Plutselig en dag ble livet til Mari snudd på hodet. Livet skulle aldri bli det samme igjen

– Jeg har alltid vært glad i å være aktiv på ulike måter og tilbrakt mye tid ute i naturen ved hytta i nærheten av Sjusjøen på Lillehammer – både sommer og vinter. Det har kjentes godt å bruke kroppen, enten det har vært sykkel- eller gåturer, lengre fjellturer eller gruppetimer til musikk, forteller Mari Tallhaug Gulbrandsen (57) fra Heggenes i Øystre Slidre i Valdres.

Der bor hun sammen med ektemannen i et stort hus i et stille område rett ved skogen og fjellet. De tre voksne sønnene har alle for lengst flyttet ut.

En oktoberdag i 2015 skulle livet slik hun kjente det bli fullstendig snudd på hodet. 

Den siste lørdagen i høstferien var ekteparet på tur til Bitihorn. En liten tur med en flott utsikt bare en halvtimes tid å kjøre hjemmefra, en av Maris favoritter.

– Aller best likte jeg å gå opp på fremsiden der hvor det er brattest. Ofte gikk jeg så fort jeg kunne. Denne dagen avtalte vi at mannen min skulle jogge opp fra den andre siden, og at vi skulle møtes på toppen, forteller Mari.

Der oppe var det veldig mye mennesker. Etter å ha hatt en pause med mat og drikke, gikk de og pratet sammen på vei nedover. Denne tur de hadde gått en rekke ganger, og Mari husker hvordan hun var så glad og fornøyd mens de gikk mot bilen.

Så plutselig, der på toppen av en bratt skrent på fire-fem meters høyde, mistet hun fotfestet. Mari beskriver at det gikk rundt og rundt på ulike måter der hun ramlet nedover – både fremover og sidelengs. 

Til slutt landet hun på magen slik at beina sto opp, og hun ble helt svai i ryggen. Lettet utbrøt hun: «Det var jammen godt at jeg ikke slo hodet.»

– Jeg ramlet midt oppi en familie på vei oppover, og jeg merket at jeg hadde slått hånden og fingrene mine. Jeg var både svimmel og kvalm. Etter å ha sittet ned i en halvtimes tid, følte jeg meg helt ok, og jeg gikk videre for egen maskin, sier Mari.

Etter å ha handlet, hadde de en helt vanlig lørdagskveld. Bortsett fra smertene i hender og fingre, merket hun ikke noe i hodet eller i kroppen ellers. 

Dagen etter var veldig travel. Mari leste mye, gikk tur med ei venninne og var med på å arrangere kaffe og sosialt samvær for årets konfirmanter.

– Siden jeg følte meg helt grei, tenkte jeg at det ikke var nødvendig å oppsøke legen.

Konsentrasjonsvansker

Da mandagen kom, dro Mari på jobb som vanlig, men følte seg litt treig i kroppen utover dagen. I lunsjen pleide hun å trene tabata, men kjente seg slapp og avbrøt. Under et møte senere på dagen var det som om hun var litt rar.

– Dagen etter skulle vi ta imot nye elever, og det var planlagt mange samtaler på rekke og rad. Plutselig klarte jeg ikke konsentrere meg. Det ble surr i hodet, og jeg fikk ikke med meg noe. Jeg oppsøkte lege og fikk klar beskjed om å ta det med ro, men syntes det var vanskelig å vite hvordan. Jeg meg følte ikke veldig dårlig, forteller Mari.

Snart skulle hun imidlertid bli bare verre og verre. Mari var helt utslått, svimmel, lys- og lydsky og hadde vondt i hodet. Hun tålte lite prat, og aller behageligst opplevdes det å ha på hørselvern og bind foran øynene. Energien var blitt helt borte. Beskjeden var at hun måtte ligge mørkt og stille i de neste 14 dagene.

– Jeg tenkte at dette vel snart måtte gå over, men samtidig ble jeg veldig bekymret. Under en MR av hodet ble det ikke funnet noe spesielt, og heller ikke nevrologiske undersøkelser tilsa at noe skulle være galt.

Mari fikk raskt beskjed om at hun hadde tilstanden post-commotio syndrom, kronisk hjernerystelse syndrom, og fikk vite at de aller fleste blir bra. Selv hadde hun aldri hørt om denne diagnosen og fikk med seg hjem en utskrift fra nettet med beskrivelse av ulike symptomer. Beskjeden var at hun skulle ta det rolig og ikke pushe noen grenser.

– Det første året etter ulykken var veldig tøft. Formen gikk opp og ned. Mens jeg enkelte dager kunne rusle en liten tur i skogen, var det andre dager hvor jeg ikke orket noen ting.

– Jeg kunne ha besøk av venninner, aller helst bare en av gangen, og de forsto at de måtte gå når jeg begynte å gjespe. Ofte etter så lite som 15 minutter. Å se på alle former for skjerm var for slitsomt, forklarer 56-åringen.

