Monica (40) har fått dødsdommen - dette er det eneste som hjelper henne
- Gi meg en klem!
Monica Eriksen har fått visshet. 40-åringens liv nærmer seg slutten. Nå vil hun bruke tida hun har igjen til gode opplevelser sammen med ungene, skriver Nordlys.
– Eller ungdommene. De er jo allerede blitt store, sier Monica Eriksen om datteren på 14 og de to sønnene på 16 og 19 år. De tre henger i glass og ramme på veggen hjemme i stua på Lyngseidet, oppdatert med nye bilder siden sist vi var på besøk.
Håpet som brast
Det var i oktober i fjor. Da var Monica etter mange år med en voksende kreftsvulst i hodet allerede oppgitt av legene på UNN og Rikshospitalet. Men via venner hadde hun fått kjennskap til en nyutviklet strålekanon ved et sykehus i Tyskland. Monica klamret seg til håpet om en livreddende operasjon med det høyteknologiske, millimeter-presise laserverktøyet. En innledende utredning pr. post og telefon virket lovende.
Onsdag før påske brast det håpet. Dagen før reiste Monica til Heidelberg sammen med en venninne, for å bli endelig utredet. Besøket på sykehuset ble kort. De tyske legene kom til samme konklusjon som de norske. Kreften hadde spredd seg for mye. Operasjon var umulig.
- Verden datt jo ned, der og da. Det ble en sånn dag hvor jeg bare ville vekk, sier Monica.
Samlet inn en kvart million
Det ble første fly hjem til Norge og påskefeiring med et helt annet fortegn enn 40-åringen og hennes hjelpere hadde håpet på.
Og gode hjelpere har det vært mange av. Da vi møtte Monica i fjor høst, var det startet en innsamlingsaksjon på Facebook som i løpet av få dager resulterte i 80.000 kroner. Det var penger den uføretrygda 40-åringen trengte for å kunne betale reise og behandling i Tyskland.
Etter hvert tok det helt av. Facebook-gruppa for Monica fikk nær 900 medlemmer. Penger strømmet inn fra hele landet. Hjemme på Lyngseidet ble det arrangert støttekonsert og auksjon. Monicas historie gikk landet rundt i mediene. Snart sto det 274.000 kroner på kontoen. I spissen for det hele sto innsamlingskomiteen med Monica-vennene Peggy Halvorsen, Grete Hanssen, Kåre Bjørnar Olsen og Else-Lill Lyngra.
– Kan ikke sette ord på sånt
Monica sliter ennå med å forstå omfanget av aksjonen og det hjertevarme engasjementet, også fra folk hun aldri har møtt.
– Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det holder jo bare ikke. Det går ikke an å sette ord på sånt.
Mitt i gleden over å få så mye hjelp, har hun også kjent på ubehaget ved å stå i offentligheten og bli en sak i mediene.
– Det har bare aldri vært meg. Det har jeg måttet lære. Og når det på en skikkelig dårlig dag står så mange folk rundt deg for å hjelpe, så gjør det jo at man klarer å stå på føttene. Det kan jo ikke bli negativt. Nei, det har vært bare helt fantastisk.
Ferie i Danmark
Etter turen til Heidelberg, har Monica trengt noen uker med fred og ro for seg selv og familien. For å tenke: Hva nå?
– Jeg har valget mellom å fortsette som nå og være relativt pigg en stund til – eller å gå på en hestekur med cellegift. Det siste vil uansett være livsforlengende behandling, uten noen garanti for hvor lenge det vil holde meg i live. Jeg må ha et møte med legene før jeg klarer å ta noen beslutning om det.
– Uansett er det viktigste for meg nå å få mest mulig tid og gode opplevelser sammen med ungdommene mine. De betyr alt. Vi har bestilt en tur til Danmark i mai. I utgangspunktet to uker, kanskje blir det mer, uten noe fast program, bare gjøre det vi har lyst til. Det er det viktigste for meg nå.
Sist onsdag var Monica i et møte med innsamlingskomiteen. Der ble det bestemt hvordan pengene som står igjen etter turen til Tyskland, 210.000 kroner, skal brukes. 60.000 skal settes inn på konto til barna. 50.000 skal sendes til Kreftforeningens treffpunkt i Tromsø, et forum som Monicas unger også kan ha nytte av i framtida.
– Gi meg en klem
Resten skal Monica og ungene bruke til å skape gode minner på ferieturen til Danmark. Dette melder innsamlingskomiteen på Facebook. Der takkes også alle som har gitt bidrag.
Monica vedgår at det ikke bare er lett å møte folk igjen etter den nedslående turen til Tyskland. Hun merker også at mange sliter med å finne noe fornuftig å si ti henne.
– Det er vel ikke så lett å gå bort til et menneske som har fått beskjed om at hun ikke har så lenge igjen å leve. Jeg sliter sjøl med å sortere tanker og svare på spørsmål. Men kanskje er det ikke nødvendig å si så mye. Gi meg en klem. Det betyr masse.