- I årevis har jeg fortalt meg selv at jeg er dum og ikke kan noe
Pop-dronningen som ble assistentlærer
(Oppland arbeiderblad) Blå øyne fylles av tårer.
– I 25 år har sangen vært livet mitt!
Ingvild Nagell-Dahl unnskylder seg, smiler og blunker kraftig til det går over.
– Jeg er midt i en prosess skjønner du.
Ingvild Nagell-Dahl gråter ikke av selvmedlidenhet. Hun er ikke offer for omstendighetene lenger. Drømmen er å bli klok bestemor, og det kreves mer enn en dum blondine på høye hæler og sprudlevann.
Oppe seks og elsker det
– Jeg har frontet at jeg er overflatisk, elsker sko og drikker masse vin. Men herreguuud! Tenk å gjøre seg så mye mindre enn man er!
Hun rister oppgitt på hodet, og stønner høyt.
Ingvild Nagell-Dahl pleide være Ingvild Pedersen fra Starum. For mange er hun selveste syngedama. Dronningen. Blondt hår, pent smil, alltid ulastelig antrukket i nye kjoler og fine sko. Hun og ektemannen Trond er det nærmeste vi kommer lokale pop-rojaliteter.
Men hva skjer? Ny jobb?
– Jeg er oppe klokka seks på morgenen og elsker det, kvitrer hun entusiastisk.
Vi måtte jo oppsøke den nye jobben for å være helt sikre, og fant henne på Raufoss videregående, i rommet innerst i gangen til høyre. Restaurant- og matfagsklassen. Syngedama er assistentlærer.
Knust
Det hele startet i mars i fjor. Kanskje før. Lengselen etter noe mer spilte plutselig på lag med legens anbefaling. For en dag fikk hun beskjed om at det var knuter på stemmebåndet. Hun måtte opereres. Og så måtte stemmen hvile.
– Jeg ble knust. Samtidig var det noe av det beste som kunne ha skjedd meg. For ja, jeg har en lengsel, sier hun, og begynner å blunke iherdig igjen.
– Fillern, nå begynner jeg å grine igjen! Hun ler oppgitt.
– Jeg lurer på hvor lenge den lengselen har vært der? Jeg har ikke begynt å sette ord på det før nå. Jeg tror det handler om at jeg ønsker å kjenne at jeg kan noe. Jeg vil være til hjelp, lære mer, stå i utfordringer, ikke bare stå og synge. Jeg ønsker så inderlig å bli en klok bestemor. Da må jeg utfordre meg selv. Det er jo begrenset hvor smart jeg blir som musiker altså! Ingvild ler rått
Ingvild debuterte profesjonelt med Chess på Toten som femtenåring. Om det var noen som ikke snudde seg når de så henne, kunne du være sikker på at de snudde seg med en gang hun åpnet munnen og begynte å synge. Sånn fortsatte det. Det ble TV-opptredener, mye ros og mange hakeslepp.
Ble fortalt at hun var dum
I hodet til Ingvild fantes en stemme som passet på at hun ikke gjorde særlig mer enn å synge når hun åpnet munnen.
– I årevis har jeg fortalt meg selv at jeg er dum og ikke kan noe. Jeg har ikke turt å snakke til folk jeg tror er mer intelligente enn meg. Jeg tør ikke mene noe, bare fjaser. Tenk om Gud gjorde feil, har jeg ofte tenkt. Det virker som om alt talentet mitt landet hos feil person. Hvorfor skulle jeg få denne evnen når jeg ikke får brukt den til noe? Alle er opptatt av at jeg burde gjort ditt, burde gjort datt ... Skulle ønske jeg hadde ambisjoner selv. Kanskje jeg kunne ha lært meg å spille gitar, skrive tekster, være med på workshops. Sånne ting. Jeg kan jo ikke engang fortelle historier slik som Leif Anders. Jeg har fått dette gratis, og har vært litt likegyldig til det. Likevel, det å synge er en del av identiteten min. Det å miste det har vært sterkt. Men det er skjebnen. Eller Gud.
Etter beskjeden fra legen i fjor, visste hun at hun måtte begynne å bruke hodet igjen. Til helt andre ting enn å rakke ned på seg selv.
– Det er på tide å få selvtillit når man er over førti år. Dette er en god prosess for meg. Jeg kan ikke få den selvtilliten jeg trenger ved å synge det folk forteller meg at jeg skal synge.
- Heldigvis møtte jeg Trond
Første steg ble å tørre å føle seg hjelpeløs og teit. Tørre å være assistent på Raufoss Videregående uten å kunne alt, men lære noe nytt hver dag. Så hun søkte på jobb, til ektemannens store overraskelse. Og endelig fikk hun bruk for det hun lærte når hun «prøvde å bli streit» men ikke fikk det helt til. Hun er utdannet barnevernspedagog.
