Lena Andreassen (47) fikk hjerneslag på bussen på vei til jobb

(SIDE2):  - Jeg er fortsatt i sjokk, sier Lena Andreassen, når vi møter henne bare tre uker etter hjerneslaget.

Bakgrunnen er blogginnlegget «Livet er skjørt...Hjerneslaget» som hun skrev for en uke siden.

Det begynner slik:

«Tirsdag 10.mai vil alltid bli husket...

Alt var som normalt...jeg fikset meg til å dra på jobb. Rekker akkurat bussen...så svartnet alt...en dame spør meg om det går bra...blir litt irritert, for joda, alt er jo bra...helt til jeg reiser meg...jeg har problemer med å gå»

Det ender med at damen fra bussen får henne inn i en taxi til Oslo Legevakt, hvor hun raskt blir tatt hånd om. Selv mumler hun bare noe om at «har dårlig tid» og «må på jobb».

 - På legevakta sa jeg bare at jeg ikke visste hvorfor jeg var der. Jeg sa noe sånn som at «jeg besvimte visst». Og når jeg får beskjed om at jeg må sendes i ambulanse, så svarte jeg «Nei, nei, jeg må på jobben».

LES OGSÅ: Toralv Maurstad etter hjerneslaget: - Min aller største frykt har ikke vært å dø, men dette

 - Jeg ser at jeg er helt skjev i ansiktet

Fra Oslo Legevakt blir hun kjørt i ambulanse med blålys til Ullevål Sykehus hvor et legeteam tar imot henne.

Når Lena spør hva som er galt, får hun vite at hun har hatt hjerneslag.

  - Jeg fikk et speil i hånden og ser at jeg er helt skjev i ansiktet. Det er da jeg får panikk og jeg skjønner egentlig ingenting. Jeg, som er såpass ung, frisk og aldri har tatt mer enn et par Paracet hele mitt liv!  Har jeg fått hjerneslag?

LES OGSÅ: Lange arbeidsdager øker risiko for hjerneslag

Vi møter Lena på en kafé i Oslo og hun forteller at hun akkurat har begynt å gå i trapper. Balansen er fortsatt ikke helt på plass, og hun har litt problemer med å bruke høyrehånden. Hun har nedsatt førlighet i høyre side, men den er blitt bedre dag for dag siden hjerneslaget.

Løp Holmenkollstafetten noen dager før

Lena var heldig og fikk hjelp innen det var gått 40 minutter, og får ingen varige men. Allikevel var det i begynnelsen vanskelig å akseptere at hun fikk hjerneslag.

 - Jeg røyker ikke, spiser sunt og har alltid vært i aktivitet. Lørdagen før hjerneslaget løp jeg jo Holmenkollstafetten. Jeg trodde hjerneslag var noe som rammet gamle mennesker i 80-års alderen, eller folk med høyt blodtrykk og usunn livsstil. Så det var ikke i mine tanker at det var dette som hadde skjedd med meg. Jeg ble utrolig lei meg, jeg følte skam og først var jeg redd for å fortelle folk om det. Jeg ville ikke engang vedkjenne meg at jeg var på slagavdelingen. Jeg ringte barna mine fra sykehuset, men en sykepleier måtte ringe moren min og fortelle hva som hadde skjedd. I ettertid har jeg hørt om flere venner og bekjente på samme alder som meg som har gjennomgått det samme, men ikke fortalt om det. Jeg tror mange føler skam.

På sykehuset ble hun behandlet med trombolyse, hun fikk blodfortynnende medisiner, det ble tatt MR, EEG og EKG. Det viste seg at hun hadde en blodpropp i hjernen og senere også i armen.

 - Jeg har fortsatt ikke fått noe svar på hvorfor dette har skjedd meg, men nå har jeg heller ikke fått svar på alle prøver.

Ifølge Helsedirektoratet kan hjerneslag ramme alle, både ung og gammel. Allikevel er det slik at risikoen øker betydelig med alderen og gjennomsnittsalder for førstegangs hjerneslag er 75 år for menn og 78 år for kvinner.

 - Jeg tenkte på alt jeg har skjøvet til side

Til daglig jobber Lena som kokk, og det er en jobb hun må vente litt med, enn så lenge.

 - Å kutte opp mat er ikke det enkleste akkurat nå, men jeg trener hver dag. Jeg klemmer på en liten ball og det skal nok gå etter hvert.

 - Hvilke tanker gjorde du deg da du var på sykehuset?

 - Når noe slikt skjer så er det klart at tankene svirrer. Jeg tenkte mye, på alt jeg ikke har fått gjort, på alt jeg bare har skjøvet til side.  Jeg tenkte på at vi mennesker må være snillere med hverandre og jeg tenkte på at jeg vil ha en kjæreste. Jeg har også funnet ut at jeg må ta mer hensyn til meg selv og lytte mer til kroppen min. Jeg setter meg små mål hver dag, jeg går turer, og jeg har ti planter hjemme som jeg skal klare å plante selv.

 - Ingen trodde meg

Nå ønsker Lena å hjelpe andre og gjøre dette mindre skambelagt.

 - Det var ingen som trodde meg da jeg sa jeg var innlagt på slagavdelingen og selv følte jeg mye skam. Det er ingen som skriver om dette heller så derfor bestemte jeg meg for å skrive en bloggpost. Det hjalp ikke minst meg selv å skrive om det, og jeg har fått mange gode tilbakemeldinger, støttende ord og andre har fortalt om sine historier.

LES OGSÅ: Dette lurer vi på om livmorhalskreft