- Jeg har aldri sett en begrensning

(RB.no): Ordet begrensning finnes ikke i Birgitte Reitans vokabular. Den medfødte muskelsykdommen AMC gjør at 21-åringen fra Skedsmokorset veier kun 25 kilo, har to forvridde bein, muskeltap, flere bøyde ledd i feilstilling og en rygg som er 110 grader skeiv.

Hun har aldri kunnet gå, men bodde den første tida av sitt liv i et tre etasjes hus uten heis. Birgitte har nemlig aldri blitt tatt i med silkehansker. Aldri fått spesialbehandling av moren. Er ikke med i foreningen som har med sykdommen å gjøre. Har ingen nære venner som også sitter i rullestol.

– Hvis jeg skal rulle ved siden av noen som også sitter i rullestol ville vi jo bare sett invalide ut, ler hun.

Hestefrelst

RB møter Birgitte på en bussholdeplass i Gjerdrum. Hun får hjelp av bussjåføren til å komme seg av, men så er det solokjøring med den elektriske rullestolen. Ruller den halvannen kilometer lange grusveien opp til stall Flatner hvor hun har fjordingen Snorkfrøken på helfõr. Hun er i siste innspurt med å ta førerkortet. Mener hun blir friere da.

Det hender Birgitte irriterer seg når folk flest blir overrasket over alt hun får til. Som for eksempel å komme på en 13. og 15. plass i paradressur i World Equestrian Games i Normandie i Frankrike. Selv om hun startet å konkurrere i mai.

I år.

Det startet da Birgitte var to. Moren hadde hørt at terapiridning var bra for helsa og tok med den vesle krabaten til en stall i Flateby.

Noen få øyeblikk var hun redd.

Så ble hun frelst.

«Hest, hest, hest», sa toåringen i bilen på vei hjem fra stallen. Siden har det vært hest, hest, hest. Først på Stovner, så Sørum fritidsgård i Lillestrøm.

Ridelæreren på Sørum, som også eide en stall i Nannestad, så raskt at Birgitte hadde et spesielt talent. I Nannestad sto fjordingen Snorkfrøken, en hest som egentlig tilhører Langedrag naturpark. Siden har det vært de to.

Før mai i år hadde Birgitte og den 13 år gamle hoppa kun deltatt i klubbstevner hvor hesten var oppstallet. Så, i mai, var det stevne på Sørum fritidsgård, stedet hvor Birgitte lærte å ri. Den første ordentlige konkurransen. Hun vant. Så ble det nordisk mesterskap i juni og NM i august. Birgitte vant her også. Det begynte å bli snakk om at hun var aktuell for VM. Paradressur med den urnorske hesterasen fjording. Meget uvanlig, ifølge hestekyndige. Den er visst ikke grasiøs nok. Birgitte ville motbevise, og i VM var Snorkfrøken en av de mest omtalte hestene. Snorki, som er kosenavnet, ble rett og slett en felles maskot for deltakerne.

Vil bli advokat

Hun kaller seg en pingle med høydeskrekk. Vil helst bare delta hvis hun har mulighet til å vinne. Tidligere spilte hun innebandy.

– I seks og et halvt år. Jeg var kaptein. Men det ble liksom ikke satset. Vi spilte stadig på samme nivå. Jeg liker at ting går videre. Framover, sier hun til RB.no.

Hun har kastet seg på jusstudiet ved Universitetet i Oslo etter ett år med kriminologi.

– Jeg likte godt rettslære på videregående. Synes det er gøy med rett, rettigheter og rettferdighet. Den store drømmen er å bli advokat, men ikke en middelmådig en. Nei, en suksessfull advokat. Gjerne innen fotballbransjen.

Birgitte har nemlig en tendens til å bli hektet på ting. Det var det som skjedde med fotballen. Men hjertet ligger overhodet ikke hos et visst romerikslag.

– Faren til lillesøsteren min var stor LSK-fan. Jeg var ti år, og han ville ikke ta med meg og søsteren min på kamper. Greit, sa jeg. Fram til du tar oss med på kamper, heier jeg på erkefienden Vålerenga.

august 2004 var hun på sin første Vålerenga-kamp. Sto midt i Klanen. Elsket det.