– Jeg bodde i Hamar, hadde ektemann med vanlig jobb, vi hadde hus, bil, jeg tok utdannelse, fikk barn, skilte meg, flyttet tilbake til Gjøvik, far fikk tilkjent omsorgen ... Det var skummelt med alt annet enn ting jeg kunne, jeg var så utrygg. Når datteren min ble igjen hos faren sin, mistet jeg enda mer selvtillit. Ble enda reddere. Jeg flyktet inn i sangen, vinen og musikken. Heldigvis møtte jeg Trond.
I dag står hun strålende framfor oss, fornøyd med å ha stått opp seks, og ha «ordentlig arbe». Hun har puslet rundt på kjøkkenet i Raufoss sammen med Trym, Martine, Emilio, Thomas og Mads. Og lærer Ellen Kringen. De har spist frokost sammen, og laget sukkerbrød.
– Eggedosisen skal vendes forsiktig inn, sier hun til Martine, og viser hvordan.
Ikke vært glad på lenge
– Det er fantastisk å være i en vanlig jobb. Få et forhold til de som er der, elever, kollegaer, kjenne på samholdet, det å tilhøre noe, utveksle erfaringer. Det å synge har vært mer ensomt, jeg har jo aldri hatt noe eget band. Nei, det er deilig å komme hjem og kjenne at jeg har gjort noe som er viktig for meg. Tidligere var jeg lat og stolt av det. Men jeg har også vært nedstemt, og har ikke vært skikkelig glad på lenge. Ikke hatt noe giv. Nå kjenner jeg at hjertet mitt åpner seg, og at jeg tør å kjenne på følelser igjen.
Ingvild tygger på sine egne ord.
– Det er bare prosesser dette her, det er ikke så farlig ... mennesker gjennomgår ting hele tiden. Jeg har ikke fotfeste ennå, men det blir spennende å se hvor jeg står om et par år. Det blir ikke en nobelpris, men kanskje jeg kan bli en klok bestemor likevel? Hvis ungen vil bli astronaut, ja, da får jeg interessere meg for det da.
Det har virkelig skjedd noe med Ingvild. Ikke bare har hun begynt å lage sukkerbrød, hun har også begynt med brøk. Livet hennes inneholder mindre sang, men også mindre redsel.
«Helt jævlig»
– Jeg kan ikke fortsette å grue meg til barna mine tar med fjerdeklasse-brøk hjem. Jeg er heldigvis tryggere nå, med Iben, min yngste datter. For jeg er ikke så dum som jeg har sagt at jeg er. Jeg har vært så hard mot meg selv. Nå har jeg bestemt meg for ikke å stoppe opp der det er mest komfortabelt, der jeg er tryggest. Jeg må utfordre meg selv. Det er tiden for det nå, sier hun selvsikkert, men innrømmer at første dag på jobb var «helt jævlig».
- Jeg grein da jeg kom hjem. Men så bestemte jeg meg. Jeg forstår ikke alt, og jeg trenger litt tid, men jeg kan lære, sier hun og smiler.
Hva hadde skjedd om legen ikke sa at hun måtte ta en pause?
– Jeg vet ikke. Men jeg kjente på en lettelse da han sa det. Jeg ble trist og redd også. Redd for å gi slipp på hvem jeg var, for å finne ut hvem jeg er. Redd for at jeg aldri blir meg selv helt igjen. De siste to årene har jeg vært sliten. Jeg har aldri vært framtidsrettet, og har ledd av folk som snakker om pensjon, men tiden går så fort. Plutselig dør venner på min egen alder. Skulle jeg stå på scena med korte skjørt og høye hæler og spille til dans som 50 åring? Jeg har ikke noe mål om å bli noen andre enn meg selv altså. Jeg er ei jåle, og har ikke tenkt til å slutte å være det. Sommerslagere er verdens beste sommerjobb, og jeg klarer ikke se for meg at jeg ikke skal være med i år.
I fjor sang hun selv om stemmen ikke var på lag. I år føler hun at hun må begynne på nytt. Gå til sangpedagog, finne seg selv og sin nye stemme.
Ambisjoner
Ingvild sukker tungt.
– Det er ikke bare lett dette her ... Men det er riktig. Jeg har kanskje ambisjoner likevel? Om å bli trygg. På meg selv, på alt. Tøff nok til at jeg en vakker dag får gitt ut ei plate. Kanskje jeg ikke klarer synge sånn som før, men jeg får kanskje landet noe. Vist meg selv at ikke alt var forgjeves. For første gang på lenge klarer jeg være glad på andres vegne. Før var andres suksess et bevis på min egen utilstrekkelighet, sier hun, flau, men ærlig.
– Musikkbransjen kan være utrolig selvsentrert. Jeg er selvsentrert, jeg er jo enebarn. Jeg har ikke tenkt å slutte å være Ingvild. Jeg liker å skjemmes bort. Liker boblevann og skryt. Jeg tar imot skryt også, og velger å tro det er en god egenskap. Jeg er ikke sånn som tenker på alle andre hele tiden, og som stiller opp på døra med kasseroller med ferdig middag når folk er syke. Jeg er hyggelig, veloppdragen og snill. Og jeg har lyst til å utvikle meg videre. Kunne mer. Bidra med mer. Men jeg blir ikke Jesus.
Les flere saker fra Oppland Arbeiderblad.