- Jeg har det bra fordi jeg har pose på magen

(SIDE2): Nå har hun utlagt tarm og mener selv hun har fått livet i gave.

- Jeg var stolt fra jeg våknet etter operasjon. Jeg var så forberedt mentalt og jeg var innstilt på at dette var en bra ting. Jeg visste jo hvordan livet mitt hadde vært så lenge jeg kunne huske; det var trist og full av begrensning. Jeg valgte å fokusere på det jeg kunne gjøre noe med. Jeg valgte å investere i livet og det er jeg stolt av!

Linn fikk blodkreft da hun bare var fire år gammel og ble behandlet med cellegift.

- I tillegg til å ta livet av kreftceller, svekker behandlingen som kjent immunforsvaret også. I tillegg til kreften fikk jeg også en del annet å kjempe mot, noe var livstruende og måtte behandles umiddelbart, sier Linn til Side2.

Linn Kristine Holter Andersen (34) skriver bloggen linn - i pose og sekk, en blogg som omfavner livet og en blogg der hun har vært åpen om at hun for to år siden fikk utlagt tarm. Hun forteller også om hvordan livet hennes utartet seg før operasjonen var et faktum i blogginnlegget: Når rumpa ikke virker..

- I prosessen med å forberede meg, kom jeg over en blogg skrevet av en svensk jente med pose på magen. Og da bestemte jeg meg for at så snart jeg var klar for det og orket etter operasjon, skulle jeg også blogge.

- Ødelagt lukkemuskel som 4-åring

På grunn av svekket immunforsvar etter cellegiften fikk Linn en kul i endetarmen. Cellegift ble satt på pause og en operasjon for å fjerne kulen ble foretatt. Dette ødela lukkemuskelen hennes, den indre lukkemuskelen ble helt ødelagt mens hun kun hadde 25 prosent igjen av den ytre lukkemuskelen..

- Det er ikke mye å skryte av kan jeg fortelle. Så i en alder av fire år fikk jeg en rumpe som ikke virket. Jeg hadde ikke kontroll på hverken luft eller avføring og kunne bare knipe bittelitt. Og kanskje litt til om jeg satt eller stod helt i ro og tvinnet beina hardt rundt hverandre.

Linn overlevde kreften, men hadde fått et nytt problem som skulle vise seg å prege livet hennes i stor grad. I en alder av fire og et halvt år, ble hun inkontinent. Anal inkontinent.

- Når man har en rumpe som ikke virker, er det den som kontrollerer livet og alt man gjør. Det blir altoppslukende og man blir enormt opptatt av å begrense skadene. Derfor lever man i forkant, man planlegger, man uteblir, man utstyrer seg, man leter etter toalett som det første man gjør når man kommer på nye steder.

Hun prøvde alt av hjelpemidler, alternativ medisin, riktig mat, elektroder og pacemaker i ryggen for å stimulere bekkenmuskulatur. Ingenting hjalp.

- Jeg var for ødelagt til at noe av dette fungerte. Jeg kunne jo ikke noe for at dette hadde skjedd meg, men det gjorde ikke skammen noe mindre. Jeg har skammet meg så ofte og kjent på så mange ydmykelser. Selv kun i mitt eget selskap.

Tapper og «flink pike»

Linn beskriver livet fra hun var fire til 32 år som et liv med svekket livskvalitet.

- Når man ikke får gjort det man vil gjøre eller vært den man vil være, da føler man at man brenner inne med mye. Jeg følte meg alltid utålmodig etter å komme i gang med livet, finne løsningen, være som andre, være mer av meg, men jeg visste ikke hvordan - rett og slett. Og det var fortvilende!

Vendepunktet kom for to år siden. Linn hadde nådd bunnen og følte seg utmattet og sliten av å være sterk.

- Jeg var så forferdelig sliten! Jeg hadde utdannet meg, jobbet 100 prosent i alle år, smilt og vært glad, gjort som jeg fikk beskjed om og mer enn det, glattet over, vært sterk, men det var bare utad. Inni meg var jeg motløs og trist og kjempet de harde kampene mine. Tapper og «flink pike». Og så fryktelig sliten og så fryktelig trist! Jeg orket ikke mer og vurderte å ikke fortsette med livet.

Heldigvis var Linn alt for glad i livet og hun hadde mange rundt seg, som brydde seg.

