- Jeg har ikke valgt å få kreft

(SIDE2): Å klare tre runder med tøff kreftbehandling orket hun mest av alt fordi Erlend sto ved hennes side.

Anniken Golf Rokseth var 23 år da hun fikk beskjed om at hun hadde lymfekreft. En måned tidligere hadde hun møtt mannen i sitt liv, Erlend.

 - Det var jo helt absurd, kreft var så fjernt for meg og jeg tror egentlig ikke jeg visste helt hva det var en gang, sier Anniken til Side2.

Hun og mannen Erlend er aktuelle med boka «Kampen for livet». En bok hun ikke helt trodde hun orket å skrive.

 - Jeg fikk jo forespørselen etter at jeg hadde hatt vært gjenom tredje runde med kreft. Jeg hadde og har fortsatt veldig lite energi, dessuten visste jeg at det kom til å bli slitsomt å grave i dette her, som jeg egentlig ville bort fra, sier hun.

 - Jeg har jo ikke valgt å få kreft

Men skrivingen har på mange måter hjulpet henne videre også, og hun har alltid hatt lyst til å skrive bok.

 - Det å skrive er jo mitt medium. Jeg har jo hele veien blogget mens jeg var syk. Og selv om jeg kanskje ikke tenker at det å skrive bok har vært en hjelp, så har det jo likevel vært det, sånn ubevisst.

Anniken har hele veien vært åpen om kreftsykdommen sin. Rett og slett fordi det har kjentes naturlig for henne. Hun var også en av ni personer som var med i «Kampen for livet» som gikk på TV 2 ifjor høst.

 - Jeg har jo aldri valgt å få kreft, så på den måten syns jeg ikke det er så personlig og det har kostet meg lite å fortelle om det. Selv har jeg fått stor inspirasjon og motivasjon fra andres historier, så derfor ville jeg også skrive slik at andre kan bli inspirert av min historie og hente motivasjon i sin kamp.

 - Jeg har en slitenhetstilstand

Da Anniken fikk kreft, første gang, ble hun behandlet med cellegift annenhver uke i et halvt år på Radiumhospitalet. Hun ble kreftfri, men allerede ett år etter den tøffe behandlingen, fikk hun tilbakefall og måtte gjennom nok en sterk behandling og benmargstransplantasjon med egen benmarg. Hun var kreftfri i åtte måneder, før hun måtte ha ny benmargstransplantasjon med donor.

Nå har hun vært kreftfri i 2 år, men er fortsatt sterkt preget av behandlingen hun har vært gjennom. Den har på mange måter kostet alle kreftene hun har.

 - Jeg har en slags slitenhetstilstand som kalles fatigue. Jeg må hvile mye, men jeg har funnet en måte å leve med det på. Kroppen må bygges opp igjen og det kan ta år før det går seg til, og mange må leve med bivirkningene etter behandling livet ut, sier hun.

Anniken forteller at det kan være vanskelig å skulle begynne på nytt igjen.

 -  Jeg har jo fått ekstremt mye behandling, så det er klart det har kostet. Jeg er på ingen måte der jeg var før sykdommen og det kan jo være en utfordring når man enten skal ta fatt på studier igjen eller begynne å jobbe. Jeg må hvile mye, eller legge meg selv til lading, på en måte.

Rett etter kreftbehandling ser man ofte stor fremgang en stund, før det går saktere igjen og hun merker ikke den store bedringen fra dag til dag lenger, men må noen måneder tilbake for å se at det er fremgang.

 - Men jeg ser jo virkelig bedring og jeg vet jo nå også hvor grensene mine går, for hva jeg orker og ikke.

Hverdagen går med til å jobbe i en 20-prosent stilling i Ungdomsgruppen til Kreftforeningen, styreverv i Unge funksjonshemmede, trene, hvile og gå tur med ektemanen Erlend og hunden Tore.

 - Det føles så godt å kunne være en ressurs igjen. Å ikke være den som mottar hjelp hele tiden. Jeg elsker det frivillige arbeidet og følelsen av å kunne bidra igjen.

 - Helt alene med tankene i hodet

Da Anniken var på sitt sykeste, da hun fikk tilbakefall for tredje gang, kjente hun mye på ensomheten.

 - Jeg følte at jeg var helt alene med det jeg kjente på kroppen og de tankene jeg hadde i hodet. Fordi jeg var så syk så var jeg jo mye hjemme med plagene og tankene.

