Jeanettes bror er rusmisbruker: - I perioder har jeg helt glemt at jeg har en bror

(SIDE2): - Det tøffeste har vært å se de valgene han har tatt. Han har påført familien vår tusen ganger mer smerte enn glede, og han vet selv hvor mye skade han har gjort. Men dopet styrte alt.

Jeanette Flagstad ser bort på broren sin. Øivind møter blikket hennes, og nikker. Det stemmer det hun sier.

- I perioder har jeg helt glemt at jeg har en bror. Og de gangene jeg har sittet der og vært livredd for ham, uten å vite hvor han er, da har jeg kunnet ønske ham død. Rett og slett fordi det har vært så vondt.

Røykte hasj som 14-åring

Jeanette og Øivind vokste opp i Kolbotn, i det de begge omtaler som «et helt vanlig hjem».

- Vi var på besøk til farmor og farfar på lørdager, og på skogtur på søndager. Mamma og pappa stilte alltid opp, forteller Jeanette.

Søsknene hadde et nært forhold i oppveksten, men var veldig ulike. Storesøster Jeanette ble ofte sett på som veldig flink og ordentlig, mens Øivind var rastløs og alltid på jakt etter fart og spenning. Han var et fotballtalent, men livet på banen ble for kjedelig i lengden.

- Jeg var 14 år da jeg røyket hasj for første gang. Jeg var nysgjerrig. Tre år senere prøvde jeg amfetamin. Så LSD. Og ecstasy. Slik holdt jeg det gående i 20 år til, sier Øivind.

Tenkte ikke på konsekvenser

Side2 møter søskenparet på en kafé i Oslo. Vi må sitte ute, for Øivind har med seg hunden sin, Nemi. Hun er med overalt, og gråter så snart Øivind forlater hennes side.

Nå er Øivind nykter. Det har han vært siden jul. «Med et par unntak,» innrømmer 37-åringen. Jeanette spøker med at Nemi er grunnen til at broren bestemte seg for å endre livet sitt, etter 23 år der dopet har vært det aller viktigste for ham.

Øivind har prøvd det meste, men aldri heroin. Der gikk grensen.

- Heroin holdt jeg meg unna. De fleste som bruker heroin i mange år, dør av overdose. Men for all del, den mengden dop jeg har trykket i meg kunne tatt livet av meg også.

- Er du ikke redd for å dø?

- Nei. Jeg tenkte ikke på konsekvenser, det viktigste for meg var å ikke bli tatt.

- En mester i å lyve og manipulere

Jeanette fikk vite at Øivind røykte hasj allerede da han gikk på videregående. Som storesøster følte hun at hun måtte ta ansvar, og tok kontakt med Landsforbundet Mot Stoffmisbruk (LMS), som sendte en representant hjem til familien.

Men Øivind greide å overbevise foreldrene om at Jeanette ikke snakket sant.

- Allerede da var jeg en mester i å lyve og manipulere, så mamma og pappa trodde på meg, forteller Øivind.

Det tok imidlertid ikke lang tid før foreldrene forsto at Øivind gjorde mer enn å drikke øl på fest. Moren håpet at militæret skulle få skikk på sønnen, men Øivind lot seg ikke stoppe. Han ville ruse seg.

Da Øivind var 19 år, fikk moren nok. Hun kastet ham ut hjemmefra.

- Det ble vendepunktet. Pappa kjørte rundt i to måneder og lette etter Øivind, mens mamma satt hjemme. Hun greide ikke mer, og sa han måtte selv ønske å bli nykter. Og det ville ikke Øivind, det sa han rett ut. Mamma og pappa taklet Øivinds rusmisbruk på to helt ulike måter, forteller Jeanette.

- Pappa gjorde meg en bjørnetjeneste

Øivind og Jeanettes foreldre gikk etter hvert fra hverandre. Jeanette måtte distansere seg fra broren sin etter hvert som dopet tok over livet hans.

For Øivind dreide livet seg kun om fest, dop og moro. I ettertid innser han at det var falsk lykke, og han vet at han dopet seg for å rømme fra virkeligheten.

Amfetaminrusen holdt ham våken i fire-fem dager i strekk. De neste dagene sov han ut. Røyket hasj. Så var det på'an igjen.

I lang tid solgte Øivind selv dop for å få råd til å kjøpe. Men så ba faren ham om å love å slutte med salg, mot at han ga ham penger til å kjøpe dop.

- Pappa gjorde meg nok en bjørnetjeneste der. Jeg bodde hos ham, han ville heller det slik at han visste hvor jeg var. Men han var jævlig streng, altså, jeg innrømmet nok aldri ordentlig overfor ham hvor mye jeg brukte.