– Jeg ble frelst der og da. Først i Klanen, så i fotballen. Det var ingen vei tilbake. Enga for alle pengene. Nå har jeg også begynt å følge med på Vålerenga ishockey.

– Jeg trenger å bli «pushet»

Birgitte er framme ved stall Flatner. Snorkfrøken merker henne lenge før hun er framme ved innhegningen. Kommer tuslende bort til sin rytter.

– Hei, vil du ut?, spør Birgitte.

I dag får hun assistanse av morens venninne, Hilde Larsen.

– Jeg har kjent Birgitte siden hun var fire. Hun er alltid blid. En stå på-jente de luxe! Jeg tror aldri jeg har sett henne i dårlig humør. Hun prøver alt. Danser, står slalåm, rafter.

Hun vil ri. Har beina, som er kraftløse, til begge sider i en spesiallaget sal. I mangel på beinkraft brukes to pisker som hjelpemidler.

– Signalene kommer egentlig helt feil sted på hesten, men vi kjenner hverandre så godt nå. Jeg er ikke så god med store ord, men Snorkfrøken har betydd mye. Hun hører på meg. Jeg er jo som sagt ei pingle, da. Liker ikke å gjøre ting med hesten som jeg ikke vet hvordan hun vil reagere på. Men trenerne mine «pusher» meg. Jeg trenger å bli «pushet». Jeg vil jo til topps i det jeg prøver på. Jeg vil aldri gjøre noe middelmådig.

Neste år er det EM i hesteport. To år fram i tid ligger det største målet av dem alle; Paralympics i Rio.

– Det nærmer seg. Det er altfor nærme. De neste årene vil jeg sjonglere så godt jeg kan mellom konkurranseridning og jusstudiet. Komme fast inn på landslaget. Bli stjerneadvokaten.

Hun liker nemlig rampelyset. Etter VM-deltakelsen ble hun kontaktet av noen amerikanske fjordingentusiaster. De var så glad for at hun viste fram rasen under et så stort mesterskap. Nå har hun blitt invitert til en fjordingforening i California. De sponser reise og opphold for både Birgitte og ledsager.

– Så i februar reiser jeg over. Skal holde tre foredrag på engelsk. Og jeg som hater å prate engelsk!

– Meget glup

Andreas Juelsen er Birgittes trener. Han beskriver henne som en spesiell jente med god humor.

– Hun er overhodet ikke flau over å være den hun er. Tåler en spøk og vil bli behandlet som vanlig.

Til å være i den vanskeligste graden innen ridning for funksjonshemmede, har Birgitte et stort talent, sier han.

– Hodet er på rett plass selv om kroppen ikke er det. Man må ofte tenke fort i dressur, ta raske avgjørelser når hesten skal gjøre ting. Der er hun meget glup.

Juelsen mener det er fullt mulig for Birgitte å komme til OL i Rio i 2016.

– Det er mulig vi må bytte hest underveis da den har noen begrensninger i bevegelsene som hestene som hevder seg i toppen internasjonalt ikke har. Vi må få maksimalt ut av hesten Birgitte rir. Da er sjansen stor for at hun gjør det bra i både EM neste år og i Rio.

Kommer Birgitte til å bruke lengre tid på jusstudiene siden hun har så mye annet å drive med?

– Nei!, er det kontante svaret.

– Jeg brukte fire år på videregående fordi jeg hadde litt vondt i ryggen. Nå er jeg lei av å spare ryggen.

– Hvordan preger muskelsykdommen deg i hverdagen?

– Jeg kan gjøre alt jeg vil. Vålerenga skulle spille bortekamp mot Molde i mars. Ingen hadde tid til å bli med meg. Men jeg ville jo dra, så da sendte jeg en mail til styret i Klanen om det var mulig å få være med bussen. De ordnet rullestolskinner og bar meg der det trengtes. Det ga mersmak. Nå er jeg med på alle bortekamper. Måtte bare melde pass da jeg var med i NM, Nordisk og VM.

