- Jeg skrev bare for å få ut mitt eget raseri og skuffelse

Cecilie Løvaas (44) har eggstokkreft med spredning. For to uker siden opplevde hun å bli akutt syk. I blogginnlegget «Takk faen for at jeg har kreft!» forteller hun om sitt møte med sykehusene i Oslo da hun ble veldig dårlig. Hun følte seg som en kasteball mellom legevakt, Diakonhjemmet sykehus, Ullevål sykehus og Radiumhospitalet. Etter at bloggen ble lagt ut på Nettavisen søndag, er innlegget lest over 105.000 ganger.

- Det er helt sinnssykt. Jeg har fått over 100 kommentarer og i tillegg mange personlige e-poster blant annet fra folk som jobber på Ullevål og andre pasienter som forteller sin historie. Jeg skrev bare for å få ut mitt eget raseri og skuffelse over det jeg opplevde, sier Cecilie Løvaas til Nettavisen.

Les også:Sykehuset legger seg langflat

Som tidligere pasient på Radiumhospitalet, hvor hun har gjennomgått cellegiftbehandling, hadde hun fått beskjed om å kontakte legevakten hvis hun skulle bli dårlig. Etter en telefon til legevakta ble hun bedt om å reise dit. Der ble det bestemt at hun skulle sendes til Diakonhjemmet sykehus, da dette er 44-åringens lokalsykehus. Dette var torsdag for to uker siden.

Der ble hun plassert på seksmannsrom til tross for stadig oppkast og magekramper. Undersøkelser viste at Løvaas hadde tarmslyng. Hennes tilfelle var så komplisert at Diakonhjemmets kirurger ikke kunne ta det og det ble bestemt at hun skulle sendes til Oslo universitetssykehus Ullevål. Heller ikke nå kunne hun sendes til Radiumhospitalet. Årsaken skulle være at det er på Ullevål spesialistene var.

Fikk hysterisk anfall

Til Ullevål kom ikke Cecilie Løvaas før dagen etter, hvor hun endte opp med å sitte og vente på akuttmottaket i fire og en halv time. I tillegg opplevde hun dårlige fasiliteter, utstyr som ikke virket, mye venting og at hun måtte gjennomføre undersøkelser hun allerede hadde fått på Diakonhjemmet.

Etter en dobbel gastroskopi ble det igjen konstatert at det var et særskilt sjeldent tilfelle av tarmslyng, og at dette var utenfor deres felt. 

- Da jeg fikk et hysterisk anfall en ettermiddag kom det en anestesilege som fortalte at hun håpet at noen ville si ifra om situasjonen på Ullevål, og at hvis jeg orket å ta saken videre ville mange ansatte være glade for det, forteller 44-åringen.  

- Eneste stedet jeg fikk verdig behandling

Etter å ha vært på to sykehus fra fredag til mandag, får hun beskjed fra en kirurg om at hun skal overføres til Radiumhospitalet, siden hun har kreft i tillegg. Fra hun får beskjed om at en ambulanse skal komme, går det seks timer uten at noe skjer. Da sendes hun og en sykepleier med taxi til Radiumhospitalet. Der hadde ingen fått beskjed om at hun skulle komme, men det ordnet seg raskt. På Radiumhospitalet ble det konstatert at hun var dehydrert og ble satt på intravenøs næring. Dagen etter ble hun operert for tarmslyngen. Nå 13 dager etter operasjonen er hun i ok form.

Men hun sliter med nevropati (kan gi muskelsvinn og lammelser, føletap og smerter red. anm.) og utmattethet, som er typisk for cellegiftpasienter. Tarmslyngen skal være kurert.

- Jeg har ingenting å klage på når det gjelder Radiumhospitalet. Det var det eneste stedet hvor jeg fikk en verdig behandling. Slik var det også da jeg ble behandlet for kreften. 

- Lurt å legge seg paddeflat

Etter å ha lest bloggen beklager Oslo Universitetssykehus hvordan Løvaas ble behandlet på. Og Diakonhjemmet sykehus ønsker å snakke med henne.

- Jeg synes det er oppløftende. Og så er den verdens lureste teknikk å legge seg paddeflat. Jeg håper virkelig at det nå kan skje noe og at dette kan spare både pasientene og sykehuset for tid og penger. Det Diakonhjemmet sier, påvirker meg ikke så mye. Jeg tar gjerne en samtale med ham, men han får ringe meg.

Hun er både stolt og litt bekymret etter at så mange har lest bloggen hennes. 

- Jeg er sjokkert på en positiv måte. Det er stas at så mange har lest bloggen. Samtidig handler 89-90 prosent av alle tilbakemeldingene om ansatte, leger, pasienter og pårørende som er misfornøyde. Da må noen våkne opp. Hvis denne bloggen har vært et medium for at sykehusledelsen begynner å se pasientene, er det kjempebra, sier Cecilie Løvaas.