- Helt jævlig julaften hvert år

I mange år hadde søskenparet veldig lite å gjøre med hverandre. Jeanette greide ikke å ha jevnlig kontakt med broren, det gjorde for vondt. Og Øivind brydde seg ikke, den ordentlige søstra passet uansett ikke inn i livet hans.

- Vi møttes som regel bare på julaften, og det var alltid helt jævlig. Mamma, mormor og jeg gråt hvert eneste år, og snakket om hvordan Øivind skulle ordne opp i livet sitt, forteller Jeanette.

- Og jeg løy hvert eneste år, og sa at jeg skulle skjerpe meg, legger Øivind til.

20 kompiser på kirkegården

I 2011 døde faren etter mange års sykdom. Øivind lovet ham å bli nykter, men det skulle gå ytterligere fire år før han tok løftet seriøst.

Men jula 2015 ble annerledes. Øivind fortalte familien at han ville slutte med dop, og denne gangen mente han det. Han ville skrive bok om livet sitt. Jeanette var skeptisk, men øynet håp. For første gang så det ut som om broren virkelig ønsket å endre livet sitt, så hun bestemte seg for å hjelpe.

Nå skriver de blogg sammen, og skal snart gi ut bok. Øivind har jobbet litt i et vaktmesterbyrå. Han sier han er ferdig med festingen, nå vil han oppleve noe annet.

Han vet at livet ikke blir langt om han fortsetter som før. Trenger han en påminnelse, kan han besøke kirkegården på Kolbotn. Der ligger minst 20 av kompisene hans.

- Jeg kan ikke tenke for mye på det, da blir jeg depressiv. Men tar du de valgene vi tok, så ender det mest sannsynlig slik.

- Du har dopet deg i 23 år. Tenkte du på foreldrene dine og Jeanette da du var på kjøret, at de var så redde for deg?

- Jeg levde nok på min egen sky. Jeg valgte å ikke tenke på det. Jeg har nesten aldri opplevd fysiske abstinenser, men var veldig psykisk avhengig av dopet. Jeg kjenner ingen som har prøvd amfetamin kun én gang. Få greier å stoppe der.

Drømmer om et vanlig liv

Bok- og bloggprosjektet har ført søskenparet hjemme igjen. Men det har ikke vært bare lett. To ganger har Øivind ramlet utpå igjen, og Jeanette har sittet hjemme og ventet. Redd og sint, uten å vite hvor broren er.

Sist gang var i mai. Da filmet Jeanette seg selv, og la ut på bloggen:

Screen9v2

Jeanette håper prosjektet kan forhindre andre fra å prøve narkotika. Greier de å forhindre kun én person fra å prøve, så er Jeanette fornøyd, selv om hun er usikker på hvor realistisk det er.

- Ungdom tar sine egne valg, og formaninger hjelper vel like lite nå som da Øivind var 14. Men det er viktig å få frem, på en ærlig og usminket måte, hvilke konsekvenser dette valget kan ha. Det Øivind har drevet med finnes rett utenfor stuedøra. Dette er ikke dopverdenen på gata, det er ikke Petter Uteligger. Dette er så nært, sier Jeanette.

Selv om hun vet at Øivind har en lang vei å gå, så fortsetter hun å tro på ham. På bloggen får de stadig tilbakemeldinger fra andre som kjenner seg igjen i deres situasjon. Rusmisbrukere skriver at de blir inspirert til å fortsette kampen for å bli nykter, mens pårørende takker for at de deler både sinne, sorg og glede.

- Jeg mistet Øivind i mange år, han ble jo en annen. Jeg hadde verdens beste bror, han var så varm og omtenksom. Så ble han en sinna fyr som ga faen i alt. Jeg har savnet ham, sier Jeanette, og stryker lillebroren på armen.

- Hva drømmer du om, Øivind?

- Kjæreste, kanskje barn. En jobb. Og venner jeg kan stole på. Venner som kan være på besøk i leiligheten min mens jeg går tur med bikkja, uten at jeg er bekymret for at de skal stjele noe. Et helt vanlig liv, egentlig.

Øivind og Jeanettes bok, «En glad gutt og søstra til dophuet», blir utgitt i flere deler, og den kan lastes ned på ebok.no. Sjekk Facebook-siden «Flaggis for livet» for mer informasjon, og for å følge søskenparet fremover.

Hvordan ville du som pårørende forholdt deg til at et nært familiemedlem ble rusmisbruker? Vi ber om saklighet i kommentarfeltet.