– Jeg har aldri sett en begrensning. Slik er jeg oppdratt. Har alltid gjort det alle andre gjør. Som liten krabbet jeg i trapper og hoppet på trampoline. Var gjerne den som måtte holdes igjen da jeg var for vilter. Og så ville jeg danse. Ikke rullestoldans vel å merke. Dans for funksjonsfriske; freestyle og diskojazz. Var faktisk med i et par konkurranser i Skedsmohallen – som den eneste i rullestol.

«Hemma kids»

Birgitte har ei nær venninne som har problemer med hoftene. Hun blir dårligere.

– Jeg kaller oss for «hemma kids». Jeg har sagt at den dagen hun havner i rullestol, så er ikke vi venner lenger.

Som 15-åring var Birgitte oppover ørene forelsket i Idol-deltaker Bjørn Johan Muri. Hun fikk nyss om at han skulle underholde på et jazzcruise på Hurtigruta og fikk med seg kusina på 16.

– Når jeg blir besatt av noe, blir jeg veldig besatt, ler hun.

– Vi fløy til Bodø, men ante ikke hvor kaia var. Jeg hadde sagt til mamma at jeg visste hvor vi skulle gå på, men det var jo kun for at jeg skulle få lov til å dra. Vi rakk det akkurat. Lemmen på parkeringsdekket var i ferd med å stenge da vi endelig ankom båten. Men jeg er aldri redd når ting ikke går som de skal.

Turen var nok et bevis på at Birgitte kunne leve som andre tenåringsjenter som svermet for unge idoler. I bagasjen fikk hun bekreftelse på nettopp dette, samt to bilder av seg selv med Muri.

Lar seg ikke mobbe

Noen har forsøkt å mobbe. Men de har visst aldri kommet særlig langt.

– Jeg har tatt igjen før de har kommet noen vei. Jeg er veldig sta. Ofte er jeg den som ikke vil si unnskyld.

Hun blir møtt med fordommer.

– Men alle har jo fordommer. Jeg og! Jeg klandrer dem ikke. Da jeg startet å studere kriminologi møtte jeg opp på fadderuka hvor eldre studenter skal gjøre deg kjent i miljøet. Fadderen, som jeg er blitt veldig godt kjent med i ettertid, hadde tenkt med seg selv; ja, ja. Det var jo hyggelig at hun i hvert fall møtte opp første dagen. Så viste det seg jo at jeg var den som ble med på mest. Folk var ikke så gira på å feste. Det var jeg. Selv om jeg ikke tåler særlig mye alkohol.

– Synes du livet er urettferdig?

– Ja, men livet er jo urettferdig! Jeg utnytter imidlertid til det fulle at jeg sitter i rullestol. Billigere kino, billigere fotballkamper. På byen kjøper folk drinker til meg kun fordi jeg sitter i rullestol. Jeg og vennene mine har pratet en del om dette med at det gjerne følger med forpliktelser hvis en fyr spanderer drinker på byen. Men når det gjelder meg har jo ikke gutta noen annen hensikt enn å spandere drinker, ler hun.

Kjæresten må like fotball

Når det gjelder en framtidig kjæreste, må han være fotballinteressert.

– Jeg planlegger jo livet mitt etter terminlista til Vålerenga, så han må like fotball. Ser for meg en Oslo Øst-fyr.

– Jeg har en enorm stå på-vilje. Mamma har gjort meg sta. Hun har aldri forskjellsbehandlet meg på grunn av sykdommen. Jeg var ikke så veldig giret på å være russ siden det innebærer en del dansing. «Jo, du bestiller deg de russeklærne», sa mamma. Og da ble det slik. Og det var jo gøy. Vennene mine behandler meg overhodet ikke som porselen. De bærer meg overalt.

– Hva kan man lære av deg?

– At man må gjøre det beste ut av situasjonen man er i. Jeg gjør ting jeg blir glad av. Er opptatt av å bevise at det går an. Hver eneste dag.

Denne saken er levert av RB.no.