- Jeg hadde familie og venner jeg var glad i og som var glad i meg og jeg var utålmodig etter å finne ut hva som ventet meg om jeg klarte å finne en løsning. Jeg var 32 år og utålmodig etter å starte på livet mitt, og den eneste løsningen jeg visste ville være bankers og som ville virke umiddelbart, det var pose på magen. Jeg var sint nok, trist nok, lei nok, moden nok, forberedt nok og klar for å gjøre noe med det. Jeg satte derfor i gang en prosess og brukte mange måneder på denne. Jeg skrev lister over fordeler og ulemper med livet mitt slik det artet seg og slik det kunne bli, jeg skrev liste over uhell jeg hadde hatt, jeg snakket det i hjel med min nærmeste familie og nærmeste venner. Jeg festet poser på magen mens jeg så på meg selv i speilet og sa at jeg så fin ut. Jeg ville bruke god tid, for jeg ville lande på bena. Og det gjorde jeg. Jeg har aldri angret på valget mitt, forteller Linn.

- For hver gang krympet jeg litt

I løpet av tiden Linn levde med å være inkontinent var hun utsatt for en rekke ydmykelser.

- Jeg har følt meg så liten og så ydmyket. For at folk skulle forstå meg; det være seg arbeidsgivere, venner, familie eller kjærester, ble jeg nødt til å blottlegge meg og fortelle i detalj om hvordan mine utfordringer artet seg . Gang på gang, om igjen og om igjen. For hver gang krympet jeg litt. For hver gang ble jeg enda litt mer ødelagt. Men jeg måtte gjøre det, bare sånn at de kanskje kunne forstå litt av mer av de kampene jeg kjempet hver eneste dag.

- Hadde du noen å snakke med og hvilke følelser kjente du mye på?

- Mine aller, aller nærmeste har vært mine allierte, mine alibier, mine fluktplanleggere, mine rådgivere, de som har dekket over for meg, tilrettelagt osv. Men ei heller de har forstått fullt ut hvordan livet egentlig har vært og hvor mye jeg har kjempet. Ikke fordi de ikke evnet eller av betingelsesløs kjærlighet ville gjort hva som helst for å hjelpe meg, men fordi jeg har vært flink til å skjule, smile og stå på. Jeg har nok vært for sterk.

- Hva kan du gjøre nå, som du ikke kunne før?

- Livet nå er alt livet ikke var før. Jeg er ferdig med begrensning, unnskyldninger, frykt og flukt. Nå kan jeg gjøre som jeg vil, når jeg vil og eg trenger ikke å planlegge alt. Jeg kan for eksempel spise frokost før jobb, slå av en prat med naboen ved postkassa. Jeg trenger ikke gå med to truser og to strømpebukser. Jeg er stolt, leken, glad og fri.

- Føler du at selvtilliten ble større etter at du fikk utlagt tarm?

- Det skjedde noe med selvtilliten i februar i 2012, Nå kan jeg kjenne på at jeg har all verdens muligheter å velge i, at jeg kan nå potensialet mitt på kryss og på tvers og at dersom det er begrensninger nå, så sitter de i hodet mitt og kan overvinnes. Nå har jeg det veldig bra og det er på grunn av valget jeg tok! Jeg har det bra fordi jeg har pose på magen og jeg skal aldri tenke noe annet! Jeg vet hva jeg hadde og tilbake dit vil jeg aldri i verden!

Nå er Linn stolt over å ha drevet frem sin egen prosess, for at hun bestemte seg for å velge livet og satse på det.

Linn har også truffet mannen i sitt liv, Joachim, og etter å ha kjent hverandre i mange år ble de kjærester i november i fjor og nå blir de også samboere.

- Han er helt super, ingen av oss tenker på posen på magen som et handikap i det hele tatt. Jeg kan si at Joachim er så glad i meg som han er, og respekterer meg så mye som han gjør, på grunn av posen på magen og muligheten den gir meg til å være den jeg vil være.

- Livet var aldri bra

Linn påpeker at hun hadde de tankene om og følelsene for posen på magen, fordi hun hadde en skade og ikke en sykdom.

- Livet mitt var aldri bra tidligere. Jeg ble ødelagt som liten og jeg har aldri visst hva en normal hverdag er. Jeg har alltid hatt et anstrengt forhold til mat, dobesøk og toalettpapir og kunne velge å ikke leve sånn lengre. Det valget tok jeg og derfor sitter jeg nå med den stoltheten og mestringen som jeg gjør.