NIH-professor: - Mange får uhelse av å ha en personlig trener

(SIDE2): I dag lider mange nordmenn av en eller annen form for spiseforstyrrelse.

Jorunn Sundgot-Borgen, professor ved Norges Idrettshøgskole, mener at noen av de største utfordringene ved denne lidelsen er riktig behandling og kompetanse.

- Spiseforstyrrelser er et folkehelseproblem og her er kompetanse stikkordet, sier Sundgot-Borgen til Side2.

LES HELE SAKEN HER.

NIH-professoren er for tiden prosjektleder i verdens første og største behandlingsstudie av spiseforstyrrelser der man ønsker å sammenligne effekten av behandlingformen kognitiv terapi, med et nytt, designet behandlingstilbud bestående av veiledet fysisk aktivitet og kostholdsopplæring.

Sundgot-Borgen veileder ernæringsfysiolog og doktorgradsstipendiat Therese Fostervold Mathisen som startet studien i 2014. 

Unngå dette

Både Fostervold Mathisen og Sundgot-Borgen savner bedre kompetanse og økt forståelse for hvordan man skal møte personer med spiseforstyrrelser. 

- I og med at spiseforstyrrelser for mange er forbunder med skam, og de som lider ofte har problemer med å være åpne når de «egentlig» ber om hjelp i helsevesenet, stiller det spesielle krav til kompetanse knyttet til spiseforstyrrelser blant leger, helsesøstre og psykologer. De må kjenne til symptomene som personer med spiseforstyrrelser ofte kan oppgi slik at oppfølgingsspørsmålene er av en slik karakter at det er mulig for personen å åpne for en samtale om sin spiseforstyrrelse, mener Sundgot-Borgen.

- Pasientene kan ha symptomer på for eksempel hodepine og magesmerter, eller de hevder gjerne at de ikke tåler gluten, rødt kjøtt og meieriprodukter. Så får de beskjed om å ikke spise ditt og ikke spise datt, og dette til tross for at det ikke blir foretatt noen test for de «antatte» intoleransene - hvilket bare bidrar til et enda mer forstyrret forhold til mat. Det er lett å snakke om alt de ikke tåler, men ikke at han eller hun faktisk også kaster opp fem ganger om dagen, sier hun. 

- Selv om de med spiseforstyrrelser opplever skam, så vil de gjerne at noen skal vite om det og registrere at de har et problem. De er redde, frustrerte og slitne. Ved å bare stille spørsmålet «Hvordan har du det egentlig?» vil føre til at mange begynner å gråte. Det jeg mener å si er at det må ringe en bjelle når det kommer unge jenter som har vondt i hodet, forteller at de svimer av, har ofte magesmerter, problemer med å sove, er stressa og så videre - for det er egentlig ikke normalt. 

Sundgot-Borgen mener det er særlig to tabber som fastlegen må unngå.

- Den ene tingen man ikke må si er «Men du er jo ikke så tynn, så dette går nok bra, det er bare å spise litt mer». For en med begynnede eller reel spiseforstyrrelse betyr et slikt svar;  «du er megafeit». Den andre feilen som ofte gjøres er at det tas en blodprøve og sjekkes for et standard sett av parametre der prøvesvarene kan ligge godt innenfor normalen og igjen får den spiseforstyrrede personen en bekreftelse på at «neida, her er alt normalt».

Samtidig minner idrettsprofessoren om at foreldre og venner også må være oppmerksomme når noen plutselig gjør alt perfekt.

- Mange blir blinde fordi de plutselig har fått sunne døtre som har kuttet godteri og sukker, de har begynt å trene flere ganger i uka og kvittet seg med noen kilo - ja, jeg hører ofte foreldre sitte å skryte av ungene sine som har blitt så opptatt av kosthold og trening. Flott at ungdommen spiser smart og vil trene, men for meg er slike historier et varsko om noe sunt som kan bli veldig usunt. 

- Det er også viktig å være klar over at det å spise mat eller å overspise eller misbruke mat er for mange en måte å håndtere følelser på. For en med anorektisk spisemønster kan det å kutte ut mat være det den personen opplever at han eller hun har kontroll over i livet, mens for en med en mer bulimisk spiseatferd vil han eller hun oppleve for eksempel at angst og uro dempes ved overspising og deretter oppkast.

- Hvert ord er gjennomtenkt

Både Sundgot-Borgen og Fostervold Mathisen understreker viktigheten av hvordan man skal kommunisere med denne pasientgruppen og ikke minst formidle informasjon og kunnskap.

- Det er for eksempel store forskjeller på å være selvutnevnt PT-ekspert og det å ha en bachelor- eller mastergrad i fysisk aktivitet og helse. Skal du veilede ulike pasientgrupper når det gjelder fysisk aktivitet skal du ha en sterk faglig kompetanse og menneskelig innsikt. Mange får uhelse av å ha en personlig trener av typen selvutnevnt ekspert, mener Sundgot- Borgen.

- Vi sier ofte til våre deltakere i behandlingsgruppene at mye av det de leser på nett og andre steder er sprøyt. Mens i det de får kunnskap som deltakere i denne behandlingsstudien er fakta og at dette er noe de kan tørre å tro på. Her er hvert ord gjennomtenkt, forklarer NIH-professoren.

- Det jeg ofte ser med personlige trenere som prøver å hjelpe jenter med bulimi eller overspising, er at mange møter de med «Ja, jeg kan hjelpe deg å gå ned i vekt på en sunn måte», og da har man i grunn liten forståelse for hva hovedutfordringen til personen handler om, og risikerer å gjøre alt verre, sier Fostervold Mathisen.

- Vekta skal ikke være det primære fokuset. Arbeider man med personer som lider av en spiseforstyrrelse må man jobbe med helt andre nivåer, og hvilke råd man gir når det gjelder mat og treningsvolum er også avgjørende. Så det krever litt mer når man skal veilede slike grupper, fortsetter ernæringsfysiologen.

I tillegg mener Sundgot-Borgen at skolen kan bli bedre når det gjelder hvordan barn og unge kan lære å takle den enorme informasjonsmengden og bildene man blir utsatt for daglig.

-  Her trengs det mer kunnskap om det å ha et kritisk blikk på det man får en strøm av hver eneste dag. Det går ikke an å innfri den kroppen som ikke er ekte, og få av de som har den er friske, sier idrettsprofessoren.