Etter 18 måneder med full sykemelding, begynte Mari å jobbe i 15 prosent stilling i en veldig tilpasset jobb som spesialpedagog ved en barneskole i kommunen. I dag har hun en 25 prosent stilling og er ellers uføretrygdet.

– Det var noe jeg aldri hadde sett for meg skulle skje, så det har vært sårt. På jobben fungerer jeg stort sett bra og har forståelsesfulle kolleger. Jeg er sjelden med på møter eller noe som krever mye konsentrasjon. Jeg har vært veldig åpen om situasjonen min, og vi har litt galgenhumor om at jeg er hjerneskadet, sier 56-åringen med et lite smil.

For Maris del skulle det vise seg at tilstanden ikke skulle gå over. I dag, hele ni år etter den fatale oktoberdagen, sliter hun fremdeles med senvirkninger og store plager – selv om hun stadig har små fremskritt.

Les også:   – Ansiktet ditt kan avsløre hvordan kroppen din har det. Disse tegnene bør du se etter

Forandret for alltid

Fortsatt er det vanskelig å akseptere at livet har blitt så forandret. Bare det å kunne ha en helt vanlig hverdag og en jobb hvor hun orker å sitte i lunsjen og slå av en prat med kollegaer, er noe Mari virkelig savner. 

Hun har heller ikke krefter til å gå raskt på ski eller jogge og lengter tilbake til tiden hvor hun kunne trene på ordentlig.

– Jeg har slått overkropp, skuldre og armer, så jeg kan ikke arbeide noe særlig fysisk lenger. Det er tøft ikke å kunne bidra som før. Ikke orker jeg å være sosial med mange, og det kjennes ensomt når man ikke kan være med.

– Jeg føler meg litt rar når jeg får «tåkehode» og ikke er i stand til å følge med på samtalen. Det er verst om det er intense stemmer og vanskelige temaer. Helt vanlig dagligdags prat går fint for en stund, forteller 56-åringen ærlig.

Det som tidligere ga henne påfyll av energi kan i dag være vanskelig å være med på. Dagene går opp og ned, og enda verre var det de første årene. Da kunne det gå flere uker i strekk hvor hun så vidt var i stand til å subbe litt rundt.

Mari kjenner det godt på øynene og i hodet når hun er inne i en dårlig periode. Da svir det i hodet, og øynene går i kryss.

 Skarpe lyder oppleves uutholdelig. Fremdeles er korttidshukommelsen og konsentrasjonen dårlig. For å huske det hun skal, må Mari skrive det ned og bruke alarm for påminnelse.

– Det kan jo fort få litt komiske konsekvenser når jeg glemmer å betale på butikken eller skvetter fordi jeg har glemt at mannen min har kommet hjem, ler Mari.

Det hun kan godt fra før sitter greit, men i det hun virkelig må tenke eller lære noe helt nytt, blir det med ett vanskeligere. 

Hun er takknemlig for en forståelsesfull familie og gode venninner og er glad for at hun også kan lufte og snakke om de vanskelige tankene.

– Det er ikke alltid like lett å holde humøret oppe, og innimellom synes jeg synd på meg selv. Da er det godt å ha en ventil. Aller best har jeg det når jeg er hjemme i ro og uten for mye stimuli, men det er jo ikke slik jeg ønsker å ha det.

Passe mye av alt

I håp om å bli bedre har Mari i løpet av årene prøvd det meste: Nevrokiropraktor, nevrologer, optometrist, rehabiliteringsopphold, healing, naprapat og ulike fysioterapeuter. 

Selv om noe har hjulpet litt, er det vanskelig å vite sikkert hva som har hatt mest effekt, mener Mari.

Særlig vanskelig oppleves det å ha en tilstand som ikke synes utenpå kroppen. På dårlige dager kjennes det sårt å få kommentarer som: «Du er heldig som kan gå tur midt på dagen.» Heller ikke er det like morsomt med velmenende råd om hva slags dietter eller behandlinger hun bør prøve.

– Det er litt vanskelig å vite hvor mye jeg skal forklare til folk som ikke vet. Aller best liker jeg når noen spør meg rett ut om hvordan det er å ha det slik som jeg har det.

Hver dag må hun ta hensyn til hvor mye hun orker. Hun har etter hvert blitt god på å porsjonere ut energi og velge bort aktiviteter som tar mer enn de gir. Hver eneste dag hviler hun i minimum en halvtime på et mørkt rom.

– Når jeg er i et selskap, må jeg trekke seg unna for å «lade». Det er heldigvis veldig akseptert, og jeg møter stor forståelse. Men det er klart jeg innimellom kjenner på en stor fortvilelse over at det kanskje er slik jeg vil måtte ha det for alltid. Samtidig blir jeg gladere og i bedre humør desto mer aktiv jeg får være, forteller Mari åpenhjertig.

