«Jeg vet at moren din er lei seg»

(Oslo Kongressenter/SIDE2:)  - Du behøver på ingen måte å være en ekspert for å bry deg om hvordan barn har det, sier psykiater Anne Kristine Bergem.

Det er første dag av kongressen «Rus og psykisk helse» på Oslo Kongressenter. Kronprinsesse Mette-Marit åpnet kongressen mandag og mange foredrag går parallelt de neste to dagene.

Den ene voksne

Bergem skal snakke om barn som pårørende innenfor psykisk helsevern og vi møter henne før hennes foredrag.

 - Ofte hører man historier om barn som takker «den ene voksne» som brydde seg og hjalp til, som gjorde at de kom seg gjennom vanskelige stunder og en brokete oppvekst, rett og slett fordi det var noen som så behovet for hjelp, sier hun til Side2.

 - Ingen tok ansvar

Et av temaene under kongressen er barn med foreldre som sliter med psykisk sykdom og heldigvis er ikke tema lenger tabu, i like stor grad som tidligere.

 - Lenge var det slik at ingen tok særlig ansvar for barn som pårørende. Helsepersonell som behandlet de voksne tenkte at dette var andres ansvar, kanskje barne- og ungdomspsykiatrien (BUP). Barna var på en måte usynlige. Nå er det heldigvis blitt et mye større fokus på barna og i 2004 var det på Blakstad, der jeg jobbet, noen ildsjeler som begynte å jobbe med denne problematikken på alvor. Heldigvis fikk vi en lov i 2010 som gir helseforetakene ansvar for å kartlegge om voksne pasienter har barn og behovet for oppfølging av familien.

På mange måter er dette positivt, men det bør heller ikke være slik at det bare er denne ene voksne personen som skal ivareta barnets interesser, mener Bergem.

 - Det som er meningen er at alle som behandler voksne også skal ivareta barna ettersom barna er i en ekstremt sårbar situasjon. De kan være arvelig disponert for psykisk sykdom selv fordi de har en forelder som er syk, de er også ekstra sårbare fordi omsorgspersonen bruker mye av sin tid på å være syk og dersom ikke barnet har en annen person som har omsorgsrollen så kan de lett bli omsorgsgivere for sine foreldre. Dette kan være en enorm belastning for barna. I tillegg er barn så lojale overfor foreldre at de sjelden snakker åpent om sin situasjon. De holder det ofte for seg selv, skylder kanskje på seg selv og vonde hemmeligheter resulterer ofte i vondter som «vondt i magen», eller «vonde skuldre», barnet vil kanskje ikke ha med seg andre barn hjem, de kan være redde for å gå hjemmefra fordi de ikke vet om mor eller far klarer seg og ofte klarer ikke barnet å følge opp skolen. Det er noe som lett kan mistolkes og barnet kan bli tatt for å være lat eller lite motivert. Kanskje skynder barnet seg hjem for å komme fort hjem til mamma eller pappa. 

 - Av skade blir man skadet

Ifølge Bergem kan barn som er pårørende til foreldre med psykisk sykdom ofte virke mer modne enn de er. Og mer modne enn de føler seg.

 - De er en person utad, fordi de «må» men så er de bare et barn som alle andre. Det å ikke føle seg trygg eller ha tid til lek gjør at de verken vokser eller utvikler seg på den måten de burde ha muligheten til. Det å ha en trygg tilknytning er helt avgjørende for barns utvikling. Hverdagen kan for noen barn av psykisk syke foreldre være preget av stor uforutsigbarhet, noe som går utover tryggheten. Mangel på trygghet kan igjen gjøre det vanskelig for barna å utvikle god mentaliseringsevne. Dette betyr evnen til å forstå andre mennesker. Rett og slett fordi de blir møtt med så mange ulike reaksjoner, kansje får de ikke svar, de får ikke kontakt med mamma eller pappa, de får agressive tilbakemeldinger eller de opplever at mamma eller pappa holder sengen hele dagen. De kan ofte bli overlatt mye til seg selv.

Et eksempel på dårlig utviklet mentaliseringsevne er at barn ikke klarer å se at flere ulike årsaker kan forklare atferd. Det at folk ikke ser opp når noen kommer inn i et rom kan jo skyldes at de er opptatt med noe annet, at de ikke hørte at det gikk i døren eller lignende. Uten mentaliseringsevne kan man fort tolke slik atferd som at man selv ikke er viktig å legge merke til, eller at andre har onde hensikter.

For tilpasningsdyktige

Hun presiserer at barn er tilpasningsdyktige. Men at det ikke nødvendigvis er så positivt alltid.

 - De er for tilpasningsdyktige, for et barn skal ikke tilpasse seg for eksempel omsorgssvikt eller mangel på oppmerksomhet eller oppfølging. Derfor er det så viktig å komme inn tidlig å få hjulpet familien. Og alle har mulighet til å hjelpe. For helsepersonell er det viktig å tørre å spørre selv om man syns det er tøft å spørre andre voksne om barna deres. Jeg vil si det er en overdreven redsel på alle kanter. Det å bry seg med andres foreldrerolle er tabu, men vi har allikevel et ansvar. Som helsepersonell må du tåle å stille tøffe spørsmål, for hvem skal ellers stille disse dersom ikke du gjør det? Barna har kanskje ingen andre.

Som nabo, lærer, barnehageansatt, familie eller venn kan det være like viktig.

Men hva skal man si? Mange av oss er redde for å snakke om vanskelige tema og kanskje særlig med barn, for hvordan griper man det an?

 - Det er viktig å tenke på at du ikke trenger å være en ekspert som skal løse barnets problemer. Det kan i enkelte tilfeller holde å si noe sånt som:

«Jeg vet at moren din er lei seg, hvis du vil prate med meg så får du telefonnummeret mitt her. Hvis jeg ikke tar telefonen så ringer jeg deg opp senere» eller

«Jeg pleier å være hjemme mandager etter klokken 17»

eller:

«Jeg hørte at mamma er på sykehus så du kan sitte på med oss på fotballtrening».

Det viktigste er å sette ord på den vanskelige situasjonen og mange voksne er redd for å si noe feil, men det skal mye til. Det eneste som er viktig er å ikke love for mye.

 - Ikke si at «Dette skal gå bra» eller «Du kan stole på meg» eller «Jeg er her for deg» Det ligger for mye lovnader i disse ordene og dette kan man egentlig ikke love.

 - Voksne må tørre å snakke med barn

Anne kristine har skrevet en barnebok som heter «Pappa'n min er syk i tankene sine»

 - Boka er ment å være en bok voksne og barn kan lese sammen, et felles språk og den kaller vanskelige ting for det det er. Noen tar tittelen ille opp, men jeg står inne for den for vi må tørre å bruke ord som er ordentlige. Å ha en forelder som er psykisk syk er vanskelig og det har ikke alltid en happy ending. Vi skal gjøre det enklere for barna å forstå, men det skal ikke være for enkelt. For pakker man det for mye inn så skjønner barn godtat det ikke stemmer helt, vimå tørre å være konkrete, men kan godt bruke bilder som gir mening for barna.

For tiden er hun med å utvikle «Snakketøyet» i regi av Barnsbeste.no, som er ment å være en guide både for helsepersonell og andre voksne i å snakke med barn som pårørende.

 - Barn trenger voksne som tør å snakke om det som skjer og jeg tror vi voksne må slappe av litt. Vi må ikke tro at vi skal løse barnets problemer. Det aller viktigste for barn som som opplever at en av foreldrene er syke er å se det enkelte barnet, at barne får kjenne trygghet og som helsepersonell må man spørre familien hva de trenger av hjelp.