Anniken hadde både venner og familie som var ekstremt støttende hele veien. Og ikke minst ektemannen Erlend, som valgte å kjempe sammen med henne, selv om de bare hadde møttes for en måned siden da hun først ble syk. Anniken hadde aldri vært så forelska før.

 - Jeg var ikke bekymret for hvordan han ville reagere på kreftdiagnosen. Det var jo selvsagt voldsomt, men jeg var bekymret for om han ville fortsette forholdet vårt. Vi hadde jo bare vært sammen i en måned og det er jo på ingen måte gitt at han ville det.

 «Dette skal vi klare sammen!» var hans første reaksjon.

 «Sammen?» sa jeg.

 «Ja, du tviler vel ikke på det?» sa han.

 - Jeg har virkelig ikke peiling på hva jeg skulle gjort uten ham. Han ble min aller største motivasjon for å kjempe meg gjennom den tøffe behandlingen og alt jeg måtte gjøre underveis for å få energi, den harde dispilinen jeg måtte ha, bare det å orke å gå tur hver dag. Det gjorde jeg for at vi skulle få det så bra vi bare kunne.

 - Jeg visste jo at det var en farlig sykdom

Da Anniken først fikk vite at hun hadde en svulst i den høyre lungen, kom det som et sjokk. Hun visste ikke engang riktig hva kreft var.

 - Jeg visste jo at det var en farlig sykdom, men at det var ukontrollert celledeling, nei det hadde jeg ikke fått med meg.

Hun var da i Alta for å studere russisk og ble lagt inn på Hammerfest sykehus. Hun tenkte da at hun ikke kunne be mannen hun bare hadde kjent i en måned, om å bli med henne. Så en venninne ble med istedenfor.  Da det ble kveld, måte venninnen tilbake til Alta og Anniken ble alene igjen på sykehuset.

Slik beskriver Anniken det når kjæresten Erlend kom på sykehuset, selv om hun hadde bedt ham la være;

«Plutselig sto han der. Da Erlend fikk høre at jeg skulle tilbringe natten alene på sykehuset, hadde han kastet seg i bilen og kjørt milene over fjell og vidder.»

«Anniken du er syk og jeg er kjæresten din. Jeg vil være her for deg. Kan jeg få lov til det?»

«Ok», svarte jeg.

Hele meg holdt på å briste av lettelse.

Siden det har Erlend stått stødig ved hennes side gjennom fem år, og de to giftet seg 15.september 2012.

 - Jeg er heldig som har Erlend, familie og venner som støtter meg og har støttet meg gjennom tøffe år, men også jeg følte på ensomheten til tider. Jeg tror sykehusene er veldig flinke til å passe på pasientene og deres fysiske plager og gi god behandling. Men da jeg ble syk for tredje gang begynte det å bli så alvorlig at jeg ble seriøst redd for utfallet. Det så ikke lyst ut og jeg fikk mørke katastrofetanker. Heldigvis klarte jeg å selv ta kontakt med en psykolog ved Radiumhospitalet, som kunne hjelpe meg med å legge bort disse tankene. På den måten kunne jeg fokusere på å selve livet, når jeg ikke var hos ham, og ikke på de mørke tankene.

 - Jeg er virkelig heldig

Anniken har også hatt god hjelp i å lese andre pasienters historie og møte andre med kreftsykdom gjennom støttegrupper. 

 - Man trenger egentlig bare en positiv historie! Med mine tilbakefall var ikke utsiktene så gode, og det var jo mange av dem jeg leste om som døde. Men man trenger bare én.

Hun følte også at det ga motivasjon og mening å møte andre i samme situasjon.

 - Det er deilig å slippe å forklare hvordan alt kjennes både fysisk og psykisk. De som ikke har hatt kreft har jo ingen forutsetninger for å forstå dette og derfor hjalp det mye å snakke med andre som også hade fått tøff behandling, og gjennomgått noe av det samme som meg.

Selv om kreften har kostet krefter så føler Anniken også at den har gitt henne noe. Hun er blitt tryggere på seg selv.

 - Jeg står støtt i meg selv nå, jeg har bevist at jeg tåler ganske mye og jeg er blitt mer rolig. Det meste blekner jo i sammenligning med det jeg har vært gjennom.

Nå setter hun aller mest pris på en tilværelse uten kreft.

 - Jeg tenker på det hver dag! Så heldig jeg er som kan sitte her og ikke ha kreft. Jeg er virkelig heldig!