For noen år siden gikk hun til innkjøp av en elsykkel som har fått navnet «sykkellogen». Der hun sitter på sykkelsetet og suser bortover føler 56-åringen seg bortimot normal. Det er en befriende følelse. På gode dager sykler hun og ektemannen lange turer sammen.

– Det som hjelper meg er å kjenne etter og gjøre passe mye av alt. Vi har vært på fine ferier, det kreves bare litt tilrettelegging. Selv om det er kjedelig å måtte ta pauser og hvile, vet jeg at det er helt nødvendig. Hjernen må ha helt ro, og da hjelper det ikke å ligge på sofaen og skrolle på mobilen.

Mari kaller det for «hjernepauser». Nå kan hun lese mye uten å bli utslitt og hører ofte på lydbøker. Under restaurantbesøk passer hun på å få sitte et litt rolig sted, gjerne lengst unna kjøkkenet og klirring i glass og bestikk. Den lyden skjærer i hodet.

56-åringen har masse tid for seg selv og mener hele kunsten er å tenke at det er et gode. Hun har blitt god på å tilpasse seg for å få gjort mest mulig i hverdagen.

 Nå går det heldigvis lenger og lenger mellom periodene hvor Mari kjenner at hun er helt nede i kjelleren.

– Selv om det heter seg at de fleste blir bra etter å ha fått diagnosen, har jeg etter hvert som årene går innfunnet meg med at jeg nok ikke kommer til å bli som jeg var før. Sakte, men sikker har jeg blitt bedre, og jeg venner meg mer og mer til den nye tilværelsen.

– Jeg har tatt et helt bevisst valg om å slå meg til ro med situasjonen, og ikke tenke for mye på hvordan ting kunne ha vært. Ikke minst minne meg selv på at de dårlige periodene er forbigående, sier Mari ærlig. 

Les også (+):  Jeg var «den andre kvinnen» og ventet på at Erik skulle gå fra sin kone. Det førte meg inn i ulykke

Hjernerystelse

– Mens de fleste blir symptomfrie innen syv til ti dager etter en hjernerystelse, vil symptomene for opptil 30 prosent vedvare. Når symptomene vedvarer i tre måneder eller mer, defineres det som post-commotio syndrom, sier kiropraktor Johannes Nygaard Nilsen ved Ullevål Kiropraktorklinikk

– De vanligste symptomene er hodepine, svimmelhet, fatigue, konsentrasjonsvansker og hukommelsesproblemer, lyd- og lysskyhet, søvnvansker og emosjonelle symptomer, sier Nygaard Nilsen påpeker at tilstanden kan ha en betydelig innvirkning på hverdagen til dem som er rammet. 

Ofte har pasientene store plager som kan påvirke evnen til å utføre daglige aktiviteter, og livskvaliteten reduseres betraktelig.

– Psykisk handler det ofte om at mange pasienter opplever symptomene som skremmende og ubehagelige, i tillegg til at de har fått lite informasjon om plagene sine.

– Dette kan føre til at pasienten blir redd og engstelig og gjør at man unngår situasjoner som trigger symptomene. På denne måten vil mange pasienter oppleve å bli mer og mer isolert etter hvert som tiden går, sier Nygaard Nilsen.

Behandlingen av post-commotio syndrom er ifølge kiropraktoren sammensatt og tilpasses individuelt. 

Det viktigste er å gi pasienten en grundig forklaring på hva diagnosen innebærer og at de fleste vil bli helt symptomfrie.

– Behandlingen innebærer som regel en kombinasjon av behandlingsmetoder. Fokus vil blant annet være tilpasset fysisk aktivitet, rehabilitering av balanseapparatet og øyets bevegelser, og ulike øvelser man kan gjøre på egen hånd. Dette kan eksempelvis være øvelser for å styrke nakke og brystrygg, eller øvelser for å bedre nakke-øye-kontroll.

Kiropraktoren forteller at det er viktig ikke å gjøre for mye for fort, men å lytte til kroppen sin. 

Samtidig er det ikke anbefalt å holde seg helt i ro og unngå alt som gir symptomer.

– Jeg pleier ofte å anbefale å starte med rolige spaserturer, enten i nabolaget eller på tredemølle, avspenningsøvelser og gode søvnrutiner.

– I tillegg til dette har visse matvarer og næringsstoffer vist seg å være fordelaktige for hjernen etter en hjernerystelse, forklarer Nygaard Nilsen.

Han sier prognosene for post-commotio syndrom varierer betydelig fra person til person. 

– De fleste som utvikler post-commotio syndrom vil oppleve at symptomene gradvis forsvinner innen 6–12 måneder. Nyere studier viser at omtrent 50 prosent fortsatt kan ha noen symptomer etter denne perioden.