startet feiring en dag på forskudd. Den kvelden ble det dans på lokalet på Fjordvang.

– Men da var du jo ikke med, for du var bare småjenta, sier han og ler.

De to var 15 og 11 år da krigen i Norge tok slutt. Hjørdis lærte tidlig å danse av faren sin. De har danset springdans, reinlender og polka.

– Polka kan jeg fremdeles danse ennå, men det er ikke alle danser jeg orker lenger. Jeg har blitt så stiv i beina og så ustø, så jeg er redd for å snuble. Jeg var så sprek da jeg var yngre, så det kan ikke sammenlignes. Jeg er ikke den jeg var en gang på dansegulvet, det er noe jeg bare må godta, sier Ole.

Blir i godt humør

Samtidig, det at de er i så god form som de er, takker de dansingen for.

– Dansen har gjort at vi holder oss aktive og i form. Hadde det ikke vært for dansen, hadde vi kanskje blitt sittende i hver vår stol, sier Hjørdis.

Dansen gjør dem godt.

– Vi blir i så godt humør av det. Bare det å komme seg ut av huset og være i aktivitet hjelper på humøret og kroppen, sier Hjørdis.

– Ja, og så er det så god trening, supplerer Ole.

Dansen gir dem mye glede i hverdagen.

– Musikk og dans betyr jo mye for oss mennesker, du ser det jo på babyer også. Rytmen er i kroppene våre fra start, sier Hjørdis.

Fra sykehuset til dansegulvet

De to synes det er litt trist at dansekulturen ikke står like sterkt hos de unge i dag.

– Det virker ikke som det er offisielle dansefester lenger, sier Ole.

På 50-tallet, da Hjørdis og Ole var unge, danset alle når det var fest. Og denne generasjonen har holdt interessen ved like. Men da barna var små, ble det litt mindre festing og dansing. I en periode var de naturlig nok mer hjemme, også fordi Hjørdis måtte passe telefonen i tilfelle drosjekundene ringte. Men etter at sønnene ble store, begynte paret å svinge seg ute igjen.

Og nå kan ingen ting stoppe dem. I fjor fikk Ole imidlertid påvist tarmkreft, og han måtte operere bort en svulst. Men etter 14 dager var det rett på dansegulvet igjen. 

− Jeg var jo i god form etter operasjonen, og da ville jeg danse, forteller den spreke 96-åringen.

Les også: Per Gunnar har viet livet til å passe på Petrine

Irriterer seg ikke

For uten dansing på ulike selskapslokaler, går hverdagene med til huslige gjøremål. Ole liker å lese avisen og gå tur, og i sommerhalvåret klipper han gjerne gresset med en plentraktor. Hjørdis bruker tid på å vanne blomster og stelle i huset. 

– Vi har jo blitt eldre, så det er ikke så mye energi igjen som før. Men treffene på Duar'n er lyspunktet i hverdagen, sier Ole.

På spørsmål hvordan de har bevart forholdet gjennom alle disse årene, er svaret klinkende klart. De går ikke rundt og irriterer seg over hverandre, de gjør det beste ut av situasjonen som den er og ser positivt på livet.

– Hemmeligheten er vel å ta seg en ordentlig «kule» av og til, ler han.

– Og komme seg ut og være sammen med andre, avslutter Hjørdis.