Kjell veide mindre enn en pakke smør

(ROMERIKES BLAD:)Det er en varm septemberdag i 1984, og vinden uler forsiktig utenfor adopsjonskontoret i Oslo. Thor og Mayen Johnsrud sitter på nåler. De to har vært gift i seks år og har ventet så lenge, skriver rb.no.

Og så får de vite det. På Ahus venter det en prematur, liten kropp på dem. Vil de møte ham, tro?

Mayen smiler.

– Det var et annet par som hadde takket nei til adopsjon fordi han var så liten. Men det fantes ikke et nei i vår munn, smiler Mayen.

Det endte med både bot og bulk for de vordende foreldrene.

– Først fikk vi bot for å ha stått for lenge parkert utenfor adopsjonskontoret, og da vi reiste derfra, bulka vi. Vi var helt i skyene, det var så stort.

Stahet er tingen

Så vidt fosterforeldrene vet, var den lille kroppen som ventet på dem på Ahus den minste babyen som var født i Norge da han kom til verden med sine 755 gram.

– Kjell ble født i juni, og var over tre måneder gammel da vi fikk holde ham for aller første gang. Da veide han 2.200 gram, og kunne ligge og sove på underarmen til Thor, mimrer Mayen.

Til sammenlikning er gjennomsnittlig fødselsvekt for norske barn 3.500 gram.

– Han var helt perfekt, sier Mayen og viser fram et gammelt album med slitte kanter.

De første bildene. De første minnene.

Hun blar og blar. Forteller så levende om små fingre, små tær.

– Det var så stort for oss.

Fra den dagen ble Mayen og Thor for alltid knyttet til det lille nurket, som etter hvert fikk navnet Kjell.

– Dere har vært verdens beste foreldre, sier Kjell enkelt, der han sitter ved kafebordet på Triaden og ser på de falmende bildene sammen med mamma.

Så får hun en stor klem.

– Uff, jeg har sagt at du burde klippe deg, men det vil du ikke, ler Mayen og stryker ham lett på kinnet.

– Du er så sta, vet du. Sta som juling. Det er nok derfor det har gått så bra med deg.

– Jeg vet ikke hva det er, jeg, å være mindre sta, humrer Kjell litt i skjegget.

Klarer seg selv

Den alt for tidlige fødselen har satt noen spor. Som nyfødt hadde Kjell et drypp, og utviklet også grønn stær på begge øynene. Legene var usikre på Kjells framtid, og Thor og Mayen fikk beskjed om at han kunne bli helt blind og utvikle celebral parese.

– Dryppet gikk utover den høyre siden til Kjell, og balansen er derfor ikke helt i orden. Han kan ikke sykle eller gå på ski, forteller Mayen.

Han er også teknisk blind på det høyre øyet, og kan bare se mellom fem og seks meter i dagslys.

–Jeg har heller ikke dybdesyn eller samsyn. Det gjør det vanskelig for meg å gå i trapper. Og om vinteren ser jeg nesten ingenting, det er så mørkt. Jeg kan desverre heller ikke kjøre bil, forteller Kjell.

Legene var også usikre på om han kom til å klare seg selv.

– Men der tok de feil! sier Mayen stolt.

For Kjell jobber fulltid og bor for seg selv. Her på senteret er han lommekjent, og navigerer fint mellom stolper og bord.

– Jeg har jobbet på Rimi her på senteret i sju år. Og så bor jeg i en leilighet bak Triaden her, der har jeg bodd for meg selv i åtte år. Men mamma og pappa bor jo i blokka rett ved siden av, da, smiler Kjell.

– Og hvor ofte stikker du innom og spiser middag hos oss, da? ler Mayen og dulter ham i siden.

– Haha, aldri!

Drømmer om sol

Kjell har gått på Rasta barneskole, Løkenåsen ungdomsskole og på Rælingen videregående skole, og sier selv at barndommen har vært fin.

– Jeg har hatt assistenter på alle de skolene jeg har gått på, og klart meg bra. Men jeg har ikke sluppet unna mobbinga. Jeg har blitt mobba stort sett hele livet, sier han og ser litt ned.

– Men jeg har hatt det bra likevel. Og så har jeg tre gode kompiser som alltid har stilt opp for meg, sier han.

Kjell har også en lillesøster som også er adoptert.

– Hun har to barn, og jeg har blitt onkel, sier Kjell og lyser opp ved tanken.

– De er veldig gad i onkel Kjell, smiler han.

Det er vinter utefor senteret. Kjell drømmer seg bort til sola og lyset.

– Om fem-seks år tror jeg kanskje at jeg har flyttet til et varmere land, der jeg slipper unna kulde og snø og alle problemene jeg har om vinteren her i Norge, sier Kjell.

– Vi får se da, Kjell. Du vet jo at vi ikke kan flytte med deg, sier Mayen med et lite smil.

– Ja, jeg vet det. Men er det er jo lov å drømme. Det er viktig, det.

Store forbedringer

Det har skjedd store forbedringer i behandlingen av for tidlig fødte barn i Norge fra 1984 og fram til i dag.

– I 1984 var det omtrent ingen som overlevde hvis de ble født før uke 28. Nå har grensene gått helt ned til 23 uker. Ser vi tegn til at barnet ønsker å leve, så hjelper vi til. Noen barn har veid så lite som 300 gram og overlevd, forteller overlege Teresa Farstad på nyfødtavdelingen på Ahus.

Prognosene til de for tidlig fødte barna varierer veldig.

– Før uke 26 har de økt risiko for komplikasjoner og for døden enn de som er født i uke 28 og 29. De har økt forekomst av kroniske lungeproblemer, hjerneblødning, tarmproblemer, spiseproblemer, blindhet, døvhet og cerebral parese, forteller Farstad.

Ble blinde i kuvøsen

På 1980-tallet var det flere av de premature barna som også fikk kuvøseblindhet.

– Barna lå i kuvøse og fikk oksygen på grunn av lungeproblemer. Men for mye oksygen var ikke bra. I dag overvåkes mengden oksygen mye bedre, og vi ser hvor mye surstoff det er i blodet. Så her har det skjedd store framskritt. Vi har også mulighet til laserbehandling. Det hadde vi ikke i 1984, forteller hun.

Det har også skjedd store framskritt innen ernæring.

– Ved ekstremt premature fødsler har ikke mor fått morsmelk. Nå har vi morsmelkbanker der andre kvinner leverer inn overskudd av sin morsmelk. Vi har også god antibiotika vi gir når barna får infeksjoner, sier hun.

Stadig flere overlever

Prematur fødsel defineres som fødsel før 37 fullgåtte uker, og barn som blir født før uke 28 defineres som ekstremt prematurt.

Kjell ble født i uke 26.

– En stor, norsk studie om ekstremt premature barn fra 2005 viser at 640 barn ble født for tidlig i Norge. Studien viser at 72 prosent av de som blir født i uke 26 overlever, forteller overlege Farstad.

– Før dette har vi bare sykehusbaserte studier. En lokal studie fra Rikshospitalet fra 1981 til 1989 viser at 25 prosent av de premature barna som ble født i uke 26 eller før, overlevde, sier hun.

Les flere nyheter fra Romerikes Blad her.