- Jeg var ikke tynn nok
Maren kastet opp alt hun spiste, gikk ned ni kilo og ba om å bli lagt inn. Men hun var «for frisk».
(SIDE2): Det er to år siden Maren Ensrud og foreldrene spurte psykologen på BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) om hjelp. Da hadde Maren gått ned ni kilo og moren var bekymret.
- Jeg gikk på BUP (barne- og ungdompsykiatrisk poliklinikk) fra før og var allerede inne i det systemet. Mamma merket fort at jeg mistet kontrollen over spisingen. Derfor sa hun ifra at jeg trengte å få hjelp, forteller Maren, som snart fyller 20 år.
Psykologen sa at det dessverre var altfor få plasser på avdelingen for spiseforstyrrelser, og at det derfor ikke var plass til Maren. Hun hadde dessuten ikke lav nok vekt til å bli lagt inn.
- Jeg følte at jeg fikk beskjed om at «du er ikke tynn nok, ikke dårlig nok, bli dårligere,» sier Maren.
Nå har hun gått ned ytterligere 8 kilo, og har levd så lenge med sykdommen at hun har mistet troen på å bli frisk.
Diskuterer ikke spiseforstyrrelsene
Maren forteller at hun aldri fikk noe alternativt tilbud fra BUP. Hun fikk fortsette hos psykologen, men de diskuterte aldri spiseforstyrrelsene i stor grad. Etter hvert ble hun overført til DPS (distriktpsykiatrisk senter).
- Jeg har fått beskjed fra psykologen på DPS om at vekten min ikke er faretruende lav, sier Maren.
Nå har Maren likevel fått tilbud om å legges inn på en avdeling for spiseforstyrrelser, men det er hovedsakelig for de med anoreksia, og Maren lider i utgangspunktet av bulimi.
Vi skriver «i utgangspunktet» fordi bulimiske pasienter ofte utvikler anoreksia i tillegg. Og omvendt. Maren er en av dem.
- Jeg er så negativ til hjelp nå, og har alle sperrer oppe når det er snakk om dette. Jeg følte meg avfeid, sier hun.
- Hvordan tror du det hadde gått hvis du fikk hjelp den gangen for to år siden?
- Uff, jeg er så dårlig på å si hvordan ting kunne ha vært, men jeg har i alle fall ikke blitt bedre. Det har bare gått feil vei. Så om jeg ikke hadde vært frisk så hadde jeg nok vært en annen plass enn der jeg er nå. Det er jeg ganske sikker på.
Vil bli frisk
Marens historie er lang, tung og komplisert. På sin egen blogg skriver hun rett ut: «Jeg sliter med depresjon, angst, tvang, selvskading og selvmordstanker. Jeg har det ikke noe godt.»
- Jeg har en veldig sammensatt bakgrunn. Dette er ikke bare en ren spiseforstyrrelse, og det var nok derfor mamma visste at jeg trengte hjelp, sier Maren.
Det er typisk for de med spiseforstyrrelser å nekte for at de er syke. De synes ofte ikke at de er tynne, selv om badevekta viser noe helt annet. Det at Maren selv oppsøkte hjelp er derfor ganske uvanlig, og kan kanskje ha bidratt til at hun framsto som friskere enn det hun faktisk var.
Det tror i alle fall Maren selv. Men fordi hun allerede var i BUP-systemet, og jevnlig snakket med en psykolog, følte Maren seg mer komfortabel med å be om hjelp til å få tilbake kontrollen over spisingen.
- Jeg tror at min åpenhet var en av grunnene til at jeg ikke fikk hjelp. Men det er en del av den personen jeg er. Jeg føler at jeg er to personer, og den friske delen av meg har alltid ville hatt hjelp. Jeg følger ikke de vanlige punktene om å være stille og benekte at jeg er syk, forteller 19-åringen.
Ødeleggende
Psykiater Marianne Hatle, som er leder for Spiseforstyrrelsesklinikken i Oslo, bekrefter at lav BMI ofte er et av de viktigste innleggelseskriteriene på avdelinger for spiseforstyrrelser.
- Det er som oftest veldig vanskelig å få plass på slike spesialistinstitusjoner. Men det er utrolig viktig at man griper inn tidlig og får behandling av noen som har kompetanse på spiseforstyrrelser, enten det er via innleggelse eller poliklinisk behandling. I tillegg er det viktig at forskningsbaserte behandlingsmodeller tas i bruk, mener Hatle.
Hatle forklarer videre at det dessverre er sånn at mange avdelinger for spiseforstyrrelser har altfor få plasser, i tillegg til at veien mot innleggelse ofte er tungvint og komplisert. Hun kjenner ikke til Marens historie, men på generelt grunnlag har hun forståelse for at det kan være vanskelig å forstå hvorfor man blir nektet innleggelse når man selv ønsker det.
- Jeg forstår hvordan man kan tenke i en slik situasjon, men det er alltid to sider av en sak. Generelt sagt bør man i første omgang forsøke poliklinisk behandling. Men det er helt klart ødeleggende å få høre at vekten ikke er lav nok når man først søker hjelp. Det er nok det verste man kan si til en med spiseforstyrrelser, av mange grunner, sier Hatle.
«Fint å være tynn»
Hatle har hatt pasienter som har fått høre fra fastlegen sin at «det er ikke så farlig, det er bare fint å være tynn», men i dag har hun inntrykk av at de fleste fastleger tar spiseforstyrrelser på alvor. Når det kommer til BUP- og DPS-klinikker er Hatles inntrykk at enkelte har veldig god kompetanse på spiseforstyrrelser, mens andre ikke har kommet like langt.
Hun bekrefter også at det er typisk for de med spiseforstyrrelser å nekte for at de er syke. Men dette gjelder ikke alle.
- Ofte er det slik at man på begynnelsesstadiet benekter at man er syk og ikke forstår alvorlighetsgraden. Men det varierer veldig, sier hun.
Hatle er likevel helt sikker på én ting: Prognosene er mye bedre for de som får hjelp tidlig i sykdomsbildet, enn for de som har vært syke i mange år. I tillegg viser studier at resultatene er bedre dersom man kommer til en behandler som er erfaren innen behandling av spiseforstyrrelser.
Andre behandlingstilbud
Det finnes heldigvis behandlingsmetoder som ikke innebærer innleggelse. Spiseforstyrrelsesklinikken er en av dem, en poliklinisk privatklinikk som ikke har satt noen vektgrense på behandlingen sin.
Hvis Hatle opplever at pasienten ikke kommer videre, er det hennes jobb å forsøke å få pasienten innlagt på et sted som spesialiserer seg på spiseforstyrrelser. Ett eksempel er Modum Bad, der innleggelseskriteriene ikke er basert på BMI.
- Behov for innleggelse er ikke bare avhengig av vekt etter min mening. Men med mindre situasjonen er livstruende så bør man i utgangspunktet forsøke poliklinisk behandling først, fordi det er det beste på sikt, spesielt for ungdom, mener Hatle.