«Nå har du kommet så langt, Camilla, det blir for dumt å dø nå»
- Jeg var helt enig, sier Camilla om legens ord.
– Ville jeg vært foruten sykdommen? Selvsagt. Men når noen først måtte bli syk er jeg glad det ble meg, sier Camilla Soma Berg til ba.no.
Hun er prosjektleder for Sjukt Sprek i Bergen, Kreftforeningens treningsprogram for unge kreftrammede.
I 2011 fikk hun beskjeden som endevendte livet hennes fullstendig.
Formen hadde skrantet i noen måneder. Hun var konstant sliten og infeksjoner fikk hun til stadighet.
– Jeg hadde hatt et hardt år med studier og trent mye. Jeg trodde lenge det var forklaringen på at jeg var så sliten, sier Camilla, som i dag er sykepleier på ortopedisk avdeling ved Haukeland Sykehus.
– JEG TROR JEG HAR KREFT
I sommerferien ble hun innlagt ved St.Olavs Hospital i Trondheim med kyssesyke, og væskebyller i halsen så store at hun hverken kunne drikke eller snakke.
Enkle prøver viste blant annet at hun hadde svært lav blodprosent. Som sykepleierstudent ante Camilla fort hva som feilet henne.
– Jeg skjøv tanken fra meg den første natten på sykehuset, men neste morgen kom legen inn til meg. Han spurte meg hva jeg trodde selv og jeg sa som sant var; Jeg tror jeg har kreft, forteller hun.
Det hadde hun dessverre rett i.
Camilla fikk diagnosen Akutt Myelogen leukemi. En alvorlig type blodkreft.
Det neste halve året fulgte flere runder med kraftig cellegiftbehandling.
NÆR DØDEN OPPLEVELSE
– Det verste de første ukene var sulten. Jeg kunne ikke svelge og fikk maten intravenøst. Jeg har alltid vært kresen, men det lovet jeg meg selv å aldri mer være der jeg lå å drømte om mat, sier hun.
Midtveis i behandlingen fikk Camilla en lungebetennelse som nesten tok livet av henne.
– Jeg husker at jeg så meg selv utenfra på det dårligste og tenkte at dette er hvordan det føles å dø, sier hun.
Det ble en kamp mot klokken med sterk antibiotika for dempe infeksjonen.
Hun husker veldig godt ordene til legen som hadde fulgt henne gjennom sykdommen.
– Han sa; Nå har du kommet så langt, Camilla, det blir for dumt å dø nå!
– Jeg var helt enig, sier Camilla og roser helsevesenet etter sykdommen.
EN KAMP MOT PSYKEN
Hun fikk en enorm drivkraft og vilje til å overleve.
– Mye av dagen brukte jeg til å sitte i en stol på sykehuset og bare glo ut vinduet. Mange fryktet at jeg hadde gitt opp fordi jeg bare satt der, men faktisk så var det min måte å psyke meg opp, sier hun.
I januar 2012 ble Camilla erklært kreftfri. Hun understreker at det ikke betyr at hun er frisk.
– Jeg går fremdeles til månedlige kontroller og man blir ikke regnet som frisk før det er gått fem år. Nå har jeg passert to og ett halvt.
Hun var tilbake på skolebenken samme året og fullførte studiet som sykepleier.
Camilla er ganske sikker på at håpet og viljestyrken er mye av årsaken til at hun klarte å ri av stormen. Nå ønsker hun å inspirere andre unge kreftrammede.
– Man må aldri gi opp. Jeg tror at viljen til å kjempe kan bety enormt. I alle fall gjorde den det for meg. Nettopp derfor sier jeg at når sykdommen først skulle ramme er jeg glad det var meg. Rett og slett fordi jeg var så sterk.
– Gjennom ungdomsgruppen i Kreftforeningen og Sjukt Sprek har jeg møtt mange mennesker som jeg vil kalle hverdagens superhelter. Folk som kjemper og sprenger nye grenser. Ved fysisk trening har vi satt fokus på økt selvtillit og fysisk trening i rehabiliteringen.
Hun oppfordrer andre unge i samme situasjon til å oppsøke organisasjoner som Kreftforeningen.
– Å snakke med folk i samme situasjon, noen som forstår deg, betyr all verden, sier Camilla som legger til at det ikke bare er sykdom det blir snakket om.
– Vi har det utrolig gøy sammen også, sier den spreke jenten som snart gir seg i kast med jordmorstudier.